På slutten av 1600-tallet ble den protestantiske kristendommen innhentet av sin egen fortid som vekkelsesbevegelse. De radikale protestantiske bevegelsene hadde i sin tid krevd «allment prestedømme», der alle kunne tolke bibelen, og en mer inderliggjort religion. Nå som den lutherske læren hadde etablert seg som ortodoksi, ble noen av kravene stilt på nytt. Ikke minst ønsket man seg en mer opplevd og personlig religion.
Utfordringen kom fra de protestantiske miljøene som orienterte seg mest tydelig mot protestantismen slik den var blitt utviklet av reformatoren Jean Calvin. Fromhet, inderlighet og nøysomhet var de sentrale verdiene for denne religiøse retningen, som etter Calvin hadde stått særlig sterkt i Nederlandene og England. Men det var først da kalvinistenes idealer fikk en ny og sterk tilslutning i Tyskland, at man snakker om en ny bevegelse, pietismen.
En intim og privat kristendom
Pietismen var en mild form for kalvinisme, med særlig vektlegging av omvendelsen og det personlige, individuelle forholdet til Gud. Det var dermed på mange måter en intim form for kristendom, en trosretning som trivdes i små, gjerne private sfærer utenfor kirken.
Det var en tysk prest, Philipp Jakob Spener, som for alvor brakte pietistiske tanker inn i lutheranismen. Han arrangerte private vekkelsesmøter i tillegg til sin ordinære prekenvirksomhet.
Det viser hvordan pietismen historisk sett hørte sammen med oppkomsten av borgerskapet og dets hjemlige privatsfære. Samtidig var pietistene aktive i det offentlige rom, drev utstrakt hjelpe- og veldedighetsarbeid og misjonerte blant ikke-kristne.
Lovlig religion
Den offisielle religionslæren nedfelte seg i offisielle tekster som kirkeordinansen av 1607, de store lovsamlingene, kirkeritualet av 1685, alterboken fra 1688 og Thomas Kingos salmebok fra 1699.
Dette korpuset av tekster og ritualer var enevoldsstatens viktigste ideologiske fundament, ikke minst i kraft av at det etablerte et gjennomgripende hierarkisk verdensbilde: Maktstrukturen ble etablert som et gitt religiøst faktum, og befolkningen ble innprentet lydighet og underkastelse som grunnleggende dyder – både i verdslig og i åndelig henseende.
Slik ble maktens legitimitet forkynt fra prekestolene som et essensielt aspekt ved troen, og spørsmålet om lojalitet overfor konge og stat ble et spørsmål om frelse og fortapelse, om godt og ondt.
Opposisjon og protest
Pietismen nådde Danmark-Norge omkring år 1700, altså i Fredrik 4.s regjeringstid. Dens historie i Danmark-Norge er paradoksal. Den var – som den lutherske selv hadde vært en gang – en religiøs bevegelse med klart preg av opposisjon og protest.
Som sådan var den en trussel mot den ortodokse læren som staten hadde gjort til sin lære i så sterk grad at alle andre var forbudt ved lov.