Krigen – den store anledning
I 1709 brøt Den store nordiske krig ut, og Danmark-Norge var i krig med Sverige helt til 1720. Krigen ble også ført til sjøs, og det gjorde det mulig for Peter Wessel å stige raskt i gradene.
Han gjorde en helt eksepsjonell karriere. I 1711 ble han nestkommanderende på en fregatt, og året etter fikk han kommandoen på fregatten Løvendals galei.
En dristig sjøhelt
Peter Wessels taktiske ferdigheter og dristighet kjente få grenser. Høsten 1715 angrep han for eksempel med sitt ene skip to svenske skip med til sammen mye større ildkraft. Resultatet ble omtrent uavgjort, men de svenske tapene var omfattende.
Fra nå av begynte han å bli kjent som sjøhelt på folkemunne, og den første visen om ham ble diktet. Den ble snart flere. Den mest kjente er Jeg vil sjunge om en helt.
Kontakten med kongen
Typisk for Peter Wessel var også at han stadig skrev til kong Frederik 4. og skrøt av sine bragder og forsvarte seg mot kritikk for å fremme sin egen karriere. Siden Frederik 4. i stor utstrekning tok personlige beslutninger i militære (og økonomiske) saker, var det god strategi å vinne kongens gunst.
Krigsrett
Peter Wessel var kjent for sitt temperament, og blant marinens ledelse ble han sett på som litt av en villmann. Han ble stilt for krigsrett for dumdristighet i 1714, og krigsrett var igjen aktuelt etter det hasardiøse angrepet på de svenske skipene høsten 1715.
Adelstittelen
Men snart var Karl 12. tilbake i Sverige etter langvarig fangenskap i Tyrkia, og han forberedte angrep på Norge. Det betydde nye muligheter for Peter Wessel som igjen gjorde seg bemerket i sjøslag.
I ett av sine brev til Frederik 4. høsten 1715 minnet Peter Wessel kongen på alle sine bragder. Han kom også med antydninger om at han gjerne tok i mot det kongen mente var en passende motytelse.
I februar 1716 kom belønningen. Peter Wessel ble adlet under navnet Tordenskiold. Med adelstittelen flyttet Peter Tordenskiold opp i samfunnets øverste sjikt noe som både ga prestisje og privilegier.
Dynekilen – den store triumfen
I april 1716 hadde den svenske transportflåten søkt tilflukt i Dynekilen, og Tordenskiold foreslo en dristig aksjon.
Om morgenen stevnet han med få skip inn den trange åpningen til fjorden og åpnet ild. Det kom fullstendig overraskende på svenskene, og etter fire timer var kampen slutt.
Tordenskiold tauet med seg den svenske flåten bortsett fra de fartøyene svenskene selv greide å senke eller ødelegge.
Gøteborg – det store nederlaget
Etter en ny stor seier ble Tordenskiold i november 1716 utnevnt til øverstkommanderende for den norske flåtestyrken.
I mai 1717 fulgte et angrep på den svenske flåtestyrken som var samlet ved Gøteborg. Situasjonen lignet på Dynekilen, men angrepet kom mindre overraskende denne gangen, og Tordenskiolds angrep mislyktes fullstendig.
Etter dette ble Tordenskiold avskjediget som øverstkommanderende. Det skyldes kanskje ikke direkte nederlaget, men at han hadde angrepet uten godkjennelsen fra øverstkommanderende for landstyrkene, hatt problemer med mannskapet og stått i konflikt med en høytstående offiser.
Krigsavslutning med stil
Karl 12.s nye angrep på Norge høsten 1718 gjorde at det igjen ble bruk for Tordenskiold.
Da Karl 12. falt ved Fredriksten, seilte Tordenskiold, typisk nok, øyeblikkelig til København for å være den første som informerte kongen.
I juli 1719 angrep Tordenskiold Marstrand og erobret festningen Karlsten, noe som førte til at kongen utnevnte ham til viseadmiral. Året etter ble freden sluttet med Sverige.
En mystisk duell
I et selskap i november 1720 kom Tordenskiold i krangel med en oberst i den svenske hæren, den baltiske adelsmannen Axel Staël von Holstein. Han banket opp von Holstein som svarte med å utfordre ham til duell.
Duellen ble utkjempet med kårde, og Tordenskiold ble raskt truffet og døde av blodtapet etter noen minutter. Nyheten ble slått opp på første side i københavnavisen Nye Tidende.
Tordenskiold var kjent som en meget god pistolskytter, og det store spørsmålet er hvorfor han ikke valgte å duellere med pistoler. Som den som var utfordret, hadde han rett til å velge. Det er mulig han trodde det skulle komme til forlik slik at det ikke ville bli noen duell.
Slutten på Den store nordiske krig i 1720 markerte starten på en fredsperiode som med noen få unntak har vart til i dag. Hvordan livet til Tordenskiold ville artet seg i denne fredstiden vil vi aldri få vite, men som historiker Sverre Steen har hevdet: Krigen hadde vært Tordenskiolds liv, og freden ville sikkert ha brakt ham flere skuffelser enn gleder.
