print logo

Da alle brukte god tid

Å spre informasjon tok tid i et relativt lavteknologisk samfunn som Norge på begynnelsen av 1800-tallet.

I det norske samfunnet rundt 1814 måtte all kommunikasjon skje ved personlig overlevering. Til hjelp hadde man bare hester, seilskip og egne føtter. Ennå fantes verken dampskip eller jernbane.

maleri av to stykk hest og slede i fart over snø- og iskledd vei. Personene er kledd i tykk pels.
Det var om vinteren at ferdsel i innlandet gikk fortest: Sleden tilbakela gjerne over en mil i timen. Det var dobbelt så raskt som en reisekjerre, og en tredjedel raskere enn en karjol. «Doktor til gaards» av Axel Hjalmar Ender (1853–1920). Foto: Galleri Bygdøy Allé

Vente, vente …

Det landsomfattende postvesenet fra dansketiden var krumtappen i spredningen av kunnskap om den store verden rundt i det grisgrendte Norge. Men det fantes ikke så mye å spre: fire–fem ukentlige aviser, noen få tidsskrifter samt statens proklamasjoner og ordrer.

Dette tatt i betraktning må den raske gjennomføringen av bededagen og valgene i februar og mars 1814 kalles noe av en bragd. Men hurtigheten hadde en omkostning: Nord-Norge fikk beskjed for sent til å kunne delta på Riksforsamlingen.

Gamle nyheter

Folket var imidlertid vant til å leve i en langsom tid. Å følge med i hva som skjedde, innebar å vente – i noen dager på nyheter fra øst eller vest, et par uker på «siste nytt» fra Europa, enda lenger på nytt fra resten av verden.

Til gjengjeld ble slike nyheter slått opp på forsiden av Norges første dagsavis, Morgenbladet, fra 1819. Nysgjerrigheten var stor, muligheten til å bli oppdatert begrenset: aviser ble først vanlig fra 1830-årene.

Geografi og klima sperret

Langsomheten skyldtes ikke teknologi alene. Den var også naturgitt. Norge hadde dårlige geografiske forutsetninger for kommunikasjon over land. Sjøen forble enkleste reisevei. Da Norge i 1827 fikk sine første statlige postdampskip, var det også kystveien som ble prioritert: fra Christiania vestover til Christianssand og sørover til Göteborg og København.

I innlandet stengte bratte dalsøkk, dype elveløp og et utall bergknatter for reiser. Gamle ruter over Fillefjell og Dovrefjell bandt landet sammen, men veien var tungvint: Hester måtte skiftes og fôres, skysskarer skaffes, skysstasjoner etableres. Den som reiste langt, måtte gå mye.

Også klimaet bestemte vilkårene. I innlandet var det lettest med vinterføre – da var elver og sjøer islagte og ferdselen med hest og slede gikk raskt. En kurerpost mellom Stockholm og Christiania kunne gå på et par døgn.

Malt portrett av Kleivstua. Stua ligger på toppen av en høyde, relativt bratt vei, som to vogner klatrer
Kleivstua, skysstasjon ved Tyrifjorden fra 1780, tegning av Johannes Flintoe, 1834. Bønder hadde hatt skyssplikt for kongen og hans menn siden middelalderen, men i 1648 ble bøndene også pålagt å skysse privatpersoner frem til neste skysskifte, mot en fastsatt pengesum. Med skyssloven av 1816 kunne skysslagene velge å opprette og finansiere skysstasjoner – et tiltak som myndighetene håpet at kunne redusere ventetiden til de reisende fra opptil flere timer til bare 15 minutter. Foto: Galleri Bygdøy Allé

Naturen bestemte rytmen

Naturen, ikke teknologien, bestemte rytmen. Siden indre del av fjorden dannet et brakkvannsbasseng, ble for eksempel havnebyen Christiania hver eneste vinter liggende innefrosset.

Da måtte folk her nøye seg med bondemarked og kortspill, mens de lengtet etter nye moteklær og eksotisk drikke fra København eller Hamburg. Det er lett å forstå at isfrie Bergen hadde bedre vilkår for utvikling av urban kultur.

Langsom teknologi

Ny teknologi utfordret de naturlige begrensningene. Det var stadig diskusjon om å bygge ut kanaler mellom elver og innsjøer slik som i Sverige, men lite ble gjort før i 1850. Raskere gikk forbedringene for sjøfarten: I 1828 var det bare 12 fyrstasjoner langs hele norskekysten, i 1840 var antallet fordoblet, og det økte kraftig de neste tiårene.

Den første lille emigrantskuten til Amerika dro av gårde allerede i 1825, men den store utvandringen lå et stykke inn i fremtiden. Folk flyttet helst på seg innenfor distrikt og region, og livet var ennå nært bundet til sesongene. Såing og innhøsting, vinter- og vårfiske, hogst, fløting og frakt gikk til sine faste tider.

Nærhet og fellesskap

I et langsomt samfunn er nærkontakten mellom mennesker gjerne desto viktigere. Festlighet og private besøk kunne erstatte en bredere offentlig samtale, og i byene var dette supplert med klubber, teaterselskaper og vertshus.

I slike mer intime rom kunne folk uttrykke synspunkter utenfor statens årvåkne blikk. Her oppstod ofte tette fellesskap som ble avgjørende i krisetider. Mye av Norges skjebne i 1814 lå i hendene på menn og kvinner som kjente hverandre godt personlig. Dette gjorde dem kanskje vel så handlingsrettede som mennesker i vår tids kommunikasjonssamfunn.

Av Odd Arvid Storsveen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 10. okt. 2017 15:40