print logo

Kongedyrkelsen under eneveldet 1660–1814

Kongedyrkelsen var både en årsak til og en virkning av danskekongens styrke under eneveldet.

I 1660 gjorde den danske kongen seg eneveldig i Danmark-Norge; han hadde hatt en sterk stilling før 1660, og nå ble han enda sterkere.

Makten over kirken hevet kongen høyt over vanlige dødelige, reformasjonen i 1536/1537 sørget for det. Lutherdommen kastet helgenene ut av kirken. Kongen rykket inn i tomrommet. Det ble bedt for ham i alle kirkebønner, og i forkynnelsen ble det til stadighet framholdt hvilken Guds mann kongen var. I begynnelsen ble dette gjort nokså nøkternt, men så ble det mer og mer av det på 1600-tallet, særlig etter 1660.

Bededager og jubileer

Mye av kongedyrkelsen knyttet seg til spesielle bededager, da det gjaldt å blidgjøre Gud, som kunne bli sint på folket for alle dets synder. Kirke­le­d­el­sen utarbeidet lange bønner, der det ble gjort et nummer av hvilken god konge dansker og nordmenn hadde. Hans kristelige egenskaper ble holdt opp som et skjold for å avverge Herrens vrede – og som en hustavle for å prente inn i menigheten en takknemlig underdanighet overfor kongemakten.

Kongedyrkelsen ble spesielt intens under 200-årsjubileene for viktige stadier i reformasjonen: 1717 (Luthers teser mot avlat), 1730 (den augs­burgske konfesjonen) og 1736 (den lutherske kongekirken ble ene­råd­ende i Danmark-Norge). Kongen ble hyllet for at han hadde latt evan­geliets klare lys skinne helt siden 1536, han var makeløst trofast mot Guds ord. Dette ble markert i kirkeinventar og -dekorasjoner, med domi­ne­r­ende symboler for kongemakten.

Tittelside med illustrasjoner: scene fra kristen himmel-ide, due over forsamling av engler, nedenfor prest ved alter. Tekst: Forordnet Alterbog udi Danmark og Norge"
Tittelsiden til «Forordnet Alterbog udi Danmark og Norge», Danmark-Norges kirketekstsamling fra 1688. Denne alterboka hadde de fleste, lengste og heteste bønnene for kongen. Foto: Gunnerusbiblioteket, spesialsamlingen

Den gode kongen i historien

Samme budskap ble hamret inn i historieskrivingen, som var underlagt streng sensur. Der ble kongene alltid rosende omtalt. Ludvig Holberg slo fast at alle oldenborgske konger var i besittelse av de samme fremragende egenskapene, slik at det virket som om Danmark og Norge hadde vært styrt av én og samme konge i 300 år.

Dette var også hovedbudskapet ved 300-årsjubileet for oldenborgerne i 1749 og ved hundreårsjubileet for eneveldet i 1760, med kaskader av konge­hyl­les­ter i hver kirke og by. Dette ble repetert hvert år på kongens fød­sels­dag, som ble feiret overalt.

Det stod skrevet

Samme budskap ble også spredt i skrift. Alle supplikker til kongen ble inn­ledet med en hyllest av hans vise og rettferdige godhet. Bøker ble dedisert til kongen, med obligatoriske lovtaler. Også ellers i bøker og artikler var det, nesten uansett emne, vanlig å forsikre om hvor godt kongen hadde inn­rettet det for undersåttene sine.

Avisene var under streng sensur, de brakte få politiske nyheter, men mye konge- og hoffstoff. Dels dreide det seg om reportasjer som beundrende fortalte om hva monarken hadde gjort i det siste, ofte i seremonier, fester og jaktutflukter, dels dreide det seg om støttende og rosende notiser og ar­tik­ler om avgjørelsene han tok – men aller mest var det generelle for­sik­rin­g­er om hvor godt han sørget for sine undersåtters velferd og sikkerhet.

Fotografi av kirkeinteriør: i taket over alteret finnes heldekkende maleri av Christian VIs monogram
I Tylldal kirke i Østerdalen dekker Christian VIs (1699–1746) monogram nesten hele kortaket. Foto: Jiri Havran

Den hellige

Trolig bidrog indoktrineringen til at folk flest hadde nærmest religiøse tanker om kongen, og kanskje virket den mest inn på følelsene, som overfor noe hellig. Dessuten hadde kongen (i likhet med Gud) så stor makt at dette også må ha prentet ærefrykt inn i folket. Følgen var at kongen var hevet over enhver kritikk ‒ helt til utenlandske makter tok fra ham Norge i 1814.

Av Øystein Rian
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 25. jan. 2016 17:40