print logo

Verdenskrise og økonomisk omstilling

Den økonomiske depresjonen som ble utløst av børskrakket på Wall Street i 1929, skapte langvarig høy arbeidsløshet i Norge i 1930-årene. Samtidig førte kriseårene med seg fornyelse og vekst.

Omfattende sosial nød både på landsbygda og i de fleste bysamfunn har gitt opphav til betegnelsen «de harde 30-åra». Men dette tiåret ble også en viktig omstillingstid, med industriell fornyelse og ekspansjon.

Rekordhøy arbeidsløshet

Verdenskrisen – det alvorligste økonomiske tilbakeslaget i det 20. århundret – slo inn over Norge fra høsten 1930.

Det viktigste utslaget ble en dobling av arbeidsløsheten, som nådde opp i 33 prosent for de fagorganiserte i storindustrien i 1933. Selv om gjennomsnittet lå betydelig lavere, rammet sosial nød brede lag av befolkningen. I 1935 var omkring 15 prosent av alle nordmenn avhengig av offentlig fattighjelp for å klare seg.

Begrenset produksjonsfall

Mens produksjon, priser og investeringer falt, førte en bitter storkonflikt i arbeidslivet i 1931 til at over 7 millioner arbeidsdager gikk tapt. Likevel ble ikke Norge så hardt rammet av verdenskrisen som mange andre vestlige samfunn.

Total produksjon per innbygger falt med mindre enn ti prosent de første to årene, halvparten så mye som i USA. Fallet var hentet inn tre år senere. Og for 1930-årene som helhet viser nasjonalproduktet høyere gjennomsnittlig vekst enn i noe tidligere tiår.

Overgangsfase

I et lengre perspektiv kan oppsvinget som fulgte krisen, ses som overgangen til en ny fase i næringsutviklingen. 1930-årene ble innledningen til store strukturendringer som førte Norge over i industrilandenes rekker.

Et nytt teknologisk mønster, som var kommet til syne etter første verdenskrig, slo gjennom både i sentrale strøk og i helt nye områder. Det bygde på innovasjoner knyttet til kjemi og elektroteknikk og bruk av bensinmotorer.

Utbygging av veinett, strømforsyning og telefon skapte større og mer ensartede markeder. Masseproduksjon av standardiserte forbruksvarer skjøt fart, og mye av grunnlaget for et moderne forbrukersamfunn ble lagt. Slik fikk sentrale sider ved en utvikling som vi gjerne knytter til tiden etter annen verdenskrig, sin form i siste del av 1930-tallet.

Fotografi som viser utstillingsrom med komfyrer. Tekst: "Veien til rasjonelt kjøkkenstell går gjennem  Økonom komfyren. Moderne komfyrere med porselensemalje og rustfritt stål høivatts kokeplater"
Fra Vi kan-utstillingen i Oslo, 1938. Foto: Kristiania Kjemgrafiske Anstalt/Norsk Teknisk Museum/CC BY-NC-SA

Veiene ut av krisen

Det foreligger flere ulike forklaringer på det raske oppsvinget fra krisen i 1930-årene: Noen har lagt vekt på det politiske skiftet i 1935, da Arbeiderpartiet fikk regjeringsmakt i allianse med Bondepartiet og satset på en aktiv næringsutvikling for å bekjempe arbeidsløsheten. Andre har vist til at et internasjonalt økonomisk oppsving knyttet til militær opprustning i de siste årene før krigen trakk Norge ut av krisen.

Både Johan Nygaardsvolds regjering og utenlandsk etterspørsel etter norske varer hjalp til med å bedre forholdene. Men disse forklaringene har begge en alvorlig svakhet: Oppsvinget i norsk økonomi startet flere år før Nygaardsvold kom til makten, og lenge før de internasjonale konjunkturene bedret seg.

For å forklare hvordan nedgangen ble snudd til en så kraftig ekspansjon som fulgte i slutten av 1930-årene, må vi først og fremst rette oppmerksomheten mot den omstillingen som fant sted i det norske næringslivet under presset fra mellomkrigstidens kriser.

Fornyelse innenfra

De dårlige tidene som preget det meste av mellomkrigstiden, drev frem omlegging av produksjon og arbeidsmetoder. Nyskapingen foregikk i skyggen av kriseproblemene, og det tok tid før den fikk særlig oppmerksomhet. Endringene som la grunnlaget for ny fremgang, er nå lettest å se der veksten ble sterkest – i industrisektoren.

Hele industrien gjennomgikk et hamskifte. Produksjon for hjemmemarkedet økte betydelig, blant annet fordi «kjøp norsk»-kampanjer og økte tollsatser ga bedre beskyttelse mot utenlandsk konkurranse, mens verdien av norsk eksport stagnerte. Ferdigvarer og nye forbruksartikler fra norske produsenter kom i stedet for råvarer og halvfabrikater.

En sverm av nye, små foretak tok over som drivende krefter.

