print logo

Den dansk-norske militærstaten

I løpet av seks kriger på 1600-tallet ble Danmark-Norge en militærstat. Selv om 1700-tallet ble langt fredeligere, fortsatte utbyggingen.

På mynter og medaljer fra mange europeiske land på 1500–1600-tallet kan man finne en krigersk konge med sverd i hånden eller sittende til hest med kommandostav. Slik var det også i Danmark-Norge. Det er helt naturlig, for på denne tiden var militære erobringer statenes viktigste formål.

Også økonomisk utvikling og religionsutøvelse var betydningsfullt, men det var for en stor del av samme grunn. En rik stat var en sterk stat, og en stat som ikke hadde Gud på sin side, kunne bli utslettet i krig. Innbyggernes levestandard, velferd, trivsel eller kulturelle utvikling var derimot helt underordnet.

Bondesoldater

Ute i Europa ble krigene vanligvis utkjempet med leiehærer eller vervede styrker, men i Norge og Sverige ble det i hovedsak brukt utskrevne tropper. Det hadde sammenheng med at bøndene var en del av samfunnet, og de var til å stole på. I land som Frankrike og Russland levde bøndene som en un­der­klasse på store gods undergitt godseieren. Om de ble bevæpnet, kunne de like gjerne rette våpnene mot sine herrer som mot rikets fiender.

Den norske hæren ble bygget opp av Hannibal Sehested under den såkalte Hannibalsfeiden, en krig med Sverige i 1643‒1645. Fra utlandet, først og fremst Tyskland, ble det hentet offiserer. Ved utskrivningen ble legde­prin­sippet lagt til grunn, det vil si at et visst antall gårder, først tre og senere to, til sammen skulle utruste én soldat. Det fantes også noen beskjedne vervede styrker.

Tegning av fire bondesoldater med gevær. Alle har forskjellige farger på bukser, og grå jakke.
Bondesoldater. Tegning fra 1697. Foto: Forsvarsmuseet

Matroser

I kystområdene ble unge karer utskrevet for å gjøre innsats som matroser på flåten i København, der de norske karene utgjorde flertallet av mannskapet.

På begynnelsen av 1700-tallet ble det opprettet egne sjølegder langs kysten til og med Trøndelag for utskrivning av matroser. I annen halvdel av 1700-tallet ble det også utskrevet og vervet karer til den norske skjær­gårds­flåten i Fredriksvern.

Hvor sterk militarisering?

Alminnelig verneplikt fantes ikke. Mange, blant andre bybefolkningen og postbøndene, ble fritatt. Det samme gjaldt hele Nord-Norge, der krigsfaren var liten og befolkningstettheten såpass lav at utrustingen ville bli vanskelig. I 1793, under den franske revolusjon, ble alminnelig verneplikt innført i Frankrike. I Norge ble den gradvis innført utover 1800-tallet, og først i 1897 i Nord-Norge.

På slutten av 1600-tallet var ca. 15 000 nordmenn utskrevet til militær­tjeneste, inkludert ca. 2000 i marinen. I forhold til folketallet blir dette et av de høyeste tallene i Europa. Enkelte historikere har derfor hevdet at Norge var blant de mest militariserte landene i Europa.

Fotografi av fane, militærstandard. Våpenskjold med speilet F4 som bærer krone. Under en elefant, påskrift: "Jeg agter dem for Intet"
Sønnenfjeldske dragon-regiments fane med Frederik IVs våpenskjold. Over elefanten står det: «Jeg agter dem for Intet». Foto: Forsvarsmuseet

Men kan de norske bondesoldatene, som hadde liten trening og befant seg hjemme i legdene, sammenlignes med soldatene i vervede styrker eller leie­hærer? Norske styrker var iallfall langt billigere: så om man bruker kost­nad­ene som mål, var Norge et av de minst militariserte landene i Europa.

