Gandhi fikk aldri fredsprisen. Hvorfor ikke?

Den norske nobelkomité har gitt fredspriser til en skogplanter, hjelpearbeidere og krigere. Mahatma Gandhi, det kanskje fremste symbolet på fredssaken i det 20. århundret, fikk den aldri. Hvorfor ikke?

Foreslår for dette års Nobelpris Mahatma Gandhi Indias arkitekt største nålevende talsmann for moralsk orden og sterkeste forkjemper for verdensfred i dag stop

Disse ordene telegraferte den indiske politikeren Govindh Bhallabh Panth til Oslo da han nominerte sin kandidat til Nobels fredspris i januar 1947. Det var mindre enn to år siden andre verdenskrigs slutt, og medlemmene av Nobelkomiteen kunne, som mange andre, følge med på hvordan et slitent Europa gikk over i kald krig. Samtidig var maktforholdene i Asia i rask endring. Japan var blant verdenskrigens tapere, i Kina raste borgerkrigen, og i Sørøst-Asia og andre områder som hadde vært kolonisert av europeiske makter, var det usikkert hvem som ville få politisk kontroll.

Indias skjebne var noe mer avklart; der sto frigjøringen fra Storbritannia for døren, og selv om delingen av landet i et muslimsk Pakistan og et hindudominert India ga sterk uro for framtida, fremsto Gandhi nettopp som en arkitekt og åndelig leder for den nye indiske staten. Han sto samtidig for ikke-vold. Var han ikke da nettopp den fredsprisvinneren verden og Nobelkomiteen trengte?

Nominasjoner fra Asia var ikke hverdagskost for Nobelkomiteen, men de kunne fort konstatere at Gandhi også hadde vært nominert tidligere. Hverken komitémedlemmene eller sekretæren deres hadde vært med den gangen, men de kunne lese en rapport om den indiske frigjøringslederen som historieprofessor Jacob S. Worm-Müller hadde skrevet i 1937.  I 1947 fikk de en annen historieprofessor, Jens Arup Seip, til å oppdatere den gamle rapporten.

Portrett av Mahatma Gandhi
Mahatma Gandhi (1869-1948) - jurist, politiker og "hellig mann". Den indiske frigjøringslederen fikk aldri Nobels fredspris selv om han ble nominert flere ganger. CC BA-SA 2.0

Fredsprofet og anti-imperialist

Mohandas Karamchand Gandhi ble født i det som i dag er den indiske delstaten Gujarat i 1869. Moren hans var en sterkt troende hindu, og faren en respektert, lokal politisk leder. Familien tilhørte en gren av hinduismen som både la vekt på toleranse overfor tilhengere av andre trosretninger og tok avstand fra all voldsbruk. Moren oppdro barna sine til selvdisiplin og asketisk livsførsel.

I andre halvdel av 1880-tallet studerte den unge Gandhi i England. Som ferdig jurist reiste han hjem til India og en jobb som advokat. Dette var imidlertid midt i en periode da verden var preget av rask globalisering, og det var ikke bare nordmenn og andre europeere som prøvde lykken ute i verden. Mange indere reiste ut og etablerte store eller små ”kolonier” andre steder i Asia, i Amerika, og flere steder i Afrika. I 1893 reiste Gandhi til Natal-provinsen i Sør-Afrika, der han skulle jobbe for et indisk handelsselskap. Han ble der til 1914 – i nesten tjue år.

Det var i Sør-Afrika Gandhi utviklet seg til en indisk nasjonal førerskikkelse, med et engasjement som nok både bygget på hans religiøse oppdragelse og inspirasjon fra jussen. Han reagerte på at indere i Sør-Afrika ble ofre for en lovgivning som i økende grad var rasistisk. Han oppfordret folk til å bryte slike rasistiske, undertrykkende lover med verdighet; de skulle ikke framstå som radikale og avvise hele rettssystemet, men bare synliggjøre det urimelige i konkrete lovbestemmelser og så med stor sinnsro ta sin straff. Det han her sto for, var en ikkevoldelig kampform – satyagraha, eller ”fastholden ved sannheten” – som skulle tvinge britiske myndigheter til selv å erkjenne lovgivningens urettmessighet. I dag kaller vi det gjerne for sivil ulydighet. Gandhi gikk selv foran med denne kampformen, og vant fram flere ganger. Dét ble lagt merke til blant landsmenn hjemme, der motstanden mot britisk styre tiltok og var i ferd med å bli bedre organisert.

