print logo

Unionsoppløsningsåret 1905

I 1905 rev Norge seg løs fra unionen med Sverige, i en nasjonalistisk rus som en stund truet med å kaste den skandinaviske halvøya ut i krig.

Høsten 1905 hadde Norge etablert seg som uavhengig stat med egen konge, etter et år preget av konflikt og uro. I første halvdel av året var begivenhetene drevet av en nasjonalistisk bølge med unionsoppløsning som mål. Målet ble nådd med Stortingets erklæring 7. juni.

For norske myndigheter handlet det deretter om å kjøle ned situasjonen, berge freden og sikre et stabilt og fredelig forhold til omverdenen.

Konfronterende linje

I februar 1905 brast det siste håpet om å redde unionen gjennom forhandlinger. Selv unionens ivrigste forsvarere gjennom de siste 15 årene med strid ga opp på dette tidspunktet.

Det ble tidlig klart at det store flertallet både på Stortinget og i det norske folket var innstilt på å velge den mest konfronterende linjen for å oppløse unionen.

I begynnelsen av mars kom en ny og aksjonistisk samlingsregjering til makten under Christian Michelsens ledelse. Denne regjeringen ble for ettertiden stående igjen som heltene fra 1905, etter å ha ledet landet gjennom unionsoppløsning og konsolidering under en ny konge.

Nye svenske forhandlingsforsøk

Tross utviklingen i Norge forsøkte den svenske kronprins Gustav å få i gang nye forhandlinger om unionens fremtid. Han fikk støtte fra Riksdagen i Sverige, som hadde nedsatt sin egen spesialkomité som sluttet seg til kronprinsens forslag. Men i Norge var forhandlinger det siste en samlet og nasjonalt oppildnet presse, befolkning og regjering kunne tenke seg.

Den nasjonale bølgen i Norge nådde sin første topp 7. juni. Da erklærte Stortinget at unionen med Sverige var oppløst, etter at kong Oscar II hadde nektet å innvilge regjeringens avskjedssøknad. Bakgrunnen for at regjeringen søkte avskjed, var at kongen hadde avslått å godkjenne Stortingets beslutning om å opprette et eget norsk konsulatvesen.

Svensk raseri, internasjonal bekymring

Den ensidige norske unionsoppløsningen skapte raseri i Sverige, både i befolkningen, hos myndighetene og i kongefamilien. Riktignok forsøkte Stortinget å sukre pillen noe, ved å tilby Oscar II å peke ut en svensk prins til å overta den ledige norske tronen, men ikke uventet avslo kongen «Bernadotte-tilbudet».

Også internasjonalt var det stor skepsis mot den norske aksjonismen. Norge risikerte å bli isolert og utsatt. Fra 7. juni ble målet for den norske regjeringen derfor å kjøle ned situasjonen, holde folket samlet og forsøke å berolige omverdenen.

Svenske krav

I Sverige ble Riksdagen innkalt til ekstraordinært møte. Kongen og regjeringen var innstilt på å resignere og akseptere Norges uavhengighet. Flertallet i Riksdagen ville derimot stille krav til Norge for å medvirke til unionsoppløsningen.

Det viktigste svenske kravet var at nordmennene skulle rive grensefestningene som var bygget langs riksgrensen mot Sverige. Et annet var at Norge måtte avholde valg eller folkeavstemning. Norge kom Riksdagen i forkjøpet og arrangerte en folkeavstemning om unionsoppløsningen 13. august 1905.

Karlstad-forhandlingene – fred eller ære?

Det offisielle norske synet var at unionen var oppløst etter 7. juni-erklæringen og folkeavstemningen. Norske myndigheter gikk høsten 1905 likevel med på å møte i Karlstad for å forhandle med Sverige om vilkårene for en unionsoppløsning.

Forhandlingene, som begynte 31. august, var harde. Militære styrker ble samlet på begge sider av grensen. Faren for krig syntes å være helt reell, til tross for liten krigsvilje på begge sider.

Fotografi av håndtegnet kart som viser troppenes stilling på begge sider av grensen mot Sverige: forlegninger tett i tett fra sør helt til Kongsvinger
«Troppenes stilling 18. sept. 1905»: Christian Michelsens kart fra Karlstadforhandlingene. Da forhandlingene ble gjenopptatt 13. september etter en pause, ble soldater mobilisert på begge sider av grensen. Foto: Riksarkivet, Forsvarets krigshistoriske avdeling, eske 107, legg «Troppedisposisjoner 1905»

23. september ble partene enige om den såkalte «Karlstad-overenskomsten». Norge gikk blant annet med på å rive de nybygde delene av grenseforsvaret mot Sverige.

Både Stortinget og Riksdagen godkjente forhandlingsresultatet. De tok ikke hensyn til det nasjonalistiske mindretallet i begge landene som heller ville ha krig enn noen form for ettergivenhet.

Uavhengig stat, nytt kongehus

Karlstad-overenskomsten markerte at unionen udiskutabelt var oppløst og krigsfaren over. Sverige anerkjente Norge som selvstendig stat. Dermed kunne Norge både begynne jakten på en konge og opprette diplomatiske forbindelser med fremmede makter. Etter en ny folkeavstemning i november ble den danske prins Carl valgt til ny norsk konge under navnet Haakon VII.

Av Bjørn Arne Steine
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 6. juni 2017 16:06