print logo

Eliter i Norge i dansketida

I løpet av de 278 årene Norge var en underordnet del av Danmark, vokste det frem nye typer eliter.

I 1536/1537 mistet kongeriket Norge de siste restene av selvstendighet og selvstyre. Riksrådet ble nedlagt, og det var ingen representative organer igjen i det norske området. Men det fantes fortsatt eliter, som forsøkte å hevde sine interesser på forskjellige måter.

I dansketida (1536‒1814) dannet det seg etter hvert en sterk norsk sam­funns­elite som avløste adelen som tidligere hadde dominert Norge. Denne eliten bestod av embetsmenn og rike kjøpmenn og hadde stor inn­flyt­else fordi staten ennå var ganske svak. Men hvem denne eliten var, og hvilke grupper den omfattet, endret seg frem til Norge ble en selvstendig stat i 1814.

Adelen forsvinner

Det lille som var igjen av den norske adelen, som hadde utgjort eliten i landet i middelalderen, visnet raskt bort etter 1537. Norske adelsmenn kunne på ingen måte måle seg med den danske adelen når det gjaldt rikdom, makt og antall. Dessuten ble de norske aktivt utestengt fra alle maktposisjoner. Før 1537 hadde noen få norske adelsmenn også hatt betrodde stillinger, men det var det slutt på nå.

I 1600 bodde det om lag hundre adelsmenn i Norge. Dette tallet sank, og 60 år senere var det bare 30. Mange adelsslekter døde ut eller mistet adels­sta­tus­en og «sank ned» i bondestanden, de ble i stedet storbønder. De inn­van­drede danskene og tyskerne vendte som oftest tilbake til Danmark etter at oppdraget deres i Norge var over.

Ellers i Europa var det som oftest adelen som utgjorde et lands elite, både økonomisk og maktpolitisk, men i Norge var de få og fattige. Det førte til at andre samfunnsgrupper kom til å fylle den ledige posisjonen i toppen av samfunnet: borgerne og embetsmennene.

Nye elitegrupper

Borgere var de som hadde borgerskap i byene, det vil si at de hadde rett til å drive med handel eller håndverk. De utgjorde en egen stand. Mange av dem var utlendinger som hadde innvandret til Norge, flere av dem som klienter eller tjenere for danske lensherrer. De hadde derfor tette bånd til statens menn i Norge. Men også flere nordmenn fra byene eller med bakgrunn i bondeslekter etablerte seg som kjøpmenn. Etter som trelasthandelen og de andre nye næringene vokste på 1600- og 1700-tallet, ble mange av dem svært rike og mektige.

Fotografi av et maleri som står plassert på en kamin. Maleriet viser Peder Anker og familie: kone og datter
Peder Anker var sønn av Christianias største trelasthandler, Christian Ancher, og kjøpte i ung alder Bogstad gård og ble selv en stor trelasthandler. Til Bogstad kom Karl Johan i november 1814 og utnevnte Peder Anker til Norges første statsminister. Da hadde han allerede fungert som president for riksforsamlingen på Eidsvoll. Her er Peder Anker med datteren Karen og kona Anna Elisabeth i 1792. Maleri av Jens Juel. Foto: Roger Neumann/VG/NTB scanpix

Den andre gruppen var embetsmennene. En embetsmann er en person som er utnevnt av kongen til en stilling i staten. Denne gruppen vokste i pe­ri­o­den, etter som statens makt vokste og man begynte å bygge ut en større statsforvaltning. Embetsstanden spilte en viktig rolle  i norsk historie i dansketiden. Det var de som besatte de ulike stillingene i statsapparat rundt omkring i Norge, som prester, fogder og sorenskrivere. Det var de som styrte Norge, og de hadde dermed en viktig rolle, ikke minst fordi sentral­makten lå langt borte.

En sterk elite

Norge hadde i dansketiden en sterk elite som maktet å kreve inn betydelige ressurser fra folket. Det politiske og kulturelle spranget mellom den norske embetsstanden og eliten i hovedstaden København var svært lite, det var snakk om én og samme gruppe: en dansk-norsk embetselite. De lokale em­bets­men­n­ene i Norge hadde stort spillerom, det var vanskelig for kon­ge­mak­t­en å kontrollere dem effektivt. De skaffet seg dessuten lo­kal­eks­per­ti­se som kunne være gull verdt – ofte bokstavelig talt.

Embetsmenn drev ofte med handel, eiendom, skipsfart og andre næ­rings­ak­ti­vi­te­t­er ved siden av embetet. Rollene som kjøpmann og em­bets­mann gikk ofte over i hverandre, mange er derfor blitt kalt «em­bets­kjøp­menn». Topp­sjiktet i Norge var i det hele tatt preget av aktivt samarbeid mellom ledende menn i ulike samfunnssektorer. Mange han­dels­menn knyttet til seg embetsmenn som kunne arbeide for deres inte­r­esser. Dette samrøret ga ofte muligheter for korrupsjon og kameraderi, noe som var ganske utbredt.

Nettverk og gruppeinteresser

Uformelle sosiale bånd var viktige for eliten. Siden staten var liten og svak, var bånd som slektskap og vennskap viktige i folks liv. Foreldre arbeidet aktivt for å skaffe sønner og svigersønner embeter, og slekter samarbeidet for å hjelpe sine egne frem.

Også evnen til å arbeide politisk var viktig for eliten. Det å kunne arbeide for sine egne og sin gruppes politiske og næringsmessige interesser må ikke under­vurderes. Maktens uformelle trekk og dens forankring i personer ga eliten stort handlingsrom også under en absolutt kongemakt.

Av Ola Teige
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 25. jan. 2016 17:33