Gravfunnene fra Oseberg og Gokstad inneholder skip, senger, vogner, sleder og teltstenger som er dekorert med utskjæringer. Gravkammeret i Oseberg var pyntet med veggtepper som gjengir fargerike og dramatiske scener. Selv hundehalsbånd og seletøy er dekket av små dekorative beslag av metall.
De mange bevarte metallsmykkene fra vikingtiden viser at utsmykningen ikke var forbeholdt de aller rikeste. Både bønder og byfolk bar dekorerte smykker. I deres graver er klær og gjenstander av tre i liten grad bevart, men mange kan ha eid utskåret treverk og dekorative tekstiler.
Sterke farger
Vikingtiden var langt mer fargerik enn et museumsbesøk gir inntrykk av. Ekstremt gode bevaringsforhold i Oseberg-graven har vist at mange av tregjenstandene var malt i sterke farger.
Fargene var klare og tydelige da gjenstandene ble gravd fram fra jorden i 1904, men de bleknet raskt i møtet med lys og luft. Skjoldene fra Gokstad og enkelte runesteiner har også rester av sterke farger.
Originaler og kopier
Motivene på smykker av metall avslører at noen er kopier, mens andre er dårlige etterlikninger. Mange ganger er det åpenbart at håndverkeren som laget etterlikningen, ikke forsto motivet og utformet det feil.
De beste arbeidene er derimot skapt av kreative håndverkere som utnyttet råmaterialene slik at dekoren fremstår som svært livaktig. Den høye kvaliteten på mange av arbeidene viser at de har blitt laget av håndverkere med lang trening. Ved å sammenlikne gjenstander har det vært mulig å påvise enkelthåndverkere eller håndverksskoler.
Dyr i ornamentikken
Dyr forekommer i mange av treskjæringene og metallarbeidene. Dekoren kalles dyrestil, og den hadde vært i bruk i over 600 år ved starten av vikingtiden. Den utvikles videre, og vikingtidens ulike dyrestiler har fått navn etter funnene de opptrer i: Oseberg-stil, Borre-stil, Jelling-stil, Mammen-stil og Ringerike-stil.
Vi kan gjenkjenne løver, fugler og ormer, men flere av dyrene ser mest ut som fantasidyr for oss. Folk i vikingtiden kan likevel ha hatt en klar formening om hvilke dyr det var. Det er også sannsynlig at det var motiver som ikke alle skulle forstå, men som bare ga mening for de innvidde.
Sagn og myter
Noen scener med mennesker, dyr, skip eller bygninger kan vi dra kjensel på om vi sammenlikner med myter, sagn og fortellinger skrevet ned i tidlig middelalder. På vognen fra Oseberg er det avbildet en mann omringet av ormer, ofte tolket som sagnskikkelsen Gunnar i ormegården, som det berettes om i Vølsungesaga. Veggteppet fra Oseberg inneholder en scene med mange menn som henger i trær. Dette er tolket som en hellig lund hvor det er utført menneskeofringer.
Andre motiver er det vanskeligere å identifisere, dels fordi mange myter og fortellinger ikke er bevart i nedskrevet form. Et godt eksempel er gripedyret, en karakteristisk skikkelse som dukker opp i tidlig vikingtid. Som navnet tilsier er dette et dyr som griper om seg selv, andre dyr og rammeverket rundt med små karakteristiske poter.
Gripedyrene opptrer ofte i scener som gir assosiasjoner til lek og moro. Andre scener ser snarere ut til å forestille to ulike dyr i kamp med hverandre.
Ordkunst
Fortellinger, sagn og myter ble fortalt videre fra generasjon til generasjon. De besto av scener og elementer som det var mulig å huske og fortelle videre. Skaldene var ordkunstnere som stadig skapte nye språklige bilder.
Skaldekvadene inneholdt kenninger, som er en type omskrivninger. En kriger kunne for eksempel omtales som sverdsvinger, og en konge som gullutdeler. Kenningene kunne være så kompliserte at det bare var noen få utvalgte som umiddelbart forsto betydningen. Slik sett hadde skaldediktningen mye til felles med dyreornamentikken:
Det mælte mi moder,
at eg meg skulle kjøpa
fløy og fagre årar,
fara bort med vikingar,
standa opp i stamnen,
styra dyre skuta,
halda så til hamnar,
hogga mann og annan.
(kvad av Egil Skallagrimsson, oversett av Leiv Heggstad, Egilssoga, Oslo 1994)