Den historisk kjente eiendomsstrukturen oppsto i vikingtid

De siste tiårenes arkeologiske utgravinger har gitt oss en helt ny forståelse av jernalderens bebyggelse og rettigheter til jord.

arkeologer på felt
Arkeologer i feltet. Artikkelforfatter Lars Erik Gjerpe (t.v) og Ann Zanette Tsigaridas Glørstad (t.h.)  graver igjennom den gamle gulvflaten. Foto: Kulturhistorisk museum CC BY-NC

Arkeologien gir nye svar

Eiendomsrett til jord og eierens mulighet til å selge eller leie ut jorda fremstår i dag som en selvfølge. Slik har det imidlertid ikke alltid vært. I Norge har vi få eller ingen skriftlige kilder om eiendomsforhold før i begynnelsen av middelalderen (1050–1537). Arkeologiske kilder er derfor helt avgjørende for å forstå vikingtiden (800–1050) og de tidligere delene av jernalderen (550 f.Kr. –1050 e.Kr.).

Bygninger fra jernalder ble undersøkt allerede på begynnelsen av 1900-tallet, men de lå i marginale jordbruksstrøk. Derfor ble det antatt at gårdene kun var dyrket i tider med høy befolkning, og de ble ikke forstått som ordentlige gårder.

De siste tiårene har imidlertid arkeologer undersøkt en rekke gårdstun som ikke på noen måte kan kalles marginale. Mange av disse gårdstunene med tilgang til god dyrkingsjord viste seg også å ha vært i bruk i relativt korte perioder, før de ble forlatt. Det har endret vår forståelse av fordeling av rettigheter til jord i forhistorien.

kollasj av foto og illustrasjon
Fra funn til rekonstruksjoner. På Dilling fant arkeologene rester etter stolpehull fra treskipede hus på en jernaldergård. Til høyre kan man se en skisse av en rekonstruksjon. Foto: Kulturhistorisk museum. CC BY-NC

Gården i jernalderen

Bygningene fra jernalder er gjerne kombinerte boliger for husdyr og mennesker, og en eller to slike bygninger har alene eller sammen med andre, mindre bygninger utgjort ett tun på en gård.

Det ble dyrket bygg, hvete og havre på små, gjødslede jorder ved hjelp av spade og ard. Det ble også holdt småfe, storfe, hest og i noen tilfeller gris og andre husdyr.

Den daglige driften på gårdene har altså store likhetstrekk med den vi kjenner fra tiden før mekaniseringen. Rettighetene til jord har imidlertid vært organisert på en annen måte.

Illustrasjon av tuftene etter en kombinert bolig og fjøs
Kombinert bolig og fjøs brukt i en generasjon eller to i tiden omkring Kristi fødsel. Bygningen lå alene på ei leirslette på Åmot i Stokke kommune, Vestfold. Illustrasjon: Line Grindkåsa. CC BY-NC

Første fase – stor mobilitet

Før ca. 200 e.Kr. var de fleste gårdstuna på Østlandet bare i bruk en generasjon eller to før de ble fraflyttet og tilsynelatende glemt – de ble anlagt på steder der det ikke var aktivitet verken før eller siden. Det var oftest bare ett hus på boplassen, og det ble sjeldent reparert eller ombygd.

Historie eller kontinuitet var altså ikke viktig, og kanskje var det et ideal å flytte relativt ofte. Det ser ut som det var en «menneskerett» å etablere sitt eget hushold, og jorden ble fordelt av et fellesskap, kanskje innad i en bygd.

Andre fase – økende stabilitet

Fra 200 til 600 er gårdstuna i bruk litt lenger, det blir vanligere å reparere husene og bygge nye hus på gamle tomter. Når tuna ble fraflyttet var det gjerne aktivitet på stedet etterpå – stedet ble ikke glemt.

Et gårdstun ligger altså på samme sted over flere generasjoner, noe som tyder på mer stabile rettigheter til jord enn før, men tun blir nedlagt og opprettet også i denne perioden. Denne økende stabiliteten skyldes antakelig både ideologisk innflytelse fra Romerriket og knappere tilgang til jord på grunn av befolkningsøkning.

