Det norske selvstendighetstapet i 1536 er et av de klassiske problemene i norsk historieskrivning. Etter 1814, da unionen med Danmark ble oppløst og Norge fikk en egen grunnlov, fremsto året 1536 som slutten på historien om den selvstendige norske middelalderstaten.
I en tale på Eidsvoll i 1834 slo dikteren Henrik Wergeland fast at det var middelalderen som var det egentlige «Fortidens Norge». Med den nye selvstendigheten begynte en ny historie, en historie om «Vort Norge». Den mellomliggende perioden avfeide han som «den uægte Lodning».
Denne formuleringen var typisk for tenkningen i tiårene etter 1814. Først senere kom historikerne til å bli opptatt av kontinuitet og langsom utvikling, og av at også nasjonal historie kan være viktig på andre nivåer enn det rikspolitiske.
Provins eller rike?
De to spørsmålene som knytter seg til selvstendighetstapet har forblitt både viktige og omstridte. For det første: Hvordan kan vi forklare at Norge mistet sin selvstendighet i 1536? Og for det andre: Hvordan kunne landet vinne tilbake selvstendigheten i 1814?
Det første av disse spørsmålene har vært sentralt i diskusjonen av slutten på den norske middelalderhistorien. Svaret på hvordan Norge igjen ble selvstendig, finner vi ikke om vi bare leter ved utgangen av foreningstiden. Det handler nemlig om hva selvstendighetstapet egentlig innebar.
I 1536 var Danmark og Norge fremdeles valgkongedømmer. Det innebar at kongen måtte gå med på visse løfter og forpliktelser til riksrådet, som skulle velge ham. Det dokumentet han skrev under på, kalles en håndfestning. I Kristian 3.s håndfesting, datert 30. oktober, het det at Norge «heretter [skal] være og forbli under Danmarks krone, liksom en av de andre landsdelene, Jylland, Fyn, Sjælland eller Skåne er, og heretter ikke være eller kalles et eget kongerike, men en del av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid».
Egen politisk enhet
Norge skulle altså bli en provins, men hva ligger i det? Selv om det kan diskuteres hva det egentlig ville si å være et rike eller en stat eller en provins på denne tiden, er det lite som tyder på at Norge ikke lenger ble betraktet som en politisk enhet.
Hadde Norge virkelig vært ansett som en provins, en del av riket, burde nordmennene ha vært representert i riksrådet. Det ble de ikke. Underordningen under Danmark var klar nok, men Norge fortsatte å være en atskilt politisk enhet.
Statens ekspansjon
Staten spilte en stadig større rolle i nordmennenes liv frem til innføringen av eneveldet i 1660. Den ekspanderte under reformasjonen og fortsatte å utvide sitt virkefelt under drivende konger som Kristian IV og Fredrik III. Etter hvert kom den til å være en del av tilværelsen i nær sagt alle sammenhenger.
En forutsetning for denne utviklingen var oppbyggingen av en egen norsk sentraladministrasjon og et norsk embetsverk. Mennene som bemannet embetsverket, kom senere til å bli eliten i den nye norske staten etter 1814.
Fra kontroll til frigjøring
Den norske løsrivelsen hadde både langsiktige forutsetninger i riksenheten, administrasjonsapparatet og infrastrukturen, og umiddelbare utenrikspolitiske årsaker. Det man kanskje kan kalle paradokset i tidsrommet mellom 1536 og 1814, er at den administrasjonen som ble satt til å styre Norge innenfor rammene av helstaten Danmark-Norge, ble en forutsetning for denne statens oppløsning.
Underveis hadde den vært et korrupt, men effektivt redskap for kontroll og økonomisk utbytting. I den store sammenhengen stilte dette likevel ikke Norge i noen særstilling i den tidlig-moderne perioden: Den gjensidige tilliten som har preget forholdet mellom stat og befolkning i de nordiske landene helt opp til vår egen tid, fant sitt grunnlag senere.