print logo

Kaperfart og lisenshandel under napoleonskrigene

Sjøblokaden under napoleonskrigene skapte kaos i handelen og sjørøveri langs norskekysten.

I september 1807 kom Norge med i napoleonskrigene, etter at britene hadde bombardert København og beslaglagt dansk-norske skip. Krigssituasjonen rammet det norske næringslivet hardt, og flere måtte finne nye måter å tjene penger på.

Kaperfarten

En slik løsning ble kaperfarten. Siden mye av flåten var tatt av britene, anbefalte kronprins Frederik, fra 1808 kong Frederik VI, å utruste handelsskip med kanoner og geværer.

Såkalte kaperbrev gjorde det lovlig i kongens navn å borde fiendtlige fartøyer, ta varene som såkalt «prise» og føre skip og last inn til nærmeste stiftsby (oftest Kristiansand eller Christiania). Egne domstoler dømte prisene. Ble prisen kjent lovlig, ble lasten solgt på offentlig auksjon. Inntektene tilfalt eieren av kaperskipet.

Propaganda for moderne viktingetokt

Budskapet ble formidlet i datidens aviser. I sterke ordelag ble det proklamert at alle gode nordmenn burde støtte kaperfarten helhjertet. Særlig britene fikk unngjelde. I avisen Budstikken proklamerte rikskommisjonsleder Enevold Falsen: «Hør fedrenes kall, rust dere, rust kapere mot flåtens ransmenn. Far ut på vikingtokt, sett gammelt mot og fedrelandskjærlighet til stevnen og snekkene skal bringe hevn og gull til deres kyster!»

Kaperfarten var lukrativ for redere og kjøpmenn langs norskekysten. Mange skaffet seg raske inntekter, og det var de nye aktørene som tjente mest. Flere store handelshus hadde løpende utgifter å dekke og involverte seg derfor i kaperfarten. Mange sjøfolk ble arrestert og innesperret i «prisonen», fangeskip i Storbritannia.

«Sjørøverpampene»: mest til skade

Den kanskje mest kjente kaperrederen var Emanuel Thygeson: Han hadde få utgifter utover lønninger og provisjon til dem som jobbet på båtene hans, og kunne dermed oppnå stor nettogevinst av farten. Litt spesielt var det at Thygeson samtidig var stiftamtmann i Kristiansand, et av de fremste embetene i Norge.

Portrettfotografi av Nicolai Emanuel de Thygeson
Nicolai Emanuel de Thygeson (1772–1860) var kaperreder og stiftamtmann i Kristiansand. Foto: ukjent/falt i det fri 

Kaperfarten skapte store inntekter for en liten gruppe nye aktører i norsk skipsfart og næringsliv, men ødela langt mer for de etablerte handelshusene og var til større skade enn gagn for samfunnet. Handelsflåten ble minimert. Konkurser, manglende inntekter og vareknapphet skapte pengemangel, sult og desperasjon.

Lisenshandelen

Perioden 1807–1814 var ikke sammenhengende nødsår. De skadelidende handelselitene presset myndighetene i Norge til å kreve endring i kongens Norges-politikk. Dermed ble lisenshandelen innført. Norske handelsskip kunne nå handle med krigførende fiender dersom de hadde lovlig lisens for det.

Dette fikk den internasjonale handelen på beina igjen, og en ny jobbetid i norsk næringsliv startet høsten 1809. Men systemet var uryddig, man måtte ha to sett papirer: 1) danske leidebrev ved kontroller utført av danske og franske krigsskip eller forsøk på bording av allierte kaperskip, og 2) britiske handelslisenser ved kontroller utført av den britiske marinen.

Lovløse tilstander

Slik kaperfarten åpnet for sjørøveriliknende tilstander, åpnet lisensfarten for utbredt forfalskningspraksis og smugling. Nye kaperperioder begynte også igjen allerede våren 1810. Årene frem til 1814 forble urolige, særlig siden de mange reguleringene av kaperfarten kontinuerlig endret seg. Få visste hvilke nasjoners skip som ikke skulle kapres, og hvilke varesorter man skulle holde seg unna.

Kaperfarten skapte således lovløse tilstander langs norskekysten og gjorde misnøyen overfor sentralregjeringen i København større blant de norske handelselitene.

Av Bård Frydenlund
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 8. feb. 2016 09:48