Den økende stabiliteten var elitens forsøk på å innføre et mer hierarkisk samfunn og bestemme hvem som skal dyrke hva hvor. Med andre ord det første forsøket på å innføre eiendomsgrenser.

En katastrofe inntreffer

Fra 400 til 700 endres imidlertid samfunnet totalt. Romerrikets sammenbrudd på 400-tallet svekket ledersjiktets økonomi og et generelt våtere og kaldere klima førte til dårligere jordbruksforhold. Et vulkanutbrudd i 536 førte til en enorm askesky som skygget for solen og to somre uten sol og påfølgende misvekst.

Generelt dårligere jordbruksforhold og to hele år uten modent korn forårsaket sultkatastrofer og massedød, og det er funnet få gårdstun fra 600- og 700-tallet. Mindre befolkning og like mye tilgjengelig jord må ha ført til mindre tilgjengelig arbeidskraft og gjort det enda vanskeligere for den allerede svekkede eliten. Arkeologene finner da også få, og enda færre virkelig rike, graver fra 600- og 700-tallet.

Tredje fase – færre bosetninger og mer dyrehold

Den siste fasen på Østlandet begynner med ett nytt og interessant trekk på 600-tallet. Som en avslutning på noen få bosetninger blir det anlagt en grav i hustomta, mens de avdøde tidligere oftest er gravlagt utenfor boplassen. Gravleggingen er de første forsøkene vi ser på å knytte slekten til et område som er fraflyttet, og legge beslag på jord en ikke selv dyrker.

Etter katastrofen konsentreres bosetningen til noen få steder, både nyetablerte og eldre boplasser. Dreiningen mot større vekt på dyrehold, som begynte på 400-tallet, skyter nå ytterligere fart som følge av befolkningsnedgangen og den økte tilgangen til jord.

Flere husdyr ga mer gjødsel, som igjen kunne brukes til å øke avkastningen av korndyrkingen per arealenhet. Husdyrhold krever imidlertid større plass, og jord blir etter noe tid igjen en knapp ressurs, til tross for færre mennesker enn tidligere.

Elitens eiendomsrett

I vikingtid (800-1050) ble gårds-strukturen vi fortsatt ser konturene av etablert. Bygningene fra vikingtid blir i hvert fall langt oftere enn før funnet nær eller på historisk kjente gårdstun. Det skjer også noen tilsynelatende paradoksale endringer. Flere steder blir god dyrkingsjord omdisponert til beite, andre steder blir marginal jord nydyrket.

Endringene tyder på at eliten har lykkes med å innføre en form for eiendomsrett slik at de kan eie jord de ikke selv dyrker. Dermed organiseres jordbruket slik at noen få, store jordeiere kan produsere kjøtt og noen få kan spise godt, i stedet for at mange kan dyrke korn til eget bruk. Det er ikke lenger en «menneskerett» å etablere sin egen gård, og mange jordløse gikk i tjeneste hos eliten.

foto av et langhus
Endringene i gårdsstrukturen i vikingtid tyder på at eliten har lykkes med å innføre en form for eiendomsrett. Bildet viser det rekonstruerte langhuset på Lofotr Vikingmuseum i Borg, Vestvårgøy. Rekonstruksjonen er basert på funn fra 1980-tallet. Foto: Jörg Hempel. CC BY SA 2.0

Konsekvenser av eiendomsrett

For noen var det uakseptabelt å underkaste seg på denne måten. De valgte i stedet å prøve lykken andre steder, blant annet på de britiske øyer og Island, og vikingtoktene kan altså ses som et resultat av endringer i eiendomsforholdene. Eiendomsretten gjorde det også mulig å samle store og stabile jordegods, som er en forutsetning for statsdannelsen og den seinere nasjonalstaten Norge.

Av Lars Erik Gjerpe
Publisert 20. aug. 2019 10:50 - Sist endret 21. aug. 2019 09:50