print logo

100 000 russerfanger i Norge

Under den annen verdenskrig var vel 100 000 russere i Norge. De fleste var tatt som krigsfanger på østfronten, men noen var sivile som var deportert fra sovjetiske områder. I Norge brukte okkupantene dem som tvangsarbeidere.

Av de 100 000 russerne som satt i fangeleirer i Norge var de aller fleste – kanskje opp mot 95 000 – krigsfanger. De var fordelt på omkring 500 fangeleirer, spredt over hele landet. Omkring 75 000 holdt til fra Nord-Trøndelag og nordover.

Fangene ble satt til å bygge vei, jernbane, havner, forsvarsverker og fabrikker. Særlig viktig for tyskerne var å bygge forsvarsverker som kunne sikre norskekysten mot alliert landgang.

Svart/hvitt fotografi av mann som ligner et protrettfotografi. Mannen ser underernært ut og beinstrukturen av ansiktet er svært markant. Øynene og blikket til mannen er også framtredende og tydelige.
Dette bildet ble funnet i privatarkivet etter lege og major Leiv Kreyberg. Kreyberg var sjef for krigsfangekontoret i Bodø etter den tyske kapitulasjonen. Han organiserte blant annet helsetilsyn og hjemsending av krigsfanger. Bildet er tatt av en frigjort fange i leiren Bjørnelva i Saltdal. Foto: Leiv Kreyberg/Riksarkivet, PA-0276/CC-BY-SA

Leirene, vokterne og fangene

I følge tyskernes politiske ledere tilhørte russiske fanger en mindreverdig rase. I leirene ble de drevet hardt, fikk lite mat, og ble ofte rammet av sykdom. Det var vanlig å gå ned 30–40 kilo under fangenskapet.

Rømningsforsøk kunne straffes med skyting eller henging. Fanger som var for syke eller utmattede til å kunne arbeide, kunne bli skutt. Omkring 13 500 av fangene døde. Dette var flere enn alle nordmenn som døde som følge av krigshandlinger. Av de som omkom, døde to tredeler i Nord-Norge. Det finnes 63 gravsteder for sovjetiske fanger i Norge.

Leirkommandantene hadde stor betydning for regimet i leirene. Mange behandlet fangene svært brutalt, mens andre fulgte en mykere linje, så langt det var mulig innenfor systemet. Kommandantens holdning kunne også påvirke hvor strengt man slo ned på nordmenn som ga mat til fangene, og på fanger som forsøkte å smugle inn mat.

De fleste vaktene var tyske, men det hendte at norske nazister ble rekruttert. De kunne opptre like brutalt som okkupantens soldater.

Fotografi av russiske krigsfanger i brakke: senger i tre høyder, tynne menn, tynnkledde.
Et av de andre bildene av fanger i Bjørnelva fangeleir fra Kreybergs arkiv. Følgende bildetekst er lagt ved, antakelig av Kreyberg selv: "Slik bodde de. Overfylte, urenslige rom, syke og friske pakket tett sammen i strid med alle hygienens bud". Foto: Leiv Kreyberg/Riksarkivet, PA-0276/CC-BY-SA

Hvor kom russerne fra, og hvem var de?

De fleste av krigsfangene ble tatt i det første halvåret etter Hitlers angrep på Sovjetunionen i juni 1941. Godt trente og utstyrte tyske styrker var overlegne. 20 ganger så mange russiske som tyske soldater falt. Millioner ble tatt til fange.

Krigsfanger som kom til Norge, hadde gjerne først vært i leirer i Polen, Tyskland eller Finland. Noen hadde vært i alle disse landene. Alt i august 1941 kom de første fangetransportene til Norge, noen til Finnmark, andre til Nordland. Gjennom alle krigsårene kom nye fanger.

I tillegg til krigsfangene var omkring 7000 «østarbeidere» tvangsarbeidere i Norge. Østarbeiderne var sivile som tyskerne tvangsflyttet fra sovjetiske områder. Blant dem var 1800 kvinner og barn, noen helt ned mot 10–12 år. Etter krigen ble 389 barn under 15 år repatriert til Sovjet.  

De fleste østarbeiderne måtte arbeide ved fabrikker på Vestlandet eller fiskebruk i Nord-Norge. De hadde stort sett noe lempeligere vilkår enn krigsfangene. Her skulle skyting eller henging ikke praktiseres.  

Tilbakesending  

Under møtet i Jalta i februar 1945 avtalte Stalin, Roosevelt og Churchill at sovjetiske fanger skulle sendes til Sovjetunionen etter krigen. Men snart ble det klart at de allierte ikke ville godta at fanger fra områder som Sovjet hadde lagt under seg i løpet av krigen, skulle anses som sovjetiske.

Heller ikke i Norge var det stemning for å returnere slike fanger, som ble omtalt som «disputed persons». Norske myndigheter og sovjetiske representanter i Norge trakk i hver sin retning. Noen klarte sovjetiske representanter å føre til Sovjet mot deres vilje. For Norge ble denne saken løst da de som var igjen, ble overført til den britiske og den amerikanske sonen i Tyskland.    

Noen av krigsfangene var bekymret for hvordan de ville bli behandlet i Sovjet. Det store flertallet – trolig opp mot 85 000 – foretrakk likevel å vende tilbake. Noen få klarte å stikke seg vekk, og unngikk hjemsendelse.   

Hjemkomsten – og den lange atskillelsen

I Sovjet måtte tidligere fanger regelmessig gjennom forhør i såkalte silingsleire. Soldater som hadde «latt seg» ta til fange var ikke velsett av myndighetene. Noen forskere har kommet til at omkring halvparten kunne vende hjem, men «hjem» kunne også være til familier som under krigen var sendt i eksil av myndighetene. Andre mener at over halvparten ble plassert i spesialleire i Russland i minst seks år. En god del havnet i arbeidsleir, i Sibir eller andre steder. Noen ble innkalt til ny militærtjeneste.    

Tidligere fanger ble til en viss grad rehabilitert i 1956, under Krustsjov. De skulle ikke lenger betraktes som «fiender av folket». Likevel ble det ikke mulig å diskutere deres skjebne offentlig før i midten av 1980-årene. Mange krigsfanger hadde fått gode kontakter blant hjelpere i Norge. Men få tok sjansen på å ta kontakt med dem etter krigen. Først etter Sovjetunionens fall kunne kontakten gjenopptas. Da var mange borte.

Av Edgeir Benum
Publisert 9. apr. 2016 00:03 - Sist endret 29. sep. 2016 15:45