Muslimen Ibn Fadlan ble vitne til en høvdingbegravelse ved Volga. Jøden Al-Tartushi beskrev blot i vikingtidsbyen Hedeby, og den kristne munken Ansgar fortalte at folk i Birka vurderte å inkludere den avdøde kong Erik blant gudene sine.
Beretningene utenfra har gitt mye kunnskap om den norrøne religionen, men forfatternes fordommer skinner igjennom.
Hedning - et nedsettende begrep
Det nedsettende ordet hedning ble ofte tatt i bruk når kristne i Europa skulle omtale folk fra Skandinavia. Ordet kan knyttes opp mot hede, som betyr utkant, et vitnemål om at de ikke-kristne var de som bodde i utkanten.
Folk fra Skandinavia var ikke alene om å bli kalt hedninger. Store deler av Vest- og Sør-Europa hadde blitt kristnet i århundrene forut for vikingtiden, men finske og slaviske folk var heller ikke kristnet, og det bodde mange muslimer i Spania og jøder i ulike deler av Europa.
Handling i fokus
I den førkristne religionen i Skandinavia var det kulten, altså de hellige handlingene, som sto i fokus. Dette skilte seg klart fra kristendommen, hvor den personlige troen var det vesentlige.
Den sterke vektleggingen av kulten var et fellestrekk for norrøn og samisk religion. Inntil nylig har forskjellene mellom de to ofte blitt fremhevet. Nyere studier har vist at det er flere fellestrekk, blant annet seiden, en sjamanistisk transformasjon hvor den religiøse spesialisten faller i transe.
Noen av de kultiske handlingene har etterlatt svært synlige spor, som våpen og redskaper ofret i sjøer. Rituelle måltider har satt færre spor etter seg, men er beskrevet i de skriftlige kildene.
Begravelsesritualer
De mange ulike gravene fra vikingtid viser at ulike dyr, og særlig mange hester, ble ofret i forbindelse med begravelsene. Blod fra dyrene kan ha blitt drukket og deler av dem spist. Både skriftlige kilder og billedfremstillinger viser at dyrene også ble betraktet som menneskenes hjelpere.
Gravene fra vikingtiden inneholder mange personlige eiendeler, redskaper og fremkomstmidler. Mange av de døde ser ut til å være utstyrt for en reise til et dødsrike eller en tilværelse i graven. Mye tyder på at de døde ble regnet som aktive deltagere i samfunnet.
Begravelsesritualene kunne være langvarige og omfattende og kjennetegnes av stor variasjon. Arkeologer har foreslått at gravritualene kan være opphavet til den norrøne mytologien som vi kjenner fra middelalderens skriftlige kilder.
Lokale variasjoner
Mangel på en sentral religiøs organisasjon førte til lokale variasjoner i kultutøvelsen. Hovedtrekkene synes likevel å være de samme, og mange av de norrøne gudene ble dyrket over hele Skandinavia. Dette gjaldt blant annet Tor, Odin og Frøya.
Lokal og sentral kult
Religionen ble praktisert gjennom både lokal og sentral kult. Den lokale kulten foregikk hjemme på gården, mens den sentrale fant sted på storgårdene, på tingene eller på spesielle religiøse steder. Kulten gikk i første rekke ut på å ofre og blote til gudene.
Den norrøne religionen var ikke en religion for de individuelt overbeviste, men for gruppen, enten det var elitefellesskapet eller gårdsfellesskapet.
Personlige bånd til gudene
I den sentrale kultutøvelsen ser det ut til at høvdingene hadde en nøkkelrolle. Trolig har alle de som deltok i blotet, bidratt med gaver, men høvdingen ofret gavene til gudene på vegne av gruppen.
Gaven opprettet et vennskapsbånd mellom høvdingen og gudene. Gudene skulle også støtte sine venners venner. Bøndene var dermed sikret gudenes støtte gjennom vennskapet med høvdingen.
Gave–gjengave-prinsippet som ble benyttet i forholdet mellom mennesker og guder, er identisk med det vi finner i forholdet mellom høvdinger og bønder. I det norrøne samfunnet var de personlige båndene dominerende, og derfor ble de også forsøkt brukt for å sikre gudenes vennskap og hjelp.
Volvens makt
Det var ikke bare gjennom ofring til gudene at menneskene forsøkte å påvirke naturens gang, det skjedde også ved hjelp av volver. Det var kvinner med stor autoritet som kunne spå om fremtiden, slik vi kan lese i det bevarte eddadiktet Voluspå.
Gjennom seiden kunne volven skaffe seg kunnskap som ga makt over liv og død. Denne kunnskapen kunne anvendes både positivt og negativt, for eksempel ved å stille storm og snøvær eller ved å påføre folk ulykker.