Industri i nye områder

Samtidig spredte industriproduksjonen seg til distrikter der jordbruk og fiske tidligere hadde rådd grunnen alene. I områder på Nordvestlandet, i Hordaland, på Jæren og rundt Oslofjorden trengte industrisamfunnet seg inn i store deler av det sørlige Kyst-Norge.

I 1925 var jordbruk, skogbruk og fiske fremdeles landets viktigste leveveier, med godt over 35 prosent av sysselsettingen, mens industrien forsørget omkring en fjerdedel av alle nordmenn. Ved utløpet av mellomkrigstiden hadde industrien overtatt som den største av de to sektorene.

Levebrødsbedrifter

Tusener av nye industrielle småbedrifter er et av de mest slående trekkene ved utviklingen gjennom krisetiden. Mange av dem ble satt i gang av folk som var ofre for arbeidsløshet. En observatør beskrev etableringsbølgen i 1930-årene slik:

Alt slo feil. Fisket slo feil, jordbruket slo feil, skogsdriften slo feil og utvandringen ble stanset, og for å redde sig fra dag til dag kastet så bøndene sig over industrien i stor utstrekning.

Mange foretak med et så presset utgangspunkt bukket nok under etter kort tid. Men tilstrekkelig mange utviklet seg likevel fra «levebrødsforetak» til livskraftige bedrifter som bidro til å trekke norsk økonomi ut av krisen.

Nye varer for hjemmemarkedet

Det bemerkelsesverdige var i hvilken grad disse bedriftene kunne virke fornyende på produksjonslivet. De satset på andre vareslag enn før og tok i bruk nye metoder.

Mens gamle eksportbedrifter i verkstedindustrien ble nedbemannet og gikk konkurs, steg sykkelproduksjonen for hjemmemarkedet til det firedobbelte i løpet av 1930-tallet. Fremstillingen av komfyrer og støvsugere økte nesten like mye, og antallet bilverksteder ble fordoblet.

Fotografi av utstilling av sykler. Plakat med tekst: "Bækkevold sykkelfabrikk". Forskjellige sykler, inkludert en velosiped, er utstilt. I forgrunn skilt med tekst: "Dovre: Hedmarks-sykkelen i 33 år"
Utstilling på varemesse på Hamar i 1933: Bækkevold sykkelfabrikk i Stange. Foto: ukjent/Domkirkeoddens fotoarkiv

I samme periode sank trelasteksporten til en tredjedel, mens produksjonen av møbler steg til det tredobbelte. Og salget av norskproduserte ski var seks ganger så stort i 1938 som i 1930.

Bedret utenriksøkonomi

En radikal bedring av balansen mellom det Norge kjøpte fra utlandet og det som ble solgt ute, er et annet slående trekk ved 1930-årenes oppsving. For første gang i det 20. århundret eksporterte nordmenn mer enn de importerte over en lang periode. Her bar også en sterk omstilling frukter. Treforedlingsindustrien satset på avanserte cellulosekvaliteter og leverte råstoff til den nye kunstsilkeindustrien, som var i sterk vekst.

Men først og fremst gjaldt det skipsfarten. Ved dristig fornyelse fortsatte den en fremgang som startet midt på 1920-tallet. Fra 1934 til 1938 doblet den fraktinntektene. Særlig vellykket var satsingen på frakt av olje i moderne tankskip drevet med dieselmotorer.

Mens resten av verdens skipsfart stagnerte, fant norske redere nye muligheter under motgangen. Ved utgangen av mellomkrigstiden hadde Norge verdens mest moderne handelsflåte, som sto for over 60 prosent av landets eksportinntekter.

Flere ulike impulser

For å forstå det sterke omslaget fra krise til vekst i 1930-årene må impulsene fra mange ulike krefter ses i sammenheng. I tillegg til dem som her er nevnt, kommer et sterkt oppsving i boligbyggingen og en kraftig nedskriving av kronekursen i 1931. Økonomer har gjerne lagt vekt på denne devalueringen, på rentenedgang og på at Norges Bank satte mer penger i omløp, når omslaget skal forklares. Det ga bedre vilkår for de næringsdrivende.

Historikere legger ofte større vekt på sosiale prosesser og teknologisk endring. Presset fra krisen fremmet viljen til omstilling. Moderne teknologi knyttet til elektrisiteten og eksplosjonsmotoren ga nye muligheter for produksjon. Støtte fra en mer optimistisk stemning i brede lag av befolkningen skapte økt pågangsmot fra 1935 og utover.

Disse ulike betraktningsmåtene vil nok føre til ulike fortolkninger, men de behøver ikke å stå i noen avgjørende motsetning til hverandre. Begge tar utgangspunkt i at krisen i 1930-årene innebar en forsterket nasjonal orientering i det økonomiske livet, og at det fant sted en omstilling som ga overraskende gode resultater.

Av Even Lange
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 29. jan. 2016 09:32