print logo

Norsk nasjonal identitet i dansketida 1537–1814

Den norske nasjonen er gammel, men dette er lite kjent i vår tid, hvor betegnelsen «den unge nasjonen» er utbredt.

Blant historikere er det omstridt om det fantes en nasjonal identitet før 1800. Noen historikere har hevdet at det nasjonale først ble viktig ved framveksten av nasjonalismen på 1800-tallet.

Andre historikere har vist til at man også tidligere la vekt på at ulike folk dannet forskjellige nasjoner, og at den seinere nasjonalismen ikke ville blitt så sterk hvis den ikke hadde bygd på en eldre nasjonal identitet. Her blir det argumentert for denne posisjonen.

Eldre nasjonale identiteter

I tidlig nytid (1500‒1800) var forestillingene om europeiske nasjoner vanlige. Det behøvde ikke å bety at én nasjon utgjorde en egen stat, selv om noen stater tidlig nærmest ble nasjonalstater. Folkene selv hadde minimal inn­flyt­else på statsdannelsene, og det ble gjort forsøk på å lage overordnete nasjonale identiteter i stater som bestod av flere land, ved hjelp av en spansk identitet i Spania og en britisk i Storbritannia.

De eldre nasjonale identitetene overlevde likevel: i Spania den kastiljanske, katalanske og baskiske, i Storbritannia den engelske og skotske. Man lyk­tes ikke med å skape en felles identitet for over- og underordnete nasjon­er, som tilfellet var i forholdet mellom engelskmenn og irer.

Forholdet dansk-norsk

Danmark-Norge liknet på det engelsk-irske forholdet: Det danske var overordnet det norske etter 1537, og det ble ikke skapt en ny felles identitet lik den spanske eller britiske. Norge ble oppfattet som et annet land enn Danmark – og nordmennene som et annet folk.

Den danske og den norske adelen ble ikke slått sammen til tross for mye inngifte. Norske adelsmenn fikk ikke ta del i den danske adelens privilegier, men skaffet seg i noen grad sine egne. Eliten i de to landene kretset om sitt eget lands historie, og danske og norske studenter i utlandet fikk som en selvfølge Danus og Norvegus knyttet til fornavnet sitt i offisielle registre.

Bønder og kongemakt

Bøndenes nasjonale identitet var mest merkbar ved at de fram til 1537 prøvde å motsette seg det stadig mer omfattende danske styret. Dansk språk og manglende kjennskap til norske forhold gjorde at embetsmennene lenge virket fremmede på norske bønder, og i over hundre år etter 1537 saboterte allmuen kongens kriger og viste motvilje mot den påtvungne lutherske kongekirken.

Under eneveldet etter 1660 konsoliderte kongemakten grepet om Norge, samtidig som et voksende antall embetsmenn i Norge var norske, noe de også la vekt på. Sentraliseringen av styret til København gav likevel fortsatt regjeringen et dansk preg.

Kongen passet da på å rose nordmennene for å være trofaste og tapre. Det bidrog til å høyne nordmennenes status, selv om utsagnene trolig mest var ment som formaninger. Dessuten ble norske bønder framstilt som nærmest eksemplariske undersåtter. Bakgrunnen for dette var at militærtjenesten de gjorde, var omfattende, både til lands og vanns.

Fire element var da merkbare i den norske identiteten:

  • Det ene var at Norge og nordmenn framstod som forskjellige fra Danmark og dansker.
  • Det andre utdypet dette: Norsk natur og klima var mer krevende enn i andre land. Det gjorde nordmenn hardføre, samtidig som de høstet av naturen i fiske, sjøfart, trelast og bergverk.
  • Det tredje gjaldt norsk historie, særlig sagatida med vikingene. Historien ble brukt til å bekrefte nordmennenes mandige egenskaper, og saga­kvinnene var også tøffe.
  • Det fjerde var den militære komponenten i den norske identiteten. Nord­mennene kretset om sine krigerske bravader, Ludvig Holberg skrev at ingen annen nasjon hadde fostret så mange admiraler som Norge.

Selvtilliten i 1814 øste av disse kildene i den nasjonale identiteten.

Av Øystein Rian
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 6. nov. 2017 13:13