Byrder og privilegier

Hvor stor belastning var det å være utskrevet som soldat? I krigen sto liv og helse på spill, også på grunn av epidemier i leirene. I fredstid var det u­tvil­somt tyngst å bli sendt som matros til København og dermed være hjem­me­fra i flere år. Soldatene i hæren var derimot hjemme i legden.

På enkelte søndager, om lag ti i året, var det eksersis. Tyngre var det å bli sendt på bygningsarbeid på festninger, som forekom ganske ofte og varte et par måneder av gangen. Soldater kunne bli utskrevet langveisfra til slik tjeneste, tyngst var det likevel i nærheten av festningene, dvs. på Østlandet og i Trøndelag.

Men det hadde også sine positive sider å være soldat. Soldatene hadde enkelte rettslige privilegier, og det het at de skulle æres fremfor andre og sitte først på kirkebenkene. Og ved eksersisen etter gudstjenesten kunne det vanke mange beundrende blikk.

Militærstat i fredeligere tider

I den store nordiske krigen forsøkte Danmark-Norge uten hell å gjenerobre tapt land fra Sverige. Deretter var århundret fredelig, selv om forholdet til Sverige til tider var spent. Krigsideologien sto heller ikke så sterkt som før; de krigerske kongene forsvant fra myntene og medaljene både i Dan­mark-Nor­ge og i resten av Europa. Samfunnene ble mer sivilisert. Kunst og kultur fikk større oppmerksomhet, og banebrytende nye ideer vant fram. Dette var opplysningstidens århundre.

Allikevel forsvant ikke militærstaten. På sett og vis var den på sitt sterkeste ved midten av 1700-tallet. Da ble hæren betydelig utvidet, til 30 000 mann, både gjennom større utskrivninger og med nye vervede enheter. Først på denne tiden ble hele bondebefolkningen trukket inn. Men dette var høyde­punktet; i annen del av århundret ble styrkene skåret ned.

Militærstaten viste seg også ved at militære ledere hadde stor innflytelse på statsstyret. Ingeniøroffiserer bygget landet, først og fremst veiene. Lokalt var offiserene eliter sammen med prester, sorenskrivere og andre embetsmenn.

Kostnadene ved militærstaten

Det som tydeligst viser militærstatens omfang, var kostnadene. Selv om de norske soldatene var billigere enn i andre land, kostet militærvesenet store summer, spesielt når det var krig. Det var krigen og militærvesenet som gjorde at regulær beskatning ble innført i Norge.

I tillegg til sølv trengtes det jern. De norske jernverkene produserte kanoner, kuler og granater til bruk i både Norge og Danmark.

Fotografi av kanon montert på meier.
Kanon, 3-punder på sledelavett, 1758. Foto: Forsvarsmuseet

I motsetning til en moderne stat hadde ikke militærstaten stort ansvar for innbyggernes velferd: det meste av statsinntektene gikk derfor til militær­vesenet. I perioden 1760–1779 utgjorde utgiftene til militærvesenet 70–80 prosent av statsutgiftene, tre fjerdeparter gikk til hæren og en fjerde­part til flåten.

Hvorfor fred?

Likevel var det fred. Hvordan henger det sammen? Tradisjonelt har 1700-tal­l­ets Danmark-Norge blitt oppfattet som en fredelig småstat som førte nøytralitetspolitikk, men holdt kruttet tørt. Det var først og fremst på grunn av svenskene, men også med tanke på andre makter. Under den eu­ro­pe­is­ke syvårskrigen var den danske sørgrensen truet, og ca. 13 000 norske soldater ble sendt på grensevakt i Holstein.

Synspunktet er imidlertid blitt utfordret: først etter nederlaget for Prøyssen i 1864 ble Danmark en småstat, har det vært påpekt. På 1700-tallet hørte Danmark-Norge hjemme i det europeiske mellomsjiktet, som aktiv del i alliansepolitikken og med alvorlige planer om angrepskrig mot Sverige ‒ selv om det aldri ble noe av det.

Hvor krigersk Danmark-Norge virkelig var på 1700-tallet, er derfor usikkert.

Av Finn Erhard Johannessen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 15. jan. 2016 14:02