print logo

Historisk levealder i Norge: bedre helse, lengre liv

Jentebarn som blir født i Norge i våre dager, vil i gjen­nom­snitt være mer enn 83 år gamle når de dør. I 1750 var den forventede levealderen 35. Hva har skjedd?

Forventet levealder er et mål det kan være vanskelig å forstå. Det at kvinner i gjennomsnitt bare ble 35 år gamle for drøyt 250 år siden, betyr ikke at 35 år var en høy alder. Tvert imot ble de aller fleste voksne atskillig eldre enn det.

Men barnedødeligheten var mye høyere enn nå. Den gangen døde 25 pro­sent av befolkningen før de fylte ett år. I dag dør 2,5 promille (0,25 prosent) i løpet av det første leveåret. Det er en reduksjon på 99 prosent.

Hvorfor øker folketallet?

Spørsmålet om hva som kan forklare denne dramatiske endringen, har opptatt mange historikere. Det de har vært enige om, er at fallet i dødelighet er den overlegent viktigste forklaringen på at folketallet har økt så kraftig de siste 200 årene.

Fruktbarheten har nemlig gått kraftig tilbake: På 1700- og 1800-tallet ble det stort sett født mellom 30 og 35 levende barn per 1000 innbyggere. Etter 1900 har dette tallet falt, og det var i 2008 – det siste året som er inkludert i Statistisk sentralbyrås historiske statistikk – nede på 12,7. Folketallet har likevel økt, og det med voldsom fart fra rundt 1815.

Krisene som plutselig forsvant

Den mest iøynefallende årsaken til den høye dødeligheten var de stadig tilbakevendende pestepidemiene, men de var blitt borte fra Norge omkring midten av 1600-tallet.

Det kom likevel andre epidemier: flekktyfus, dysenteri og kopper var sykdommer som brøt ut med ujevne mellomrom og tok livet av svært mange. Man snakker om demografiske kriseår, år da dødeligheten er mye høyere enn fruktbarheten. Det som mer enn noe annet kjennetegner be­folk­nings­ut­vik­ling­en utover på 1700-tallet, er at kriseårene gradvis blir mindre katastrofale – og at de så blir helt borte, tilsynelatende plutselig, fra 1815.

Gåtefull utvikling

Vi kan faktisk ikke gi noen helt klar og absolutt forklaring på denne ut­vik­ling­en. Historikere har prøvd ut ulike teorier, ikke minst om kop­pe­vak­sin­ens betydning og om utbredelsen av potetdyrkingen. Dette var opplagt svært viktige nyvinninger, men begge fikk virkelig betydning først etter 1820.

Legekunsten gjorde heller ikke så store fremskritt: Det har vært hevdet at helt frem til begynnelsen av 1900-tallet var det mer sannsynlig at et lege­besøk gjorde folk sykere enn at det gjorde dem friskere.

samtidig tegning over urtehageanlegg, møysommelig utført
Det første apoteket i Norge ble opprettet i Bergen i 1595. Om apo­te­k­er­virk­som­het­en ikke alltid bar resultater, kunne apotekene allikevel tilby en rekke midler som skulle lindre sykdom. Kart over apotekerfamilien de Besches urtehage i Bergen. Hagen lå der Torgallmenningen ligger i dag, og i 1779 skal hagen hatt et mål på 132 x 45 m. Foto: Universitetsmuseet i Bergen, UiB/CC BY-NC-ND 3.0

Nye liv

Likevel var det nok både riktig og viktig at 1700-tallet var preget av en ny bevissthet om helse, helsestell og kosthold. Ikke bare grep myndighetene mer aktivt inn og begynte arbeidet med å etablere sykehus, apoteker og jordmorutdanning: Statens og øvrighetens – særlig prestenes – holdninger spredte seg også til folk flest og bidro til en bedret allmenn helsetilstand i landet.

Tegnet interiørscene fra apotekutsalg. Personer står ved disk og blir betjent.
Prospekt av Løveapoteket i Bergen, tegnet av Johan Fredrik Leonard Dreier (1775–1833). Apoteket ble åpnet i 1705. Foto: Wikimedia Commons/public domain

Disse store, langsomme endringene kan virke som paradoksale forklaringer på den tilsynelatende brå overgangen rundt 1815. Og antakelig var nok endringen mer langtrukken enn som så: Den høye dødeligheten i nødsårene under Napoleonskrigene var et avvik fra den lange bevegelsen mot en ny befolkningsutvikling.

Av Erling Sandmo
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 15. nov. 2017 10:12