print logo

På siden av samfunnet: Fattigfolk og omstreifere

I det gamle samfunnet hadde hvert menneske sin plass. I hvert fall i prinsippet. Men det var noen som ikke passet inn.

Danmark-Norge var det vi kaller et standssamfunn, et samfunn der alle mennesker har sin plass og sin oppgave å utføre.

Denne grunnleggende kristne tanken om at verden har en gitt og iboende orden, var også regulert ved lov: Enkeltpersoners og gruppers spesielle rett til å utføre visse oppgaver var formalisert gjennom statlige privilegier.

Privilegier fra topp til bunn

I dag er «privilegert» et ord som gir assosiasjoner til rikdom og velstand, men i eldre tid var privilegering et prinsipp som strakte seg fra topp til bunn i samfunnet. For eksempel skilte man mellom uverdige og verdige fattige: De uverdige var de som egentlig burde være i stand til å arbeide, mens de verdige var de som hadde aktverdige grunner – som skader eller sykdom – til å tigge.

De verdige ble da privilegerte tiggere, utstyrt med en stav med et spesielt identifikasjonsmerke. En tigger ble kalt en stav-kar, og ordet lever videre fremdeles, under helt andre betingelser: stakkar.

Oppdagelsen av fattigdommen

Dette samfunnet var ikke bare preget av gitte roller og sosial stillstand, men også av gitt geografisk tilhørighet: Alle hadde sitt sted, og flytting og reiser ut av nærområdet var aldri helt enkelt. I et slikt samfunn vil mange falle utenfor – og hva skjedde med de som var fattige, syke, hjemløse og utenfor på andre måter?

En hovedlinje i historien om de fattige i denne perioden er det som er blitt betegnet som «oppdagelsen av fattigdommen». Tenkning om samfunnsfenomener som fattigdom utviklet seg gradvis, fra å være et rent moralsk, personlig problem som måtte løses lokalt, til å bli et allment aspekt ved samfunnsstrukturen og noe staten tok ansvar for.

Når fattigdom ikke lenger ble forstått som et rent moralsk fenomen, åpnet det etter hvert også for at fattige mennesker kunne forstås som mindre av et problem og mer som en ressurs, som en arbeidskraftreserve.

Omsorg

Inntil da ble de fattige tatt hånd om av bondesamfunnet, først og fremst gjennom legdeordningen, som besto i at de fattige gikk fra gård til gård og fikk kost og losji av de som kunne fø på dem.

I byene var tiggere mer av et ordensproblem, og her var både innsamling og fordeling av penger og plassering av fattigfolk i fattighus og arbeidsanstalter et offentlig anliggende gjennom hele den tidlig-moderne perioden.

Maleri av tukthuset i Trondheim
Maleri av tukthuset i Trondheim, før 1827. Tukthuset ble oppført mellom 1732 og 1733 og var da det første av sitt slag i Norge. Her skulle fattige arbeide. Foto: Ole Bjørn Pedersen/NTNU Vitenskapsmuseet/CC BY 3.0

…og kontroll

Dette fattigvesenet ble vesentlig utvidet i løpet av 1600-tallet og var knyttet til kontroll- og straffetiltak. Armoden og uroen ble imidlertid bare sterkere etter hvert som befolkningen vokste og folk dro til byene for å finne arbeid utenfor et jordbruk som ikke lenger hadde rom eller behov for dem.

Fysisk og mentalt syke ble etter hvert omfattet av et tilsvarende system – riktignok med mindre preg av straff. Det fantes noen få hospitaler i byene, og for de mentalt syke hadde man såkalte dårekister og dollhus, der behandlingen var minimal. Det viktigste var at de syke var utestengt fra omverdenen.

De som ville videre

Det fantes også grupper som kunne ta vare på seg selv, men som ikke passet inn i samfunnets rent fysiske stillstand. Tatere og romfolk var reisende kulturer som krysset grenser og fulgte gamle ferdselsruter, og som fort kom i et anspent forhold til den fastboende befolkningen.

Bondesamfunnets sterke samhold kunne nok gi grunnlag for omsorg for syke og fattige som hørte til på stedet, men det ga seg også utslag i avvisning og aggresjon når det kom farende folk forbi.

Noen av omstreiferne fant en funksjon som knivslipere eller smeder, eller de tok på seg oppgaver som andre helst holdt seg borte fra, men mengden av rettssaker viser både et høyt konfliktnivå og at de reisendes rettsvern var svakt når det var bøndene selv som dømte. Samtidig viser de at det fantes farlige folk langs veiene, mennesker som alltid var på gjennomreise, og som hadde lite å tape på å legge seg ut med dem de traff.

Av Erling Sandmo
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 8. nov. 2017 15:35