print logo

Opplysningstiden i Danmark-Norge

Hadde Danmark-Norge noen opplysningstid? Det er til en viss grad et definisjonsspørsmål.

«Opplysningstiden» har lenge vært et omdiskutert og fruktbart begrep i historieskrivningen, og definisjonen har gradvis videt seg ut.

Hvis man definerer opplysningstiden helt snevert – og det var ikke uvanlig før – som en vitenskapelig basert, verdslig og kritisk-politisk bevegelse, finnes den egentlig bare i fransk historie, gjennom skikkelser som Voltaire, Diderot og d’Alembert.

Kan vi likevel snakke om opplysning i Danmark-Norge i dette tidsrommet?

Sjøuhyrenes biskop

Er vi pragmatiske, kan vi se spor etter opplysningstiden også i dansk-norsk historie – den var bare ikke opposisjonell eller verdslig. De mest sentrale opplysningsmennene var prester, og de dannet nettverk for innsamling og formidling av kunnskap på mange nivåer.

Mest kjent er Erik Pontoppidan den yngre, den ledende teologen i pe­ri­o­den da pietismen ble en slags statsreligion. Senere ble han biskop i Bergen og en vitenskapsmann med internasjonalt ry: Hans Forsøg paa Norges naturlige Historie (I–II, 1752–1753) ble oversatt til engelsk nokså umiddelbart og ble mye lest, ikke minst av interesse for biskopens grundige drøftinger av havuhyrer.

Opplysning som nettverksbygging

Den fremste nettverksbyggeren i norsk vitenskap var biskopen i Trondheim, Johan Ernst Gunnerus. Han brukte sitt store nettverk av prester til å få samlet inn både kunnskaper, dyr, planter og andre gjenstander fra naturen, og slik bygget han opp en egen, anerkjent samling.

I 1760 grunnla Gunnerus vitenskapsselskapet Det Throndhjemske Selskab sammen med to historikere, dansken Peter Fredrik Suhm og den norske Gerhard Schøning, rektor på latinskolen i byen. Schøning regnes av mange som en grunnlegger av moderne norsk historieskrivning: Han skrev en Norges Riiges Historie i tre bind (fra 1771–1781) og oversatte Snorres kongesagaer til dansk og latin.

Første side av Det Trondhiemske Selskabs Skrifter, datert 1761
Det Trondhiemske Selskabs Skrifter. Foto: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap

I 1767 skiftet selskapet deres navn til Det kongelige Norske Videnskabers Selskab, som det også heter den dag i dag. Det var – og er – viktig for samling, publisering og spredning av vitenskap i Norge.

Første side av artikkelen om sjelens udødelighet, som Gunnerus utga gjennom Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap
Den første artikkelen som ble trykket i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter, var «Betragtninger over Sielens Udødelighed» av Johan Ernst Gunnerus. Foto: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap

Prester og natur

Geistlige kunnskapsnettverk av den typen Gunnerus bygget opp, var viktige både for de lokale prestene, for befolkningen og for staten. Prestene ble opplysningens kjernetropp, og verdien av kunnskap om naturen fikk sterk innflytelse også på deres lære.

Pontoppidan så naturen som en slags annen bibel, en bok der Gud åpen­barte sine tanker. Senere prester hadde også en mer praktisk innstilling og kunne lære menighetene sine om nyvinninger i jordbruket og annet nyttig. Ikke minst var de viktige for spredningen av poteten.

Den topografiske litteraturen

Staten hadde lenge sett potensial i å bruke prester og andre lokale em­bets­menn som kunnskapsbank. I 1743 ble det sendt ut en liste med 43 spørs­mål til en mengde embetsmenn i Norge, spørsmål som handlet om lokale forhold – fra naturforhold og ressurser til økonomi, historie og levevis.

Mange svarte svært utførlig. I kjølvannet av denne undersøkelsen vokste den såkalte «topografiske» litteraturen fram til å bli en viktig og populær sjanger. Denne inneholdt detaljerte skildringer av de ulike regionene og landskapene og er vital fremdeles.

En nyttig, ikke-kritisk offentlighet

Fantes det så ingen opplysning utenfor kirken? Jo, selvsagt – både i form av lærd og populærvitenskapelig litteratur og tidsskrifter, i form av en stadig større allmenn leserkrets og i form av verdslige skribenter og akademikere som Ludvig Holberg.

Men med unntak av den korte trykkefrihetsperioden under den inn­flyt­elses­rike danske livlegen og politikeren Johann Friedrich Struensee, oppsto det ingen virkelig radikal litteratur. Det opp­sto ikke engang noen lit­te­ra­tur som drøftet det politiske systemet i annen hensikt enn å styrke og forbedre det eneveldet som fantes. Dansk-norsk opplysning var dempet og aldri avslørende, men likevel viktig og nyttig for svært mange.

Av Erling Sandmo
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 16. nov. 2017 15:29