«Opplysningstiden» har lenge vært et omdiskutert og fruktbart begrep i historieskrivningen, og definisjonen har gradvis videt seg ut.
Hvis man definerer opplysningstiden helt snevert – og det var ikke uvanlig før – som en vitenskapelig basert, verdslig og kritisk-politisk bevegelse, finnes den egentlig bare i fransk historie, gjennom skikkelser som Voltaire, Diderot og d’Alembert.
Kan vi likevel snakke om opplysning i Danmark-Norge i dette tidsrommet?
Sjøuhyrenes biskop
Er vi pragmatiske, kan vi se spor etter opplysningstiden også i dansk-norsk historie – den var bare ikke opposisjonell eller verdslig. De mest sentrale opplysningsmennene var prester, og de dannet nettverk for innsamling og formidling av kunnskap på mange nivåer.
Mest kjent er Erik Pontoppidan den yngre, den ledende teologen i perioden da pietismen ble en slags statsreligion. Senere ble han biskop i Bergen og en vitenskapsmann med internasjonalt ry: Hans Forsøg paa Norges naturlige Historie (I–II, 1752–1753) ble oversatt til engelsk nokså umiddelbart og ble mye lest, ikke minst av interesse for biskopens grundige drøftinger av havuhyrer.
Opplysning som nettverksbygging
Den fremste nettverksbyggeren i norsk vitenskap var biskopen i Trondheim, Johan Ernst Gunnerus. Han brukte sitt store nettverk av prester til å få samlet inn både kunnskaper, dyr, planter og andre gjenstander fra naturen, og slik bygget han opp en egen, anerkjent samling.
I 1760 grunnla Gunnerus vitenskapsselskapet Det Throndhjemske Selskab sammen med to historikere, dansken Peter Fredrik Suhm og den norske Gerhard Schøning, rektor på latinskolen i byen. Schøning regnes av mange som en grunnlegger av moderne norsk historieskrivning: Han skrev en Norges Riiges Historie i tre bind (fra 1771–1781) og oversatte Snorres kongesagaer til dansk og latin.
I 1767 skiftet selskapet deres navn til Det kongelige Norske Videnskabers Selskab, som det også heter den dag i dag. Det var – og er – viktig for samling, publisering og spredning av vitenskap i Norge.
Prester og natur
Geistlige kunnskapsnettverk av den typen Gunnerus bygget opp, var viktige både for de lokale prestene, for befolkningen og for staten. Prestene ble opplysningens kjernetropp, og verdien av kunnskap om naturen fikk sterk innflytelse også på deres lære.
Pontoppidan så naturen som en slags annen bibel, en bok der Gud åpenbarte sine tanker. Senere prester hadde også en mer praktisk innstilling og kunne lære menighetene sine om nyvinninger i jordbruket og annet nyttig. Ikke minst var de viktige for spredningen av poteten.
Den topografiske litteraturen
Staten hadde lenge sett potensial i å bruke prester og andre lokale embetsmenn som kunnskapsbank. I 1743 ble det sendt ut en liste med 43 spørsmål til en mengde embetsmenn i Norge, spørsmål som handlet om lokale forhold – fra naturforhold og ressurser til økonomi, historie og levevis.
Mange svarte svært utførlig. I kjølvannet av denne undersøkelsen vokste den såkalte «topografiske» litteraturen fram til å bli en viktig og populær sjanger. Denne inneholdt detaljerte skildringer av de ulike regionene og landskapene og er vital fremdeles.
En nyttig, ikke-kritisk offentlighet
Fantes det så ingen opplysning utenfor kirken? Jo, selvsagt – både i form av lærd og populærvitenskapelig litteratur og tidsskrifter, i form av en stadig større allmenn leserkrets og i form av verdslige skribenter og akademikere som Ludvig Holberg.
Men med unntak av den korte trykkefrihetsperioden under den innflytelsesrike danske livlegen og politikeren Johann Friedrich Struensee, oppsto det ingen virkelig radikal litteratur. Det oppsto ikke engang noen litteratur som drøftet det politiske systemet i annen hensikt enn å styrke og forbedre det eneveldet som fantes. Dansk-norsk opplysning var dempet og aldri avslørende, men likevel viktig og nyttig for svært mange.