Gjennom så å si hele den tidlig-moderne perioden er den nordiske historien preget av rivaliseringen mellom den danske og den svenske kongen. Begge styrte tungt militariserte stater og brukte store deler av inntektene sine på rustning og krigføring, og begge hadde ambisjoner om å bli den sterkeste makten lengst nord i Europa.
I løpet av 1700-tallet ebbet rivaliseringen ut – paradoksalt nok med begge som en slags tapere.
Østersjøen: maktens teater
Frem til 1660 hadde Danmark-Norge og Sverige kjempet om hegemoniet i Østersjø-regionen, og ikke minst om kontrollen over skipsfarten i Øresund. I 1660 sto Sverige langt på vei igjen som den sterkeste parten.
De hadde vunnet hele sitt nåværende fastland fra Danmark-Norge, de styrte det nåværende Finland og kysten ned til og med den nordlige delen av Baltikum, og de hadde besittelser på begge sider av Danmark. De seilte også tollfritt gjennom Øresund fra 1645 til 1720.
Danmark-Norge gjorde iherdige forsøk på å vinne tilbake områdene de hadde tapt, men etter 1660 ble det mer og mer åpenbart at Norden ikke var en rent nordisk arena: Selv om statene der nok var sterke, var de små. De ble også mer og mer avhengige av allianser med større aktører hvis de skulle realisere sine egne ambisjoner. De europeiske stormaktene så på sin side ingen grunn til å gripe inn i maktbalansen.
Den skånske krig
Dette endret seg først i 1674, som en følge av den fransk-tyske krigen som hadde brutt ut året før. Frankrike presset Sverige til å angripe Brandenburg, og danskene gikk til lynangrep sørover for å tiltvinge seg de svenske støttepunktene der.
I en slags egen krig, den såkalte Gyldenløvefeiden, angrep norske styrker Bohuslän og beleiret Göteborg. Nederlandene støttet Danmark-Norge, mens Sverige var alliert med Frankrike. Etter betydelige fremganger led den danske hæren et ødeleggende nederlag ved Lund i desember 1676, men beholdt dominansen til sjøs etter seieren i Køge bukt den følgende sommeren.
Krigen sluttet på en måte som viste at begge de nordiske rikene var små i den store sammenhengen. Frankrike seiret i den fransk-nederlandske krigen og inngikk fred uten å konsultere sine svenske allierte. Etterpå dikterte Ludvig XIV fredsvilkårene i Fontainebleau, og resultatet av krigene og de mange tusen døde var at forholdene ble som de hadde vært i 1660. De nordiske statene sto begge svekket og ydmyket tilbake.
Den store nordiske krigen
Situasjonen i Norden forble urolig, men noen virkelig omfattende konflikt kom det ikke til før utbruddet av den store nordiske krigen i 1700.
Initiativet lå på et vis hos begge parter. Et revansjelystent Danmark-Norge gikk til angrep først, men ble møtt av Karl XII, som hadde langt større ambisjoner enn å forsvare Sveriges stilling: han drømte om en ny svensk storhetstid, om fullt herredømme over Østersjøen og Sverige som europeisk stormakt. Krigen han satte i gang, involverte store deler av Europa.
Karl XIIs ettermæle
Karl XIIs krigspolitikk og hans egen deltakelse i krigen var spektakulær, og han fascinerte også sine motstandere og kritikere. Voltaire skrev en svært populær biografi om ham i 1731. Skildringen av hvordan hæren hans ble knust av russerne i slaget ved Poltava i Ukraina i 1709 er temaet for de siste tiårenes mest leste historiebok i Sverige, Peter Englunds Poltava: berättelsen om en armés undergång.
Men i sin egen tid var Karl XII en katastrofe for Sverige. Allerede i samtiden ble det spekulert i at han var blitt skutt av sine egne da han falt ved Fredriksten festning ved Fredrikshald i 1718.
Nordisk krig – østlig seierherre?
Følgene av krigen var at Sverige mistet støttepunktene sine i Nord-Tyskland. Russerne fikk kontroll over Finskebukta og anla den strategisk viktige byen St. Petersburg. Den nye sterke maktfaktoren i Østersjøen ble dermed Russland, krigens kanskje egentlige seierherre.
Enda verre for Sverige var de enorme tapene av liv: I deler av landet ble flertallet av gårdene drevet av enker. Men krigen etterlot seg en ledig stilling som nordisk stormakt, og ingen har siden forsøkt å vinne den.