print logo

Norge i den store nordiske krig

Mellom 1700 og 1720 var Sverige i krig med flere land, og resultatet ble en svekket svensk posisjon. Danmark-Nor­ge og Sverige invaderte hverandre flere ganger, som førte til store byrder for befolkningen, men ingen grenseendringer.

Den store nordiske krig er en samlebetegnelse for en rekke kriger mellom Sverige og landene rundt mellom 1700 og 1720.

Krigen kunne merkes i hele Norge. To ganger ble landet invadert av Karl den 12. og hans svenske hær, og så lenge krigene pågikk, måtte samfunnet bære tunge byrder med ekstraskatter og utskriving av soldater.

Kart som viser Danmark-Norge 1660–1751: Grensene minner sterkt om dagens grenser mot Sverige

Krigen starter

I 1700 hadde kong Fredrik 4. store planer. Han hadde overtatt den dansk-norske tronen året før og ville overta stillingen som Nordens mektigste monark. Dessuten ville han ta tilbake de landområdene Danmark-Norge hadde måttet gi fra seg på 1600-tallet. Fredrik gikk derfor i forbund med Sachsen og Russland og angrep i 1700 den unge svenske kongen Karl 12.

Planen mislyktes. Karl 12. svarte med å invadere Sjælland og tvang Frederik 4. til å inngå fred. Men fredsperioden skulle ikke bli varig. Fredrik rustet opp hæren og flåten for å kunne ta hevn og få et endelig oppgjør med Sverige. Imens fortsatte krigen mellom Sverige og Fredriks allierte i Sachsen og Russland.

Maleri av Karl 12. til hest. Hesten steiler, Karl 12. møter blikket til betrakteren
Karl 12., malt av David von Krafft (1655–1724), uviss dato. Foto: Bukowskis/Wikimedia Commons/public domain

Ny krig

Fredrik 4. fikk sin neste mulighet i 1709. Han fikk melding om Karl 12.s store nederlag mot den russiske tsaren Peter den store ved Poltava i Ukraina, og grep sjansen. Kongen erklærte krig, og en dansk hær invaderte Skåne. Til å begynne med gikk det godt for de danske styrkene, men de møtte snart sterk motstand og ble til slutt tvunget til å forlate svensk jord. Krigs­inn­satsen ble så konsentrert til Sveriges besittelser i Nord-Tyskland.

Maleri som viser Fredrik 4. i prangende kongelige klær, armen hviler på kronen
Fredrik 4., malt av Benoît le Coffre. Foto: Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg Slot/Wikimedia Commons/public domain

Enkelte norske avdelinger deltok i dette felttoget. Den norske hæren ble mobilisert også på norsk jord, men med unntak av en halvhjertet invasjon av Båhuslen i 1711 holdt den seg i ro. Forsyningsvansker og dårlig ledelse gjorde at den ikke var i stand til spille noen aktiv rolle. Krigen førte til at store byrder ble lagt på befolkningen i Norge. Mest ødeleggende var høye ekstraskatter og økt utskrivning av militære mannskaper.

Krigen til sjøs

Den dansk-norske fellesflåten og den svenske marinen støtte sammen flere ganger. Begge ønsket å kontrollere havet og stanse den andre sidens uten­riks­handel. Den norske sjøoffiseren Peter Tordenskiold utmerket seg i flere av disse trefningene. Den dansk-norske flåten klarte en stund ut i krigen å tilkjempe seg overtaket og tvang dermed den svenske flåten til å ligge uvirksom i havnene.

Både i Danmark-Norge og i Sverige utrustet private redere kapere som drev en livlig virksomhet med å erobre fiendens handelsskip. Kaperfart var handelskrig. I Norge førte den til at landets viktige eksport av trelast ble skadelidende, og det oppstod en økonomisk krise. For Norges del bedret handelsmulighetene seg etter 1715, da den dansk-norske flåten tilkjempet seg herredømme på sjøen.

Invasjon og geriljakrig

Situasjonen endret seg vinteren 1716, da en svensk hær under Karl 12. in­va­der­te Norge. Svenskene okkuperte Christiania (Oslo) og deler av Østlandet. Den norske hæren trakk seg tilbake og unngikk å møte svenskene i åpent slag. I stedet drev de en slags geriljakrig. Til slutt måtte den svenske hæren forlate Norge på grunn av vansker med å skaffe nok mat.

Etter at svenskene trakk seg ut av landet, stod de norske styrkene mobilisert langs grensene helt fra 1716 til freden i 1720. Den norske hæren ble forsterket med avdelinger som kom tilbake fra Danmark og Tyskland, og med danske regimenter. Felthæren ble stående langs grensen rundt Kongsvinger og i Østfold. Det påførte bøndene der store byrder.

Ny invasjon

I 1718, to år etter den første invasjonen, forsøkte Karl 12. seg igjen. Han prøvde å unngå feilene fra forrige gang og stilte med et bedre for­sy­nings­ve­sen. Karl ville dessuten gå mer systematisk til verks, ved å erobre fest­nin­g­ene i Norge, men ble drept allerede under beleiringen av Fredrik­sten ved Halden.

Samtidig hadde en svensk hær under general Carl Gustaf Armfeldt gått inn i Trøndelag. Svenskene forsøket å beleire Trondheim, men hadde store van­sker med å få tak i mat. Da de fikk vite om kongens død, trakk de seg tilbake til Sverige. På vei over Tydalsfjellet ble hæren overrasket av uvær, og 3000 svenske soldater døde.

Fred

I 1719 gikk en norsk styrke over grensen sørover og inn i Båhuslen. Imidlertid var det innledet fredsforhandlinger med det nye svenske styret, og det ble derfor raskt inngått våpenhvile.

I 1720 ble det endelig ‒ etter 11 år ‒ sluttet fred mellom Sverige og Danmark-Norge. Statene gikk tilbake til situasjonen før krigen. Men Sverige hadde samtidig måttet inngå harde avtaler med Russland og andre makter og var derfor ikke lenger noen overlegen stormakt i Norden.

Av Ola Teige
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 20. juni 2017 13:45