Flere nasjonale postverk ble grunnlagt i Europa på 1500- og 1600-tallet. Disse ble opprettet som et ledd i styrkingen av statsmakten og for å imøtekomme behovet for frakt av offentlig korrespondanse. I Europa ble posten fraktet med profesjonelle bud som brakte posten enten hele veien eller til neste poststasjon der et nytt bud overtok.
Svensk modell
Da det norske postverket ble opprettet i 1647, ble bønder langs postrutene pålagt å frakte posten en mils vei, til nestemann overtok. Forbildet kom antakelig fra det svenske postverket, som var opprettet elleve år tidligere. Men hvorfor satset Norge og Sverige på en helt annen løsning enn resten av Europa?
- Økonomi: Folketallet og brevmengden var såpass små at det neppe var grunnlag for kommersielle løsninger slik som ute i Europa.
- Terreng: Det var vanskelig fremkommelig mange steder og fordelaktig å bruke lokalkjente folk.
- Tillit: Bøndene i Norge og Sverige var godt integrert i samfunnet, og man kunne stole på dem. De utførte jo også militærtjeneste.
Postbondens plikter
Ofte var det ikke bøndene selv som fraktet posten, men sønner eller tjenestekarer på gården. Bøndene fikk opprinnelig ikke betaling, men fritak for andre byrder, som plikt til å skysse reisende (skyssplikt) og militærtjeneste for en eller to karer. Posten gikk opprinnelige bare én gang i uka, men da gikk den hele døgnet, og det kunne være en krevende oppgave å frakte den, særlig midt på natten.
Var det dermed en tung plikt å være postbonde? Vel, det hadde jo også sine fordeler, og det var ikke uvanlig at bønder selv ønsket seg vervet. Mye avhang av hvilke byrder postbøndene fikk fritak for. I områder med mye skyssing av reisende var det meget verdifullt å slippe skyssplikten.
Forsinkelser
Posten kom fram, forbausende hurtig. Fra Kristiania til Trondheim eller København tok det om lag fem døgn, og til Bergen syv–åtte. Men av og til oppsto det forsinkelser, og det kunne føre til at posten ikke rakk korrespondansen videre, f.eks. til København. Derfor ble det undersøkt hva forsinkelsene skyldtes, og hva som kunne gjøres.
Det ble påpekt at postbøndene ikke alltid var klare når posten kom, men måtte spise først, og at de var mørkredde og derfor engstelige for å legge ut om natten. Og vær og vind kunne selvfølgelig medføre forsinkelser. For å gjøre postbøndene mer motivert ble en beskjeden lønn innført i 1758 (halvparten av betalingen for å skysse reisende) i tillegg til fritak for byrder.
Hyppigere postgang
Opprinnelig hadde postrutene bare gått mellom de største byene i landet og bare én gang i uka, men mot slutten av 1700-tallet og utover 1800-tallet ble rutenettet utbygget i stort omfang, og posten begynte å gå flere ganger i uka.
Selv om Postverket begynte å engasjere folk til å frakte posten på vanlige betingelser, ble det også atskillig flere postbønder, og dermed flere som fikk fritak fra militærtjenesten. Postverkets ekspansjon ble dermed et problem for landets forsvarsevne.
I 1857 foreslo Armédepartementet følgelig at ordningen med postbønder ble opphevet, noe som ble vedtatt. Et par år senere var det helt slutt på pliktarbeidet, og postbøndene forsvant ut av historien etter mer enn 300 års innsats.