Vennskap (vinátta) sikret høvdingene støtte og bøndene beskyttelse. Det var som regel den som sto høyest i det sosiale hierarkiet, som tok initiativ til vennskap.
Vi kjenner til om lag 30 forskjellige typer venner, for eksempel: alda- (gammel), alúðar- (kjær) og guðs- (Guds). Forstavelsen viser de ulike aspektene ved vennskapet. Noe lignende kjenner vi ikke til i andre deler av Europa i vikingtiden.
Gaver og gjestebud
Vennskapet ble som regel opprettet via gaver og gjestebud hvor vertskapet sto for mat, drikke og underholdning. Praktfulle gjenstander fra graver og skattefunn viser hvilken rikdom som ble investert i gavene, og rester etter hallbygninger, som Borg i Lofoten, gir et innblikk i lokalene der gjestebudene ble holdt.
Til gavene og gjestebudene ble det knyttet sterke krav om motytelser eller tjenester. En gave krevde en motgave. Dersom mottakeren ikke kunne gjengjelde gaven med like fin motgave, måtte det ytes støtte i maktkamper. Vennskapsbåndene måtte også fornyes med jevne mellomrom, og det skjedde som regel gjennom gjestebud.
Store utgifter for eliten
Det har vært hevdet at vennskap ble opprettet for å sikre politiske og økonomiske fordeler til begge parter. Det kan stemme i horisontale vennskap, det vil si mellom høvdinger og mellom høvdinger og konger, men ikke i vertikale vennskap, mellom høvdinger og bønder. Det siste var mest vanlig.
Verken høvdingene eller kongene hadde noe økonomisk utbytte av vennene sine, men uten støtten fra bøndene var de maktesløse. Dersom herskeren hadde begynt å legge økonomiske byrder på vennene sine, ville de ha avsluttet vennskapet. Derfor hadde eliten store utgifter til gjestebud og gaver. Behovet for inntekter var en av årsakene til at så mange kongsemner dro i viking.
Varige vennskap
De fleste vennskap varte etter alt å dømme en god stund. I forholdet mellom høvdinger og bønder kan vi regne med at dersom begge parter oppfylte sine forpliktelser, ble vennskapet livsvarig. I slike forhold var lojaliteten sterk. Vennskap mellom mektige var mer preget av opportunisme og ble som regel kortvarige.
For lederne var det særlig viktig å kontrollere rekrutteringen til vennegruppen, ellers risikerte de å bli trukket inn i konflikter de normalt ikke ville engasjert seg i.
Bilateralt slektskapssystem
Slektskapssystemet i Norge var bilateralt. Det vil si at slekten følges gjennom både fars- og morslinjen, og at bare søsken av samme foreldre hadde identisk slekt. Deres foreldre hadde hver sin slekt, og så videre. Slektsgruppene overlappet hverandre og dannet et sammenhengende nett av slektsrelasjoner.
Den termen som oftest brukes i de norrøne kildene for å beskrive mannlige slektninger, er frende (frændi). Frenke (frændkona) brukes om kvinnelige slektninger, og frendskap (frændsemi) for å uttrykke forholdet mellom slektningene.
Ætten mindre viktig
Termen ætt, som betyr slekt, forekommer langt sjeldnere i kildene. I det bilaterale slektssystemet var det vanskelig for individet å opprettholde like god kontakt med alle frender. Hver enkelt måtte isteden foreta valg. Det som styrte valget, var slektningenes makt. Det var viktigere å pleie forholdet til en fjernt beslektet leder enn til en bror med mindre makt. Derfor inneholdt høvdingenes familier ofte flere slektsledd enn de øvrige.
Blodsbånd var ingen garanti for støtte. Dette ser vi klart i uttrykket «de var frender og venner». Forskjellen mellom vennskap og frendskap var at vennskapsforhold som oftest ble inngått frivillig, i motsetning til de medfødte slektsbåndene.
På grunn av alle slektskapsoverlappingene og den begrensede støtten slekten kunne gi i eventuelle konflikter, kom frendskapet i bakgrunnen for vennskapet, bortsett fra i høvdingfamiliene. At det norske samfunnet i vikingtiden var et ættesamfunn, er derfor en myte. Vennskap var viktigere enn slektskap.