print logo

Eneveldet av 1660/1661

1660 ble det danske adelsveldet avløst av et kongelig enevelde. Dette påskyndet en påbegynt sentralisering av makt og administrasjon.

Den danske kongen tapte en serie kriger fra 1625 til 1660, og han hadde en stor krigsgjeld. Men krigene hadde styrket ham i forhold til innbyggerne i Danmark-Norge: Han hadde skaffet seg en hær, ledet av kongetro yrkes­offiserer, ikke av danske adelsmenn.

Innføringen av eneveldet

Høsten 1660 innkalte Fredrik 3. til et dansk stendermøte i København for å få dets samtykke til en ny skatt for å betale krigsgjelden. Kongens støtte­spillere i den geistlige standen og borgerstanden lanserte da et forslag om å innføre et arvekongedømme, og ved hjelp av militær maktbruk truet kongen adelen til å gå med på det.

Det danske riksrådet måtte gi avkall på håndfestningen (styrings­kon­trak­t­en) som Fredrik 3. hadde undertegnet da han ble valgt til konge i 1648. Der­nest oppnevnte kongen en komité som skulle gi retningslinjer for re­gje­ring­en. Kongens menn i komitéen trumfet da gjennom et vedtak om at kongen skulle bestemme forfatningen.

Svart hvitt stikk av maleri av hyllingen av Fredrik 3. som arvekonge i 1660. Bilde viser folkemengde samlet rundt rød løper som går fra slott til paviljong
Arvehyllingen av Fredrik 3. i 1660. Stikk etter Wolfgang Heimbachs maleri. Originalt maleri i Rosenborg Slotts eie. Foto: Wikimedia Commons/public domain

Suverenitetsakten og Kongeloven

10. januar 1661 utstedte Fredrik 3. suverenitetsakten. Det var en lov, forsynt med en troskapsed, som viktige undersåtter måtte undertegne. Her stod det at folket overdrog all makt til kongen. Først ble suverenitetsakten under­tegnet i Danmark, så ble det utformet en likeartet versjon av den for konge­riket Norge, og den ble under­tegnet av innkalte delegater på et møte i Kristiania i august 1661. På Island og Færøyene skjedde det i 1662.

Fire år seinere utstedte Fredrik 3. Kongeloven, som i større detalj fastslo at kongen og hans eldste mannlige etterkommer i hvert slektsledd alene skulle ha makten i Danmark-Norge i all framtid. Kongen skulle gi lovene, utøve makten og være den øverste dommeren.

Det ble bestemt at kongen måtte være lutheraner, det understøttet hans myndighet, for den lutherske kongekirken var et mektig virkemiddel i indoktrineringen av innbyggerne til lydige undersåtter: Kongen var Guds mann, og han skulle aldri kritiseres.

Maktsentralisering

Nå kunne kongen kreve inn de skattene han trengte uten å spørre noen om lov. Han alene bestemte også tollsatsene. Hensikten var å skaffe de inn­tekt­ene han trengte for å styrke staten. 70–80 prosent av statsutgiftene gikk til militære formål, og folket i Norge måtte gjøre gratis militærtjeneste for ham. Slik skaffet enevoldskongen seg store hær- og flåtestyrker.

Kongen utvidet hoffet og opprettet en serie regjeringskontorer, såkalte kollegier, som administrerte monarkiet. Kollegiene ble bemannet av et økende antall embetsmenn, både adelige og ikke-adelige kongetjenere. De øverste sjefene var gjerne tyske kongetjenere.

I motsetning til i flere andre land fantes det ingen organ som var uavhengige av kongen, og han alene regulerte samfunnet i stort og smått, fra be­stem­mel­ser om hvor mye ulike grupper skulle spise og drikke i bryllup, til pro­duk­sjons- og handelsprivilegier.

Påvirkning og påbud

Kollegiene behandlet forespørsler fra flere tusen embetsmenn i det vid­strakte monarkiet. Og det kom tusenvis av supplikker (bønnskriv) fra innbyggere som ville oppnå en fordel. Det gjaldt i både store og små saker som kongen avgjorde, og han preget da Danmark-Norge med alle sine utnevnelser, bevillinger, privilegier, monopoler, kongelige resolusjoner og lover.

Når sakene ikke var spesielt viktige for kongen (som krig, det militære, skat­t­er og kirken var), lot han seg lede av omgivelsene. Det åpnet for fa­vo­ri­se­r­ing av dem som hadde best forbindelser, ofte hjulpet av bestikkelser.

Dette systemet varte til 1814 i Norge og 1849 i Danmark. Systemets kjerne var den absolutte kongemakten, som i prinsippet var personlig og despotisk, men som i betydelig grad ble temmet av byråkratiske rutiner og sedvaner.

Av Øystein Rian
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 8. jan. 2016 14:42