print logo

Læreren som hyrde

På 1700-tallet underviste læreren på bøndenes nåde.

De enkelte prestene måtte på 1700-tallet forhandle med bondeallmuen om hvordan skolevesenet skulle utformes i praksis. Dette resulterte i et uens­artet system med store regionale variasjoner. Ståle Dyrvik har sett på skoleforhandlingene mellom prest og allmue i Etne i Sunnhordland, og de kan gjerne tjene som eksempel her:

Forhandlingsmøtene foregikk mellom presten og to bønder fra hvert av prestegjeldets tre kirkesogn. Bøndene ville ikke strekke seg lenger enn til å love å kreve inn ti skilling årlig fra hver gårdbruker til drift av skolen. Det skulle bli nok til å lønne en omreisende skoleholder eller lærer i vinter­halv­året – om sommeren trengte man barna som gjetere. Dette ville gi skole­hol­der­en lønn omtrent som en voksen tjenestegutt.

En skole på bøndenes nåde

Den skoleholderen som bøndene lønnet, skulle undervise 150 barn på de forskjellige gårdene i prestegjeldet. Det var ikke mange barn det var plass til i de små stuene, og Dyrvik kommer til at ved undervisningens endelige mål, konfirmasjonen, kunne ikke barna ha hatt mer enn ca. tre måneders samlet skolegang bak seg – etter å ha blitt undervist fra de var sju til de fylte tolv.

Glassmaleri av en klokker som leser tekst for 4 barn
Glassmaleri fra ca. 1650 i Holdhus kirke i Midthordaland viser klokkeren som underviser fire elever i katekismen. Foto: Universitetsmuseet i Bergen

Etne er neppe noe skrekkeksempel, mange steder ble skolen regelrett sabotert: Bøndene unnlot å betale, holdt barna hjemme og gikk til dels fysisk til angrep på skoleholderne når de kom til gårds for å undervise.

Biskopene kunne nok reise omkring og formane folket, men kunne likevel ikke endre på det faktum at skolen eksisterte på bøndenes nåde. I Nord-Nor­ge gjorde den ikke engang det: Der kom stiftsdireksjonen fram til at opp­lys­nings­nivået var godt nok, og at det ikke var noen grunn til å pålegge menighetene å holde skole i det hele tatt.

Skole uten læring?

Skolevesenet ble ikke nevneverdig bedre enn dette i vår periode. Dyrvik mener at det egentlig bare var de fattigste i bondesamfunnet som vant noe særlig kunnskap og opplysning gjennom opprettelsen av allmueskolen.

De mer velstående fikk ikke mer enn erstattet den private undervisningen de hadde skaffet sine barn før. Det er omdiskutert hvor stor virkning reformene av skolen fikk for leseferdigheten på 1700-tallet, men i sum ble den neppe nevneverdig styrket. Kanskje ble kjennskapen til kristendommen noe bedre.

Skolens varige virkninger

Opprettelsen av en norsk allmueskole hadde likevel store og viktige konsekvenser. Strukturen var lagt for det som med tiden skulle bli en langt mer effektiv og systematisk undervisningsinstitusjon: Skolen vokste fram langsomt og besværlig, men den var kommet for å bli.

På et annet plan er selve prosessen bemerkelsesverdig: Da prestegjeldene fikk separat ansvar for å etablere et skolevesen, vant bondeallmuen en liten flik av lokalt selvstyre. Det var ikke all verden sammenliknet med byenes utstrakte selvforvaltning, men det var noe. Og det var viktig i seg selv.

En ny kanal: oppover og nedover

Skolevesenets betydning kan man imidlertid tenke seg også på et annet plan. Selv om leseferdigheten ikke later til å ha blitt så mye mer utbredt, kan man nok si at tekst, skrift og lesning mer enn før ble nærværende, kjente di­men­sjon­er ved tilværelsen. De fantes der, tilgjengelige i hvert fall i prin­sip­p­et, uavhengig av ressurser og enkeltrelasjoner. For mange men­nes­ker må skolen – i all sin ufullkommenhet – ha gitt et glimt av noe nytt og større.

For myndighetene åpnet allmueskolen nye muligheter til å forme under­såt­t­e­nes tenkemåter. Allmueskolen var i det hele tatt en ny kanal mel­lom den store og den lille verden, selv om dens prinsipielle betydning var større enn den praktiske de første hundre årene.

Av Erling Sandmo
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 22. apr. 2016 10:28