Viken var i tidlig middelalder og høymiddelalder et samlingsnavn på kystområdene rundt Oslofjorden og Skagerak. Utover i senmiddelalderen ble navnet Viken kun brukt om de sørøstligste delene, området som i dag tilsvarer det svenske landskapet Bohuslän. Dette landskapet var norsk helt til 1658, da det ble overført til Sverige etter at Danmark-Norge hadde tapt en krig mot svenskene. Etter overføringen til Sverige gikk navnet Viken etter hvert ut av bruk, før det altså ble vekket til live igjen i moderne tid.
Grenseområde i tidlig middelalder
Helt fra tidlig middelalder var Viken et folkerikt grenseområde mellom det som skulle bli flere riker: Norge i vest, Sverige i øst og Danmark i sør. Den norske rikssamlingen startet på Vestlandet og ekspanderte østover. Samtidig ekspanderte danskene nordover, og svenskene forsøkte etter hvert å utvide riket vestover. Konkurransen mellom kongemaktene påvirket i stor grad Vikens utstrekning.
Det fantes ingen offisielle grenser på denne tiden, men rundt år 1000 ble Viken regnet for å være kystområdene rundt Skagerak fra Lindesnes-traktene i vest til Göta elv i øst. Dette finner vi støtte for i Snorres kongesagaer. Snorre forteller at den danske kongen Harald Blåtann ble tatt til konge i Viken omkring 970. Han skal deretter ha gitt styringen over området til Harald Grenske, Olav den helliges far. Landskapene som var inkludert i Viken på denne tiden var Vingulmork, Vestfold, Grenland og Agder til Lindesnes.
Informasjonen hos Snorre støttes av andre kilder som omtaler hendelser tidlig på 1000-tallet. I Fagerskinna blir Viken nevnt første gang etter slaget ved Svolder rundt år 1000, der Olav Tryggvason ble drept. Etter slaget skulle de tre seierherrene – norske Eirik Jarl, danske kong Svein Tjugeskjegg og svenske kong Olof Skötkonung – dele Norge mellom seg etter Olav Tryggvassons fall. Her fortelles det at kong Svein etter slaget fikk Viken frem til Lindesnes.
Lindesnes – grensen mellom Viken og Gulatingslagen
Lindesnes blir altså omtalt som Vikens vestlige grense i tidlig middelalder. Vikens grenser hang sammen med grensene for de norske lagtingene. Man kjenner ikke til hvilke lover som gjaldt i Øst-Norge i tidlig middelalder, men vi vet at Gulatinget, lagtinget for Vest-Norge, fantes allerede tidlig på 900-tallet. Gulating var først tingsted for den midtre delen av Vestlandet, men ble etter hvert utvidet i begge ender. Viken begynte trolig der Gulatingslagen sluttet, og på slutten av 900-tallet kan denne grensen ha vært Lindesnes.
Håkon Ladejarl ble norsk hersker rundt 970, i starten underordnet den danske kongen Harald Blåtann. Ifølge skalden Einar Skålaglam fikk Håkon da styringen over alt land nord for Viken. I Einars kvad, Vellekla, erklæres det at «[a]lt nordafor Viken, ligger nå under jarlen». Sammen med Snorres opplysninger om at Agder til Lindesnes var den vestligste delen av Viken, tyder dette på at Lindesnes-området på Håkon Jarls tid var grensen mellom Viken og Gulatingslagen. Danskekongen Harald skulle som vi husker være konge i Viken, og her kan han ha satt varige spor etter seg: Flere av de store gravhaugene i Vestfold, som Oseberg- og Gokstadhaugen, ble plyndret i siste halvdel av 900-tallet. Dette var muligens Harald Blåtanns verk, da såkalte haugbrott kan ha vært ritualer som ble utført når et nytt herskerdynasti inntok et område.
Den danske kongen fikk imidlertid ikke beholde Viken lenge, skal vi tro Snorre. Da Olav Haraldsson (senere den hellige) ble norsk konge i 1016, skriver Snorre at «så snart det ble kjent at kong Olav hadde kommet til Viken, drog de sin veg de danene som hadde sysler for danekongen der […] og kong Olav drog innover i Viken og holdt ting med bøndene; alle folk i landet gikk over til ham […]».
