Falskmyntnere har vært regnet blant de aller verste forbrytere opp gjennom historien, og de har risikert dødsstraff. Men i samtid og ettertid har de neppe vært sett på som mordere eller røvere. Falskmyntnere var ikke voldsmenn, og de kunne ha tekniske ferdigheter som påkalte beundring.
Her skal vi se på noen av de viktigste forfalskninger av mynter og sedler fra middelalderen og til mellomkrigstiden.
Kalfarli-penningene
I Norge har det vært preget mynter siden rundt år 1000. De første falske myntene vi vet om, er penninger, alminnelige små sølvmynter, preget under Eirik Magnusson på slutten av 1200-tallet.
Under veiarbeid i Kalfarlien i Bergen i 1910 ble det funnet ca. 1800 identiske eksemplarer av en penning der den norske riksløven er gjengitt for første gang. Penningene var godt laget, men var så godt som uten sølvinnhold og uten spor av slitasje. Antakelig dreide det seg om et stort lager av falske mynter som av en eller annen grunn ikke var blitt satt i sirkulasjon.
Det merkelige og oppsiktsvekkende er det store antallet mynter. Hvorfor ble penningene lagret og ikke tatt i bruk etter hvert som de ble fremstilt? Kanskje var de kommet utenfra, for å bli satt i sirkulasjon i Bergen? En mulighet er at de var preget på øya Hjelm utenfor østkysten av Jylland, der en gruppe fredløse på denne tiden produserte falske mynter i stort omfang.
Trollhättan-Svensson
Den mest kjente falskmyntneren i Norden i moderne tid er svensken Carl Napoleon Svensson fra Trollhättan, eller «Trollhättan-Svensson», som opererte i 1880-årene. Han var urmaker, men ble berømt som falskmyntner. Han var meget dyktig til å fremstille stempler til preging av mynter ved hjelp av elektrolyse og produserte rundt tusen svenske og norske kronestykker, 50-øringer og 25-øringer. Trollhättan-Svensson ble dømt til fem års straffarbeid og utvandret deretter til USA.
Ut gjennom 1900-tallet, fram til krigen, dukket det ganske hyppig opp falske mynter. De var tatt imot som betaling i butikker, pølseboder, på trikken (der de ikke passet i tellemaskinen) og på kino. Da sakene ble rullet opp, viste det seg at de skyldige vanligvis var praktiske personer med dårlig råd som arbeidet på verksteder eller hadde laget seg produksjonsutstyr hjemme. Kvaliteten på myntene var ofte forbausende god, men noe stort omfang hadde virksomheten ikke.
Jens Amundsen Fenstad
Pengesedler har selvfølgelig gitt større muligheter. Den mest kjente seddelforfalskeren i norsk historie heter Jens Amundsen Fenstad. Han var født i Rissa i Sør-Trøndelag i 1778 og kom på tukthuset i Trondheim i 1807 på grunn av tyveri. Her kom han videre i den kriminelle karrieren ved at han lærte å forfalske sedler av en medfange. 1812 ble han igjen arrestert for tyveri og tilsto også å ha forfalsket sedler.
Fenstad ble dømt til døden i 1818, men han ble benådet av kongen. I stedet skulle han få livstidsarrest på Bergenhus festning. Men på festningen fortsatte han å produsere sedler, og han ble igjen dømt til døden og benådet. Dette gjentok seg flere ganger. Til slutt ble han ble dømt til døden for fjerde gang og henrettet i 1825. Han var den siste som ble henrettet for falskmyntneri i Norge.
Design som mottiltak
Allerede på slutten av 1700-tallet begynte man å gi sedlene mer komplisert design, slik at de skulle bli vanskeligere å forfalske. Det har stadig blitt utviklet, men samtidig har kopieringsteknikken blitt dramatisk forbedret, slik at det stadig dukker opp falske sedler.
Norges Bank har nylig laget en ny serie med pengesedler nettopp for at sikkerheten skulle bli enda bedre.
Håndverk og industri
De som forfalsket norske mynter og sedler, synes å ha vært fingernemme enkeltpersoner som vanligvis har hatt økonomiske problemer og behov for å plusse på inntekten (kanskje med unntak av Fenstad, som kan ha vært drevet av lyst eller avhengighet).
Det har vært håndverk i relativt beskjedent omfang. Unntaket er den aller første forfalskningen i Kalfarlien. Den smaker mer av industri – men foregikk altså i middelalderen.