Moralsk nasjonalistisk aktivisme

Gandhi vendte tilbake til India – juvelen i det britiske imperiets krone – i januar 1915. Da hadde andre indere, ikke minst en elite av forretningsmenn og noen briter, i flere tiår arbeidet mot urettferdighet under britene og for indisk selvstyre. Siden 1885 hadde dette særlig skjedd gjennom Den indiske nasjonalkongressen (INC), som sto for en form for sekulær indisk nasjonalisme. Kampen for selvstyre ble imidlertid hemmet av motsetninger. Politisk radikale krefter hadde lenge stått mot mer moderate, og forholdet mellom hinduer og muslimer bød på store utfordringer. I 1906 organiserte en elite av indiske muslimer en All-indisk muslimsk liga som både ønsket frigjøring fra britisk styre og deling av India etter religiøse skillelinjer. Da Gandhi kom tilbake, ble det allerede arbeidet for å forene alle indere bak krav om selvstyre. Samtidig raste verdenskrigen og mange indere – fra ulike trossamfunn – lot seg mobilisere på britisk side.

Det var ikke minst moderate menn i INC som så på Gandhi som en mulig samlende lederskikkelse. Han tok seg god tid. Først reiste han rundt i store deler av India og gjorde seg kjent, før han gradvis tok en ledende rolle i organiseringen av streiker og annen sivil ulydighet. Han ble da ikke egentlig en demokratisk, men snarere det som gjerne kalles en karismatisk leder. Han lyktes med å mobilisere bredt, på tvers av etniske, religiøse og sosiale skillelinjer med sin ”fredelige” kampform. Noen av hans kampfeller så på ikke-voldelig kamp som et spørsmål om taktikk, men for Gandhi selv var det et grunnleggende etisk og moralsk valg. Han viste seg konsekvent på dette punktet, noe som innga stor respekt hos dem han møtte; selv de britiske dommerne som etter hvert kom til å idømme ham fengselsstraffer, måtte betegne ham som en helt ualminnelig personlighet.

INC og Gandhi bygget opinion og organiserte sin ikke-voldelige kamp mot det britiske styret gjennom mellomkrigstiden. Noen ganger sviktet organiseringen og det utartet til lokale voldelige sammenstøt, men stort sett lyktes de med å unngå blodsutgytelse. Likevel var målet om fredelig avvikling av det britiske styret ikke nådd da en ny verdenskrig brøt ut i 1939.  

Fotografi av indiske arbeidere som ligger på bakken i streik
Satyagraha - ikke-voldelig sivil ulydighet - var Gandhis strategi for å nedkjempe det britiske styret. Bildet viser indiske arbeidere som streiker i 1930, samme år som den berømte saltmarsjen fant sted. Ukjent fotograf / offentlig eiendom. CC BY-SA 2.0

Fred – i norsk, sekulært perspektiv

I 1937 og de to årene som fulgte, var det stortingsrepresentant Ole Colbjørnsen som formelt nominerte Gandhi. En liten forening, Venner av India, anført av Agnes Haber og Colbjørnsens kone Veslemøy, sto imidlertid bak. Det fantes flere søsterforeninger i Europa og USA som støttet indiske krav om selvstyre, og som beundret Gandhi. Nobelkomiteen valgte imidlertid å gi prisen for 1937 til den britiske Folkeforbundspolitikeren Lord Cecil of Chelwood, og året etter ble Nansenkontoret for flyktninger siste prisvinner før andre verdenskrig brøt ut.

Hvorfor ga de ikke prisen til Gandhi?

Vi vet lite om Nobelkomiteens diskusjoner i 1937 og 1938, men rapporten fra professor Worm-Müller ga en god oversikt over Gandhis liv og innsats. Han innrømmet at det var vanskelig ”å gi et rettferdig og sant billede” når han verken kjente India eller hinduismen annet enn gjennom litteratur. Det Nobelkomiteen fikk fra den norske professoren, ble derfor verken en positiv eller en negativ, men en kritisk vurdering. Han mente for eksempel at Gandhi kunne være motsetningsfylt: ”Han er frihetsmann og diktator, idealist og nasjonalist. Han er ofte en Kristus, men av og til plutselig en almindelig stortingsmann”.

Da Jens Arup Seip skrev sin rapport om Gandhi, tidlig på høsten 1947, var det klart at det gikk mot avvikling av det britiske styret i India. Samtidig foregikk det en deling av det store landet i et muslimsk Pakistan (dagens Pakistan og Bangladesh) og et religiøst sammensatt, men hindudominert India. Gandhi var selv sterkt imot denne delingen. Det var en stor muslimsk minoritet i deler av det som skulle forbli India, og svært mange ikke-muslimer i det nye Pakistan. Å bringe det religiøse landskapet i overensstemmelse med et nytt politisk kart, kunne bli en tragisk og blodig affære. Seip gjorde rede for det Gandhi hadde gjort siden 1937, og viste i hvor høy grad fredspriskandidaten ble beundret fra mange hold. Han refererte som ”en alminnelig oppfatning” at Gandhi bidro til å gjøre delingen av India mindre blodig enn man kunne ha fryktet, og slo fast følgende: ”Det er vel ingen tvil om at Gandhi er den talsmann for voldfri motstand, den pasifist i ordets mest radikale forstand, som både har øvd størst innflytelse på sitt lands politikk og på sitt folks tankeliv.”  