På Harald Blåtanns og Håkon Jarls tid ble altså Lindesnes-området antakelig regnet som Vikens vestlige grense. Dette skulle snart endre seg.
Rygjarbit blir Vikens vestgrense
Utover på 1000-tallet ble Vikens vestlige grense forskjøvet østover. I Olav den helliges saga fortelles det at den danske kongen Knut den mektige ble konge over Norge i 1028. Viken var det siste området Knut la under seg før han – ifølge Snorre – hadde vunnet Norge uten kamp. Under Norgesbesøket inngikk Knut vennskap med den sørvestlandske høvdingen Erling Skjalgsson, og de avtalte at Erling skulle få styringen over landet mellom Stad og Rygjarbit. Rygjarbit, som trolig lå omtrent på grensen mellom dagens Aust-Agder og Telemark fylker, ble på denne tiden den vestlige grensen for Viken.
Denne forskyvingen av Vikens vestgrense kan igjen ha vært et resultat av en utvidelse av Gulatingslagen. Som vi har sett, ekspanderte Gulatingslagen på slutten av 900-tallet østover til Lindesnes. Kanskje skjedde en tilsvarende ekspandering frem til Rygjarbit i første halvdel av 1000-tallet. I både Olavs-teksten og Magnus-teksten i Gulatingsloven tales det om seks fylker som Gulatingslagen bestod av: Sunnmøre, Firdafylke, Sygnafylke, Hordafylke, Rygjafylke og Egdafylke. Disse områdene tilsvarer det landet som Erling Skjalgsson fikk av Knut den mektige – Stad til Rygjarbit. Det ser altså ut til at Gulatingslagen flyttet seg østover i løpet av 1000-tallet, og dermed ble også Vikens grense forskjøvet samme vei.
Viken får sine egne styringsorganer i høymiddelalderen
Fra midten av 1000-tallet fikk de norske kongene kontroll over Viken og resten av Østlandet. På samme tid etablerte kirkeorganisasjonen seg i Norge. Etter hvert ble det gradvis til at biskopene tok faste seter, i første omgang i Nidaros, på Selja og i Oslo. Oslo bispedømme omfattet Viken og Opplandene (det indre Østlandet).
Viken fikk også sitt eget lagting, Borgartinget. I forhold til Gulatingsloven er svært lite bevart av Borgartingsloven. Loven har lite informasjon om hvilket konkret geografisk område den gjaldt for, men under et avsnitt om vedlikehold av kirker, fortelles det om «6 fylkeskirker i de tre fylker». Av disse kirkene ligger to i Ranrike, to i Borgarsysle og to i Vestfold.
Borg (i dag Sarpsborg) var et lokalt tingsted fra og med 1000-tallet, men var trolig ikke tingsted for hele Viken før på midten av 1100-tallet. Selve begrepet Borgarting dukker opp i sagalitteraturen først i forbindelse med Harald Hardråde. Fagerskinna og Morkinskinna meddeler at Harald ble tatt til enekonge på Borgarting i 1047. Snorre nevner ikke Borgarting før i Haraldssønnenes saga, da Inge Krokrygg ble tatt til konge der i 1136. Kanskje var det først i tiden rundt Inges kongehylling at Borgarting ble et regionalt ting?
Borgarting og Oslo bispedømme, Vikens egne administrative apparater, vokste frem på samme tid som de norske kongene tok kontrollen over Viken fra danskene. Etableringen av bispedømme og lagting hjalp de norske kongene med å øke sin innflytelse i Viken.
