Førkristen tro

Hva slags religion praktiserte vikingene? Kristne, muslimer og jøder har beskrevet skandinavenes førkristne ritualer.

Muslimen Ibn Fadlan ble vitne til en høvdingbegravelse ved Volga. Jøden Al-Tartushi beskrev blot i vikingtidsbyen Hedeby, og den kristne munken Ansgar fortalte at folk i Birka vurderte å inkludere den avdøde kong Erik blant gudene sine.

Beretningene utenfra har gitt mye kunnskap om den norrøne religionen, men forfatternes fordommer skinner igjennom.

Hedning - et nedsettende begrep

Det nedsettende ordet hedning ble ofte tatt i bruk når kristne i Europa skul­le omtale folk fra Skandinavia. Ordet kan knyttes opp mot hede, som betyr utkant, et vitnemål om at de ikke-kristne var de som bodde i utkanten.

Folk fra Skandinavia var ikke alene om å bli kalt hedninger. Store deler av Vest- og Sør-Europa hadde blitt kristnet i århundrene forut for vikingtiden, men finske og slaviske folk var heller ikke kristnet, og det bodde mange mu­s­limer i Spania og jøder i ulike deler av Europa.

Handling i fokus

I den førkristne religionen i Skandinavia var det kulten, altså de hellige han­d­ling­ene, som sto i fokus. Dette skilte seg klart fra kristendommen, hvor den personlige troen var det vesentlige.

Den sterke vektleggingen av kulten var et fellestrekk for norrøn og samisk religion. Inntil nylig har forskjellene mellom de to ofte blitt fremhevet. Nyere studier har vist at det er flere fellestrekk, blant annet seiden, en sja­man­is­t­isk transformasjon hvor den religiøse spesialisten faller i transe.

Noen av de kultiske handlingene har etterlatt svært synlige spor, som våpen og redskaper ofret i sjøer. Rituelle måltider har satt færre spor etter seg, men er beskrevet i de skriftlige kildene.

Begravelsesritualer

De mange ulike gravene fra vikingtid viser at ulike dyr, og særlig mange hes­t­er, ble ofret i forbindelse med begravelsene. Blod fra dyrene kan ha blitt druk­ket og deler av dem spist. Både skriftlige kilder og billedfremstillinger viser at dyrene også ble betraktet som menneskenes hjelpere.

Dataanimert rekonstruksjon av kvinnegrav: påkledd kvinne i trekiste, redskaper vises separat
Rekonstruksjon av en kvinnegrav fra vikingtidsgravfeltet på Gulli i Vestfold. Den døde var gravlagt med klær og smykker og hadde fått med seg tekstilredskaper, en sigd, kar og et hestehode. Illustrasjon: Arkikon

Gravene fra vikingtiden inneholder mange personlige eiendeler, redskaper og fremkomstmidler. Mange av de døde ser ut til å være utstyrt for en reise til et dødsrike eller en tilværelse i graven. Mye tyder på at de døde ble regnet som aktive deltagere i samfunnet.

Begravelsesritualene kunne være langvarige og omfattende og kjennetegnes av stor variasjon. Arkeologer har foreslått at gravritualene kan være opp­ha­v­et til den norrøne mytologien som vi kjenner fra middelalderens skriftlige kilder.

Skrin med takformet lokk. Beslått med metall
I en båtgrav fra gården Melhus i Overhalla i Nord-Trøndelag fra omkring år 800 er det funnet et relikvieskrin fra Irland. Skrinet stammer fra en kirke eller et kloster som kan ha blitt plyndret av vikinger. Kvinnen som ble gravlagt med skrinet, var neppe kristen. Foto: Per E. Fredriksen/NTNU Vitenskapsmuseet/CC BY 3.0

Lokale variasjoner

Mangel på en sentral religiøs organisasjon førte til lokale variasjoner i kult­utøvelsen. Hovedtrekkene synes likevel å være de samme, og mange av de norrøne gudene ble dyrket over hele Skandinavia. Dette gjaldt blant annet Tor, Odin og Frøya.

Lokal og sentral kult

Religionen ble praktisert gjennom både lokal og sentral kult. Den lokale kulten foregikk hjemme på gården, mens den sentrale fant sted på stor­går­d­ene, på tingene eller på spesielle religiøse steder. Kulten gikk i første rekke ut på å ofre og blote til gudene.

Den norrøne religionen var ikke en religion for de individuelt overbeviste, men for gruppen, enten det var elitefellesskapet eller gårdsfellesskapet.

Personlige bånd til gudene

I den sentrale kultutøvelsen ser det ut til at høvdingene hadde en nøk­kel­rol­le. Trolig har alle de som deltok i blotet, bidratt med gaver, men høv­din­g­en ofret gavene til gudene på vegne av gruppen.

Gaven opprettet et vennskapsbånd mellom høvdingen og gudene. Gudene skulle også støtte sine venners venner. Bøndene var dermed sikret gudenes støtte gjennom vennskapet med høvdingen.

Gave–gjengave-prinsippet som ble benyttet i forholdet mellom mennesker og guder, er identisk med det vi finner i forholdet mellom høvdinger og bøn­der. I det norrøne samfunnet var de personlige båndene dominerende, og derfor ble de også forsøkt brukt for å sikre gudenes vennskap og hjelp.

Volvens makt

Det var ikke bare gjennom ofring til gudene at menneskene forsøkte å på­vir­ke naturens gang, det skjedde også ved hjelp av volver. Det var kvinner med stor autoritet som kunne spå om fremtiden, slik vi kan lese i det bevarte ed­da­diktet Voluspå.

Gjennom seiden kunne volven skaffe seg kunnskap som ga makt over liv og død. Denne kunnskapen kunne anvendes både positivt og negativt, for ek­sem­pel ved å stille storm og snøvær eller ved å påføre folk ulykker.

Emneord: Kultur og religion Av Unn Pedersen, Jon Vidar Sigurdsson
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 28. nov. 2023 15:06