Introduksjon til vikingtid: 800–1050

Vikingtiden er en periode da folk i Skandinavia reiste til andre deler av verden - i krig og i fred.

På sine ferder kom vikingene i kontakt med andre folk og samfunn. De lærte seg mye nytt og brakte materielt gods, kunnskap og kultur hjem til sine områder. Kulturmøtene gjorde skandinaviske folk og samfunn likere resten av Europa.

Lette, havgående skip med seil var en forutsetning for de mange reisene. Vikingenes fremstøt over havet tok form av herjinger, angrep og røvertokt. Fredelige aktiviteter som handel, skatteinnkreving, bosetning og by­dannelse var andre sider av den skandinaviske eks­pan­sjo­n­en.

I løpet av vikingtiden endret samfunnene i Skandinavia seg drastisk. Om lag 20 hedenske høvdingseter ble gradvis samlet til et kristent kongedømme kalt Nor­ge mot slutten av perioden. Med kristendommen ble landet en del av et europeisk fellesskap.

Harald Hårfagre er, ifølge myten, den første som ble kalt konge i Norge ca. 900, men han styrte i realiteten et mindre område. Oslofjorden med omland tilhørte da­ne­kon­g­en i store deler av vikingtiden, og byen Kaupang ble etablert der som en av de første skandinaviske byene om­kring år 800. Handelen i byene var omfattende. I Trøndelag hersket ladejarlene, i perioder underlagt danekongen.

Livet på gårdene forandret seg. Folk bygget flere hus, og med innføringen av kristendommen sluttet gårdene å være viktige steder for religiøse ritualer. 

Vikingsamfunnet hadde store sosiale forskjeller. Det besto av en elite, bønder og treller. Kvinnenes rolle var mer avhengig av rang enn kjønn slik rike gravfunn av mektige kvinner har vist.

 
Av Norgeshistorie
Publisert 10. des. 2019 12:08 - Sist endret 10. des. 2019 12:26