Viken under dansk press
I høymiddelalderen var Norge preget av innbyrdeskriger om hvem som hadde rett på den norske tronen. Stridighetene fikk etterhvert et regionalt preg, og flere av kongene søkte seg til vikværingene. En av disse var kong Magnus Erlingsson og hans far, Erling Skakke. Kongene som hadde tilhengere i Viken, slik Magnus Erlingsson hadde, søkte ofte støtte i Danmark, og slik økte igjen den danske innflytelsen i Viken. Erling Skakke reiste kort tid etter sønnens kongehylling i 1161 til Danmark for å få bistand fra danskekongen Valdemar Knutsson. Avtalen deres gikk, ifølge Snorre, ut på at Valdemar skulle hjelpe Magnus å legge Norge under seg, mot at Valdemar skulle få «Viken nord til Rygjarbit», siden dette var riket Valdemars forfedre hadde hatt. Danskekongen reiste med denne avtalen de gamle danske kravene på Viken. Ifølge den danske historieskriveren Saxo ble Valdemar tatt til konge på Borgarting i 1165, mens Snorre på sin side hevder at vikværingene nektet å kongehylle Valdemar.
Når det gjelder Vikens utstrekning på Valdemars og Erlings tid, kan vi konsultere den latinske krøniken Historia Norvegiæ, som ble skrevet i siste halvdel av 1100-tallet. Her blir Viken beskrevet som et lagdømme med fire fylker, som strakk seg «til det stedet som kalles Rygjarbit». Den østlige grensen var Göta elv; forfatteren skriver i det første kapittelet at Norge «begynner i øst ved elven». Krønikens beretning er altså en klar utredning for hvilke områder som i høymiddelalderen ble regnet for å utgjøre Viken - nemlig kystlandet mellom Göta elv og Rygjarbit.
Et urbant område
Viken var, sammenlignet med resten av Norge, et urbant område. Allerede på 1000-tallet var det fem byer i Viken: Skien, Tønsberg, Oslo, Borg (Sarpsborg) og Konghelle. Senere fulgte Marstrand og Oddevoll (Uddevalla). Viken hadde altså syv byer – flere enn i hele resten av Norge på samme tid. De norske kongenes etablering eller styrking av byer i Viken var, som med etableringen av lagting og bispedømme, noe som økte deres grad av kontroll over området. Danskenes krav på Viken døde med kong Valdemar II i 1241, og landskapet var nå ubestridelig den norske kongens område. Kong Håkon V (konge 1299-1319) oppholdt seg mye i Viken. Han var født i Tønsberg og ble trolig, som første konge, kronet i Oslo. Det var kong Håkon som startet byggingen av Akershus festning, og han gjorde Oslo til sete for et fast kanselli og riksarkiv, noe som med et moderne begrep gjorde Oslo til landets hovedstad.
Denne folkerike og urbane landsdelen, som altså startet som et grenseområde, skulle etter hvert bli landets politiske sentrum. Også i dag er det gamle Viken den delen av Norge med høyest by- og befolkningstetthet.
Viken i senmiddelalderen
I senmiddelalderen ble begrepet Viken benyttet mer spesifikt. Fra å bety hele kystområdet rundt Skagerak, ble Viken nå kun brukt om de to østligste syslene, Ranrike og Elvesyssel, som i dag utgjør det svenske landskapet Bohuslän. I biskop Øysteins jordebok, en fortegnelse over Oslo bispedømmes eiendommer fra slutten av 1300-tallet, brukes Viken som en felles områdebetegnelse for Ranrike og Elvesyssel. En lignende begrepsbruk finner vi i Peder Claussøn Friis’ Norges beskrivelse fra 1613 (utgitt 1632). Han skriver at Viken er området fra Göta elv til Svinesund. Imidlertid bemerker han at dette egentlig ikke er helt riktig, da Viken fra gammel tid ble brukt om hele Oslofjorden.
Viken i dag
Så sent som på 1600-tallet var man altså godt klar over Vikens historie og hvilke områder Viken omfattet. I dag er kunnskapene muligens litt mer rustne. Det historiske Viken var et kystlandskap, mens et Viken bestående av fylkene Akershus, Buskerud og Østfold også omfatter store innlandsområder. Dessuten er flere av de sentrale delene av middelalderens Viken, som Vestfold og Grenland, ikke inkludert i den nye regionen. Fremtidens Viken minner altså bare delvis om fortidens Viken.