print logo

Teknisk kunnskap, storindustri og optimisme

Ingeniører og teknikere oppnådde høyere status i samfunnet fra slutten av 1800-tallet, samtidig som en ny storindustri med bruk av mer avansert teknisk kunnskap vokste fram.  

I 1874 ble Den Norske Ingeniør- og Arkitektforening (NIAF) dannet i Kristiania. Et viktig mål var å heve teknikernes anseelse. Bare de som hadde eksamen fra teknisk høyskole i utlandet, og de som kom fra en av de tre tekniske skolene som ble grunnlagt i Norge i 1870-årene – i Kristiania, Bergen og Trondheim – hadde adgang.

Slik skulle medlemmene skille seg ut fra en mer sammensatt gruppe av teknikere som tidligere hadde trengt inn i sentraladministrasjonen og vært viktige, særlig i kommunikasjonsutbyggingen i Norge.  

Foreningen krevde opprettelse av en teknisk høyskole i Norge. Den skulle ha opptakskrav på linje med universitetet og bidra til å heve statusen til teknisk utdannede. En slik høyskole kom likevel ikke på plass før i 1910, med Norges Tekniske Høyskole i Trondheim.

Erobring av nye felter

Organiseringen av ingeniører og teknikere fram mot 1900 kan beskrives som to bevegelser. Dannelsen av NIAF sprang ut av misnøye med den eldre Polyteknisk Forening (PF), som rommet alt fra offiserer og universitetsfolk til håndverkere og handelsmenn. Men etter noen år med rendyrking av NIAF-medlemmenes spesielle status engasjerte medlemmer av NIAF seg på nytt i PF og kom til å dominere også denne foreningen fra 1880-årene. 

Denne andre bevegelsen førte til at teknikergruppens oppmerksomhet ble forskjøvet fra statens offentlige arbeider mot industrien. Begge organisasjonene ble fra slutten av 1880-årene stadig mer preget av industriingeniører.

En ny industri

Samtidig vokste en teknisk og vitenskapelig mer krevende industri fram, en industri som delvis var en del av «den andre industrielle revolusjonen».

Her hadde teknikere, og spesielt ingeniører fra utenlandske høyskoler, en fordel. Ofte hadde de gjennom utdanningen fått kontakt med industrimiljøer i utlandet. De kunne forstå forholdet mellom vitenskap og teknisk utprøving, og de hadde skaffet seg kunnskap om organisasjonsmessige reformer i industrien.

Ingeniører bidro sterkt til å reformere tremasseindustrien alt fra 1870-årene av. Andre ingeniører omdannet den gamle fyrstikkindustrien gjennom stordrift og mekanisering. Atter andre gjennomførte organisasjonsmessige endringer i metallvareindustrien.

Fotografi av et elektrisk apparat: En kule avgir buer av lys
Professor i fysikk Kristian Birkeland (1867–1917) hadde opprinnelig konstruert en elektromagnetisk kanon, men da denne skulle demonstreres i 1903, skjedde det et uhell: En kraftig kortslutning der en lysbue skjøt ut av munningen. Oppdagelsen av denne lysbuen førte til at Birkeland og Sam Eyde klarte å fremstille salpetersyre og kalksalpeter ved å oksidere nitrogen i lufta. Eyde etablerte deretter Norsk Hydro for å dra nytte av denne prosessen. Nå kunne kunstgjødsel produseres. Foto: Museum universitets- og vitenskapshistorie, UiO

Storindustri, vitenskap og teknologioptimisme

Mange opplevde tida omkring 1905 som storindustriens gjennombrudd. Mens norske ingeniører hadde den teknologiske innsikten, kom kapitalen ofte fra utlandet. Norge fikk verdens største kraftstasjoner, og elektrisiteten dannet grunnlaget for elektroteknisk og elektrokjemisk industri. Nå oppsto bedrifter som Norsk Hydro, Hafslund og mange andre.

Knapt noe sted betydde ingeniørene mer enn i utviklingen av elektroteknisk og elektrometallurgisk industri. Denne var i særlig grad basert på vitenskapelig kunnskap, og den var preget av at grunnleggere og ledere hadde den høyeste utdanningen som da var tilgjengelig – fra en utenlandsk teknisk høyskole.

Noen var nok skeptiske til industrieventyret. Men storindustrien, og den teknologien og vitenskapen som lå bak den, ble først og fremst møtt med forventning og optimisme. Teknologioptimisme skulle prege store deler av 1900-tallet.

Av Edgeir Benum
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 26. sep. 2016 11:12