Den vennlige vikingen

Det er en myte at det norske samfunnet i vikingtiden var et ættesamfunn. Vennskap var det viktigste sosiale båndet.

Vennskap (vinátta) sikret høvdingene støtte og bøndene beskyttelse. Det var som regel den som sto høyest i det sosiale hierarkiet, som tok initiativ til vennskap.

Vi kjenner til om lag 30 forskjellige typer venner, for eksempel: alda- (gam­mel), alúðar- (kjær) og guðs- (Guds). Forstavelsen viser de ulike as­pek­t­ene ved vennskapet. Noe lignende kjenner vi ikke til i andre deler av Europa i vikingtiden.

Gaver og gjestebud

Vennskapet ble som regel opprettet via gaver og gjestebud hvor vert­skapet sto for mat, drikke og underholdning. Praktfulle gjenstander fra gra­ver og skattefunn viser hvilken rikdom som ble investert i gavene, og res­ter etter hallbygninger, som Borg i Lofoten, gir et innblikk i lokalene der gjes­te­budene ble holdt.

Til gavene og gjestebudene ble det knyttet sterke krav om motytelser eller tjenester. En gave krevde en motgave. Dersom mottakeren ikke kunne gjen­gjelde gaven med like fin motgave, måtte det ytes støtte i maktkamper. Venn­skapsbåndene måtte også fornyes med jevne mellomrom, og det skjed­de som regel gjennom gjestebud.

Kappespenne og halsring, begge i sølv. Halsringen er flettet, mens kappespennen er en ring med en nål festet til
Ved hjelp av eksklusive gaver som halsringer og kappespenner av sølv ble allianser skapt og vennskap opprettholdt. Foto: Kulturhistorisk museum, UiO/CC BY-SA 4.0

Store utgifter for eliten

Det har vært hevdet at vennskap ble opprettet for å sikre politiske og øko­nomiske fordeler til begge parter. Det kan stemme i horisontale venn­skap, det vil si mellom høvdinger og mellom høvdinger og konger, men ikke i vertikale vennskap, mellom høvdinger og bønder. Det siste var mest vanlig.

Verken høvdingene eller kongene hadde noe økonomisk utbytte av vennene sine, men uten støtten fra bøndene var de maktesløse. Dersom herskeren hadde begynt å legge økonomiske byrder på vennene sine, ville de ha av­slut­tet vennskapet. Derfor hadde eliten store utgifter til gjestebud og gaver. Behovet for inntekter var en av årsakene til at så mange kongsemner dro i viking.

Varige vennskap

De fleste vennskap varte etter alt å dømme en god stund. I forholdet mellom høvdinger og bønder kan vi regne med at dersom begge parter oppfylte sine forpliktelser, ble vennskapet livsvarig. I slike forhold var lojaliteten sterk. Vennskap mellom mektige var mer preget av opportunisme og ble som regel kortvarige.

For lederne var det særlig viktig å kontrollere rekrutteringen til venne­grup­p­en, ellers risikerte de å bli trukket inn i konflikter de normalt ikke ville engasjert seg i.

Bilateralt slektskapssystem

Slektskapssystemet i Norge var bilateralt. Det vil si at slekten følges gjennom både fars- og morslinjen, og at bare søsken av samme foreldre hadde iden­tisk slekt. Deres foreldre hadde hver sin slekt, og så videre. Slekts­grup­p­ene overlappet hverandre og dannet et sammenhengende nett av slekts­re­la­sjon­er.

Den termen som oftest brukes i de norrøne kildene for å beskrive mannlige slektninger, er frende (frændi). Frenke (frændkona) brukes om kvinnelige slektninger, og frendskap (frændsemi) for å uttrykke forholdet mellom slekt­ningene.

Ætten mindre viktig

Termen ætt, som betyr slekt, forekommer langt sjeldnere i kildene. I det bi­la­terale slektssystemet var det vanskelig for individet å opprettholde like god kontakt med alle frender. Hver enkelt måtte isteden foreta valg. Det som styrte valget, var slektningenes makt. Det var viktigere å pleie forholdet til en fjernt beslektet leder enn til en bror med mindre makt. Derfor inneholdt høvdingenes familier ofte flere slektsledd enn de øvrige.

Blodsbånd var ingen garanti for støtte. Dette ser vi klart i uttrykket «de var frender og venner». Forskjellen mellom vennskap og frendskap var at venn­skaps­for­hold som oftest ble inngått frivillig, i motsetning til de med­fødte slektsbåndene.

På grunn av alle slektskapsoverlappingene og den begrensede støtten slek­t­en kunne gi i eventuelle konflikter, kom frendskapet i bakgrunnen for venn­skap­et, bortsett fra i høvdingfamiliene. At det norske samfunnet i vi­king­tiden var et ættesamfunn, er derfor en myte. Vennskap var viktigere enn slektskap.

To menn sitter og snakker sammen langs en langbenk. Tegning
Olav Haraldsson snakker med Brynjolv Ulvalde. Ifølge sagaen gjorde kongen Olav Brynjolv til lendmann og ga ham flotte gaver - for å vinne hans vennskap og skaffe seg politisk støtte. Illustrasjon av Christian Krogh i Heimskringla, J.M. Stenersen & Co, 1899.

 

Emneord: Sosiale forhold Av Unn Pedersen, Jon Vidar Sigurdsson
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 28. nov. 2023 14:53