print logo

Jakt og makt

I steinalderen avgjorde jaktlykke, tradisjoner og per­son­lige egenskaper hvem som fikk og hvem som mistet makt.

Hva er makt? Det er et av samfunnsvitenskapens store spørsmål. Stein­alder­ens samfunn er hva vi kaller småskalasamfunn, det vil si at sam­funns­livet antar små og oversiktlige former.

Mange tenker seg at i slike samfunn er også makten enkel og muskelbasert, eller fraværende. Det er ikke tilfellet. Maktutøvelsen kan imidlertid være vanskeligere å få øye på.

Maktens former

Makten har mange ulike framtredelsesformer i historien. De viktigste makt­form­ene er gjerne regnet som karismatisk, tradisjonell og byråkratisk makt.

En karismatisk ledelse betyr at en leder i kraft av personlige egenskaper. Tradisjonell maktutfoldelse viser til tradisjon og sedvane. Byråkratiet funderer sin maktutøvelse på lover.

Noe byråkrati kan vi ikke regne med i steinalderen. Dermed kan vi anta at makten var basert enten på personlige egenskaper, karisma, eller på tradisjonen.

Antropologien forteller oss at makten hos fangstfolk stort sett baserer seg på personlige lederegenskaper.

Jakt og makt

Det var særlig på én arena mulighetene til å bygge opp makt bød seg. Det var i storviltjakten. Hos nesten alle fangstfolk har jakt på storvilt vært den politisk viktigste aktiviteten.

Suksess som jeger ga stor anerkjennelse og innflytelse. Ved å fordele byttet gavmildt skaffet man seg tilhengere og dermed innflytelse.

Helleristning med ulike motiver, tynnstreket.
Helleristning som viser jakt- og samhandlingsmotiver. Ristningen er fra et helleristningsfelt ved Hjemmeluft i Alta. Foto: Knut Helskog/Tromsø Museum – Universitetsmuseet/CC BY-NC-ND 3.0

Dermed blir makt og innflytelse basert på personlige egenskaper som ikke trenger å være særlig stabile eller varige. Jaktlykken kan snu. Grådighet kan ta overhånd, eller helsen kan svikte. Med det forsvinner også den personlige makten.

Slik har man tenkt seg at det var meget vanskelig å bygge opp et solid grunnlag for varig makt i eldre steinalder. Forskjellene mellom folk forble små.

Størknet makt

Det er imidlertid feil å tro at karisma var det eneste grunnlaget for makt i steinalderen. Makt gir privilegier. Det er fristende å prøve å holde på privilegiene. Derfor vil alle grupper som skaffet seg makt på grunnlag av personlige omstendigheter, prøve å gi innflytelsen faste former, eller gi maktgrunnlaget en historisk begrunnelse.

I stedet for å gjøre seg gjeldende på grunnlag av hva som faktisk blir gjort, prøver man å øve innflytelse på grunnlag av storverk som tidligere er utført, og som man mener å ha spesiell hevd på. Dette er essensen av tradisjonell makt.

Maktens dialektikk

Det er like vanskelig å tenke seg et samfunn som overhodet ikke anerkjenner betydningen av talent, som et samfunn som ikke legger vekt på tradisjon. Et tradisjonsløst samfunn har ingen stabilitet. Et talentløst samfunn er ikke levedyktig. Dermed kan man hevde at to motstridende maktprinsipper har vært til stede i eldre steinalder.

I perioder med stabilitet er det sannsynlig at tradisjonsbasert makt har vært viktigst. Når radikalt nye situasjoner oppsto, ville imidlertid personlig leder­skap være av den største betydning.

Makten ville også være ulikt organisert mellom generasjonene. De eldre ville bygge sin makt på historien: gamle dåder, erfaringer og historisk emo­sjon­elle bånd. De yngre ville bygge sin makt på egen handlekraft.

Av Håkon Glørstad
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 18. aug. 2017 13:36