En gjennomgang av de eldste kildene som forteller om tatere i Norge viser at denne gruppa opprinnelig var en del av en større innvandring av et fremmedartet vandringsfolk som kom til Vest-Europa i begynnelsen av 1400-tallet. I det tysktalende området var den vanligste betegnelsen på disse gruppene «sigøynere».
Av og til ble de sammenliknet med krigerfolket tatarene som hadde invadert Russland og deler av Europa noen hundre år før. Det gav opphav til betegnelsen «Tatter» som særlig ble brukt i den nordlige delen av det tysktalende området. Fordi mange av innvandrerne fortalte at de kom fra et land som de kalte Lille Egypt, ble de også kalt egyptere (gypsies, gitanos).
De første tatere/romanifolk i Skandinavia
I begynnelsen av 1500-tallet kom noen av disse gruppene til Skandinavia. Vi har kilder som forteller at et følge fra «Lille Egypt» kom til Danmark i 1505 og til Stockholm i 1512. I den svenske kilden kalles gruppa «tatere», og det ble siden den vanligste betegnelsen i de nordiske landa.
Romanifolk utvist fra England
I 1540 avga borgermesteren i den lille engelske kystbyen Boston en rapport til en minister i Henrik 8.s regjering. Han fortalte at en gruppe personer som kalte seg egyptere, hadde blitt utvist og sendt med båt til Norge. Det finnes dessverre ingen kilder fra Norge som kan fortelle mer om denne gruppa, om de kom fram og om de slo seg til her.
Første gang nevnt i Norge
Den første kilden som eksplisitt nevner tatere som oppholdt seg i Norge, er kong Frederik 2.s åpne brev av 1584. Her beskrives de som en gruppe som kommer til Norge «tidt og ofte» i store flokker på «over hundredtal». Flesteparten av disse kom trolig via Sverige. Kongen befalte at taterne skulle jages ut av landet. Det skulle også være forbudt å gi dem mat og husrom.
Dødsstraff for å lede taterfølger
Seinere kom det enda strengere lovbestemmelser. I 1589 ble det innført dødsstraff for ledere av taterfølger og for følger som vendte tilbake etter å ha vært utvist. Slike lover finner vi over hele Europa. Det kan se ut som om lovene som ble innført i Danmark-Norge, nærmest var avskrifter av lovverket i andre europeiske land.
Ble de strenge lovene fulgt?
Det finnes mange eksempler på at grupper av tatere ble utvist fra landet etter at myndighetene først hadde tatt fra dem alt de eide. De kunne også bli dømt til tvangsarbeid på festninger. Men vi kjenner ingen eksempler på bruk av dødsstraff mot en leder av et tater/romanifølge, selv om det ofte ble truet med det.
De strenge lovene ble begrunnet med at taterne drev med trolldom, tigging og tyverier, og at de var til stor plage for lokalbefolkningen. Men myndighetene klaget også over at lokalbefolkningen ikke fulgte lovene. Forbudet mot å gi tatere husly, mat eller skyss ble gjentatt gang på gang. Det tyder på at loven ofte ble brutt, og at forholdet mellom romanifolket og de fastboende slett ikke var så fiendtlig som myndighetene framstilte det.
Tatere på overnatting
Et eksempel på det ser vi i en sak fra 1728 i Melhus i Sør-Trøndelag. En gruppe tatere hadde fått overnatte på noen av gårdene i bygda. Da taterne ble arrestert av myndighetene, ble også de som hadde gitt dem husly, forhørt. De beskriver ikke taterne som truende eller farlige. Flere fortalte at taterne hadde oppført seg skikkelig. Det eneste tyveriet som det ble meldt om, var at en gammel hatt hadde blitt borte fra en av gårdene: Den hadde et av barna i taterfølget tatt på seg. Tigging er nevnt, men trolldomskunstene virker relativt uskyldige. «I morgen skal du faa Tandpiin» skal noen av taterne ha sagt når de ikke fikk det de bad om.
Kontakten med lokalbefolkningen
Beskrivelser av romanifolket som en gruppe som holdt seg for seg selv, levde isolert og alltid var på flukt, stemmer ikke. Romanifolket var omreisende handels- og håndverksfolk. De var helt avhengige av et tett samspill med de fastboende og tilpasset seg deres behov for varer og tjenester.
Det var ikke uvanlig at personer med norsk bakgrunn sluttet seg til en tater/romani-gruppe. I mange tilfeller giftet de seg inn i gruppa og lærte seg den særegne måten å leve på. Etter hvert kunne de bli akseptert som fullverdige medlemmer av gruppa.
Felles opprinnelse, men kulturelle forskjeller
Tatere/romanifolk har bodd i Skandinavia i over 500 år. I slutten av 1800-tallet kom en ny innvandring av rom fra Balkan-området til Vest- og Nord-Europa. Noen få av disse slo seg ned i Skandinavia og ble utgangspunktet for dagens norske rombefolkning.
De var selvfølgelig preget av øst-europeisk språk og kultur og ble opplevd som langt mer eksotiske og fremmedartede enn de hjemlige taterne. Det er mye som skiller de to gruppene både språklig og kulturelt. I begge grupper finnes det personer som avviser enhver form for slektskap mellom gruppene, men det finnes også et opplevd fellesskap bygget på klare kulturelle fellestrekk.