print logo

Struensees flørt med det opplyste eneveldet – og henrettelsen som fulgte

Johann Friedrich Struensees liberale reformer på 1770-tallet ble hans endelikt.

Da den liberale Johann Friedrich Struensee forsøkte å innføre opp­lys­nings­­tidens ideer i Danmark-Norge på 1770-tallet, ble han ikke møtt med takknemlighet, men utsatt for spott, hån og til sist – offentlig henrettelse. Hvor­for ville ikke Danmark-Norge ha Struensees reformer?

Struensees tanker og bakgrunn

Johann Friedrich Struensee var en lege fra den tyske fribyen Altona. Han hadde lenge gitt uttrykk for opplysningstanker og kritikk av eneveldig styre. Blant annet mente han at eneveldet ikke tok vare på de menneskelige ressursene i befolkningen som det var avhengig av. Blant annet derfor var han opptatt av å utdanne jordmødre, slik at flere barn overlevde fødselen. Befolkningen måtte øke. Folkeformeerelsen kalte man dette, og tanken bak var at staten hadde behov for arbeidskraft.

Portrettmaleri av Johan Friedrich Struensee
Portrett av Johann Friedrich Struensee, malt av Jens Juel. Foto: Nasjonal­biblio­teket

Slike tanker hadde han blant annet gitt uttrykk for gjennom å utgi tids­skriftet Til nytte og fornøyelse, en tittel som pekte rett på opp­lysnings­tidens sentrale temaer. Struensee kom til makten som livlege for den mentalt syke Christian 7. Gjennom å vinne den isolerte kongens tillit fikk han etter hvert også tilgang til kongemakten. Som Christian 7.s nærmeste for­tro­lige innførte dermed Struensee mer enn tusen reformer i tiden fra 1770 til 1772.

Å spille konge

Struensee var blant de mange av hoffets menn, og enkelte kvinner, som regjerte i kongens sted, under det dansk-norske eneveldet, der all makt – i prinsippet – var samlet hos kongen. Maktkampen rundt kongen var til enhver tid intens og farlig, og den krevde varsomhet aktørene imellom. Struensee undervurderte spillets regler rundt kongens makt, for eksempel betydningen av å opprettholde et bilde av at det var kongen selv som regjerte.

Ved hjelp av effekter som ble skapt av opptog, enorme slott, folkets dype bukk og lange lovtaler, voldsomme klesmoter og lovregulering av hvem som kunne bære hvilke plagg, og andre regler, skulle man opprettholde illu­sjon­en om kongens eneveldige og ufeilbarlige makt.

Ufeilbarlig, men usynlig

Påstanden om kongens ufeilbarlighet var faktisk nedfelt i kongeloven, eneveldets grunnlov, og den eneveldige makten ble demonstrert ved at majesteten var hevet over loven. Det betyr at også rettsvesenets offentlige eksekveringer av straffer fungerte som en utstilling av kongens makt. Hvis noen besteg skafottet, var det fordi kongen ikke hadde benådet ham eller henne.   

Struensee forsto lite av eneveldets behov for å vise frem makten som sprunget direkte ut av den regjerende kongen. Han begikk derfor en tabbe ved å holde den syke Christian 7. inne på slottet, ute av stand til å spille sin rolle overfor undersåttene. Folket fikk ikke tilfredsstilt sine ønsker om å se kongen opptre. Da hjalp det heller ikke at Struensee var travelt opptatt med å gjennomføre reformer som skulle gjøre livet lettere for alle, inspirert av opplysningstidens humanisme som han var.

Struensees reformiver

Struensees reformer var revolusjonerende: Han opprettet mottakssentre for uønskede babyer (for å hindre at uønskede barn ble drept) og likestilte så­kal­te uekte og ekte barn, han forbød tortur, avskaffet dødsdom for tyveri, for­enklet byråkratiet, forbedret fattigvesenet, fjernet mange pri­vi­le­gi­er, sa opp en rekke adelsmenn som levde av kongens gunst – og inn­førte trykke­frihet, et revolusjonært brudd med eneveldets sensurpolitikk.

Om Struensee finnes det mange meninger: han var opptatt av undersåttenes velferd, men han var også lite taktisk, diktatorisk i sin enerådighet, og han ble dessuten dronningens elsker. Han fikk mektige fiender, særlig blant dem av hoffets medlemmer han hadde sagt opp og fratatt alle inntekter. Han ut­nevnte seg selv til greve og skjendet kongeverdigheten med det ivrige reform­arbeidet og forholdet til dronningen.

Struensees endelikt

Struensees reformer ble derfor ikke ønsket velkommen i den grad man skulle tro. Folket mistet kontakt med kongen, som satt bortgjemt på slottet. Hoffintrigene eskalerte så i et kupp der nye krefter fikk Struensee styrtet fra makten i januar 1772.

Struensee ble så dømt for majestetsforbrytelse, halshugget, partert og hengt opp på steiler og hjul til skrekk og advarsel. Eneveldets rettssystem var bygget på prinsippet om avskrekking. Det handlet ikke om å gjøre bot.

Henrettelsen av Struensee. Kroppen ble partert etter halshogging, som tegningen viser. Også greven Brandt ble henrettet
Henrettelsen av Struensee og Enevold Brandt i 1772. Foto: Det Kongelige Bibliotek, Kort- og Billedafdelingen

Eneveldet opprettholdes

Det var ikke kongen selv som kom tilbake til makten, men andre personer ved hoffet, Ove Høegh-Guldberg og enkedronningen Julianne Marie. Personer som visste å regjere mer i pakt med eneveldets ideologi, og som forsto behovet for stabilitet i det maktapparatet som omga kongen.

Dermed var tiden for Struensees opplysningsreformer over. Trykkefrihetens tid var over. Men kongen vinket igjen til undersåttene. Mange av Struensees reformer ble også stående, og opplysningstidens tanker hadde fotfeste i Danmark-Norge, men noe rendyrket opplyst enevelde var ikke kreftene ved hoffet interessert i på 1770-tallet.

Av Mona Ringvej
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 25. jan. 2016 17:35