print logo

Utvandring fra Norge

800 000 nordmenn forlot hjemmet sitt og flyttet til et annet land mellom 1830 og 1920. De fleste dro til Amerika, men mange reiste til andre verdensdeler.

Den økonomiske utviklingen i Norge fra andre halvdel av 1800-tallet fikk flere til å flytte på seg – ikke bare ut av landet. Mange av dem som brøt opp, fant seg et annet bosted i Norge, og et stort antall mennesker kom flyttende hit fra Sverige og andre steder i Europa.

Den synligste og mest omtalte vandringen i denne tiden var likevel utvandringen. Den gikk særlig til Nord-Amerika, men også til Australia og New Zealand, til Sør-Amerika, til resten av Europa, ja, også til Afrika, om vi regner med misjonærene.

Utvandringen til Amerika begynte i 1825 med en gruppe kvekere, ledet av Cleng Peerson. De ville unnslippe konventikkelplakaten, bestemmelsen som forbød dem å møtes som menighet. Bortsett fra noen tilhengere av Marcus Thrane, som reiste i 1850-årene, utvandret ikke flere nordmenn på grunn av religiøs eller politisk forfølgelse.

Utvandrere stuet sammen i trangt rom, med åpne køyer i flere høyder.
Den første store utvandrerbølgen kom samtidig med utviklingen av dampskip i 1860-årene. Med seilskip kunne overfarten, som var helsefarlig og iblant dødelig, ta over to måneder. Dampskipene krysset Atlanterhavet på litt over en uke, og dødsfall ble en sjeldenhet. Men selv med dampskip kunne forholdene være trange. Her er utvandrere fra Norge fotografert ombord på dampskipet Hellig Olav i 1904. Foto: Anders Beer Wilse/Norsk Folkemuseum

Tre bølger til Amerika

Fra 1830-årene ble utvandringen regelmessig, og fra midten av 1860-årene voldsom. Den kom i tre store bølger:

  • fra 1866 til 1873
  • fra slutten av 1870-årene til begynnelsen av 1890-årene
  • fra 1903 til rundt 1910

I toppåret 1882 vandret 28 000 mennesker ut av landet. Fram til 1920-årene utvandret til sammen om lag 800 000 personer.

En fjerdedel av utvandrerne reiste etter hvert hjem igjen. Det var ikke noe særnorsk fenomen.

Selv om utvandringen varierte sterkt over tid, betydde det ikke at noen årskull vandret langt mer enn andre, bare at utvandringen for noen ble utsatt. I periodene med størst utvandring dro omtrent en tredel av hvert årskull sin vei.

Først fra bygdene

Utvandringen begynte i indre fjordbygder på Vestlandet og øvre fjellbygder på Østlandet. Deretter spredte den seg til lavlandet og kysten. Sørlandet sendte mange utvandrere under skipsfartskrisen fra om lag 1880.

Etter hvert utvandret like mange fra byene som fra bygdene. Nord-Norge hadde forholdsvis lite utvandring, men fikk en god del innflyttere sørfra.

Kart over Norge. Viser prosentvis utvandring fra Norge til USA fra ulike regioner i Norge.

Ikke av nød

Den norske utvandringen fram til første verdenskrig var Europas nest største i forhold til folketallet, etter Irland. Betyr det at nøden var spesielt stor i Norge?

Det er ingen tvil om at den relative overbefolkningen på norske bygder spilte en viktig rolle. Økonomiske kriser, som den fra slutten av 1870-årene, var en viktig faktor. Det er likevel grunn til å slå fast at nøden slett ikke var verre i Norge enn i andre land. Norge hadde sterk økonomisk vekst og en forholdsvis høy levestandard.

Amerika trakk

Det må ha vært Amerika som trakk, og mer for nordmenn enn for de fleste andre europeere. Det skyldtes at Norges kontakt med utenverdenen var stor, gjennom skipsfarten og gjennom folks lese- og skrivekunnskap.

Når først utvandringen var kommet i gang, sørget kontakt med hjemlandet for at den ble opprettholdt. Amerikabrev, penger og billetter til reisen ble sendt og mottatt.

Av Jan Eivind Myhre
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 11. okt. 2016 10:23