Rettsforfølgelse av homoseksualitet før 1842

Menn som har seksuell omgang med andre menn, har ganske sikkert eksistert i Norge til alle tider, men man kjenner svært få eksempler på det i det historiske kilde­materialet før etter midten av 1800-tallet.

Homoseksuelle handlinger medførte dødsstraff i Norge før 1842. Historikere kjenner kun til to slike saker i perioden. Det henger trolig sammen med at det var en bevisst offentlig politikk at homoseksuelle handlinger skulle ties i hjel og behandles som om at de ikke forekom I det hele tatt.

Tidlige forbud

Det fantes forbud mot homoseksuelle handlinger allerede i de første ned­skrevne lovene på 1100-tallet. Straffen var tap av formue eller lands­for­visning. Historikere kjenner likevel ikke til at noen ble straffet for dette i middelalderen. Etter reformasjonen i 1536 ble straffene skjerpet. Nå ble Bibelen i økende grad ble brukt som inspirasjon for lovene.

De nye lovene nevnte ikke homoseksualitet, men forbød «unaturlig om­gjen­g­el­se». Lovgiverne ville ikke at slike saker skulle omtales offentlig på noen måte. I praksis betydde dette at det var forbudt for menn å ha seksuell omgang med andre enn kvinner. Det ble ikke skilt mellom seksuell omgang med andre menn og med dyr, begge deler ble kalt sodomi. For å bli dømt for sodomi måtte man ha penetrert «offeret».

1600-tallet: nye forbud

Christian V.s Norske lov fra 1687 innførte dødsstraff: «Omgængelse, som er imod naturen, straffes med bål og brand». De som var skyldige i slikt, var urene, og samfunnet måtte renses med ild. Dette var gjeldende norsk straffe­lov helt frem til 1842.

Historikerne kjenner ikke til at paragrafen noen gang ble brukt mot menn som hadde samleie med andre menn i Norge. Men det finnes relativt mange tilfeller da paragrafen ble brukt mot menn som hadde seksuell omgang med dyr, det som også ble kalt bestialitet. Det er funnet over 80 slike saker etter 1687. Hva kvinner gjorde, var staten ikke opptatt av. Det var ikke til­fellet for menn. Likevel kjenner man kun til to saker før 1842 hvor mannlig homoseksualitet ble etterforsket.

Tittelside for kong Christian 5.s norske lov
«Kong Christian den femtis norske Lov» fra 1687. Loven foreskrev dødsstraff for homofil omgang. Foto: Manuskript- og librarsamlingen, Universitetsbiblioteket i Bergen

Rettssaker

Den ene saken man kjenner, er fra Valdres i 1674. En offiser hadde brukt sin myndighet til å tvinge soldater under sin kommando til legemlig om­gjeng­else på «sodomie maner». Det ble holdt avhør, men offiseren hadde rømt til utlandet. Hans kone, som tilhørte adelsliten i Norge, fikk innvilget skils­misse, og saken ble raskt dysset ned. Det ble ingen rettssak.

Den andre er fra Kragerø i 1693. Den tiltalte var sagdrengen Aron Åsulsen, som flere beskyldte for usømmelig tilnærminger og for å være skyldig i «dend sÿnd som icke burde nefnes».

Aron Åsulsen

Flere av vitnene mot Åsulsen trakk frem trolldom for å forklare hans han­d­lin­g­er. Flere vitner hevdet at Aron hadde hatt seksuell omgang med dem. En sa at da de hadde vært på en seter for å slå gresset, så hadde Aron foreslått at de skulle lyske (plukke lus av) hverandre. Vitnet hevdet at da det var Arons tur, forsøkte han å ha seksuell omgang med ham og tok «hæn­der­ne og hofvedet udj boxerne, og tog efter Hans Hemmelighed, og fich fat der paa med munden».

Også andre vitner ble avhørt, men deres forklaringer var mer uklare, og det er usikkert hva som egentlig hadde skjedd. En som hadde arbeidet sammen med Aron Åsulsen, klaget over den «bestilling [Aron] hafde med hans Le­ge­me om Natten». Aron selv innrømmet det som hadde skjedd, og sa at han hadde gjort det siden sin ungdom, og at han rett og slett ikke klarte å holde seg. Hvis han ikke gjorde det, så skalv han «som et Espeløf» eller sprellet «som en fisch». Han kan ikke ha hatt det lett opp gjennom ung­dom­men og sa selv også at han så på dette som en byrde.

Selv om de moderne begrepene homoseksualitet eller homofili ikke ble nevnt eller brukt i denne saken, så er det tydelig at byfogden mente at Aron Åsulsen hørte til en spesiell type mennesker. Hans handlinger ble kon­sek­vent omtalt som «dette U-teerlige væsen», og i en redegjørelse til sine foresatte skrev byfogden at dette «synes at hafve vert en slægt af dend synd som icke burde nefnes». Dette er også et eksempel på for­ti­elses­po­li­tik­ken omkring slike handlinger.

Benådende fortiing

Saken om Aron Åsulsen endte med at han ble pisket, kakstrøket, med 29 slag av bøddelen, brennmerket og forvist fra byen. Dommen viste ikke til noen lovparagraf. Aron var på en måte heldig som slapp dødsstraff. Hvorfor det? Det er to muligheter: den ene at er det ikke var mulig å bevise full­byr­det samleie, den andre at dommeren ønsket å skjule saken. Slik unn­gikk man oppstyret en offentlig henrettelse ville medføre.

Fra rettspraksis i Danmark og Sverige på samme tid vet vi at myndighetene brukte en bevisst fortielsesstrategi i slike saker. Det er grunn til å tro at det også var tilfellet her. Og det er ikke urimelig å tro at en slik strategi er årsaken til at man ikke kjenner til flere lignende saker i Norge på 1600- og 1700-tallet.

Emneord: Sosiale forhold Av Ola Teige
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 11. des. 2023 21:10