Fotografi av Nobelinstituttet i Drammensveien 19
Fotografi av Nobelinstituttet i Drammensveien 19 fra 1937. Foto: Anders B. Wilse. Eier: Oslo Museum CC BY-SA 3.0

Nobelkomiteen er ikke et presteskap som forvalter en bestemt forståelse av ”fred” eller en bestemt teori om internasjonal politikk. Den årlige prisutdelingen skjer i en aktuell politisk kontekst og kan påvirkes av den. Etter at komiteen hadde fått Seips rapport, ble forholdet mellom India og den nye staten Pakistan svært kritisk. Fra dagboka til komitélederen Gunnar Jahn – sosialøkonom og urban, sekulær venstremann – vet vi at dette ble veldig viktig. To komitémedlemmer, høyremannen Herman Smitt Ingebretsen og venstremannen Christian Oftedal, som begge var inspirert av et kristent livs- og samfunnssyn, ønsket uansett å gi prisen til personen Gandhi. Jahn, Arbeiderpartiets Martin Tranmæl og Bondepartiets Birger Braadland vendte imidlertid tommelen ned. De var redde for at en pris til en mann som først og fremst ble forbundet med Indias vei til selvstendighet kunne bidra til økt, snarere enn redusert spenning i Sør-Asia. Dessuten skapte et nyhetsoppslag 27. September 1947 usikkerhet om Gandhis egen holdning: Det ble sagt at han i et bønnemøte hadde åpnet for krig mot Pakistan. Dette ble raskt dementert, men usikkerheten var der, og komiteen måtte ta en beslutning. Resultatet ble at Kvekerbevegelsen fikk prisen for 1947.    

Pris til en død mann?

På nyåret 1948 fikk Nobelkomiteen en rekke nominasjoner av Gandhi, blant annet fra Kvekerbevegelsen og Emily Green Balch, en av prisvinnerne fra 1946. Gjennom mediedekningen av konflikten og krigshandlinger mellom Pakistan og India siden senhøsten 1947 syntes det også klart at Gandhi konsekvent kjempet for å dempe konflikten og fremme forståelse mellom hinduer og muslimer hjemme i India. Om han ikke hadde vært en overbevisende, sterk kandidat til Nobels fredspris før, så måtte han være det nå. For Gunnar Jahn og de andre medlemmene av Nobelkomiteen ble problemet først og fremst at kandidaten ble myrdet av en radikal hindunasjonalist 30. januar – to dager før nominasjonsfristen.

Nobelkomiteen fikk Jens Arup Seip til å oppdatere rapporten fra året før med en gjennomgang av Gandhis virksomhet de siste fem månedene før han ble drept. Når det nå dreide seg om en myrdet fredens mann, og med kjennskap til de internasjonale reaksjonene på drapet, kunne historikeren Seip trekke en konklusjon som pekte framover: Gandhi hadde ”gjennom sitt liv gitt et intenst preg til en etisk holdning og en politisk holdning, som i fremtiden vil stå som norm for mange mennesker både i og utenfor India. I denne henseende kan Gandhi bare sammenlignes med de store religionsstiftere”.

Komiteen fikk imidlertid også en annen rapport. Juristen Ole Torleif Røed hadde vurdert om Nobelstiftelsens statutter åpnet for å dele ut prisen til en avdød – og hvem som i så fall skulle motta prispengene. Hans konklusjon var at en pristildeling post mortem kunne være en mulighet på visse betingelser, men han hadde også forhørt seg med de svenske institusjonene som deler ut Nobelpriser, og de mente at prisene ikke burde tildeles døde mennesker med mindre de hadde avgått ved døden etter at nobelkomiteen hadde besluttet å gi dem prisen. Med Gandhi var dette, som vi ser, ikke tilfellet.

Listen over vinnerne av Nobels fredspris siden 1901 kan leses som en oversikt over den internasjonale fredspolitiske utviklingen, som har vært mangfoldig og preget av skiftninger i tenkning og internasjonale maktforhold. Mange vil mene at noen av navnene på listen ikke burde stått der, og enda flere har ment at fraværet av Gandhis navn er en dyp ripe i lakken for Den norske Nobelkomité. Senere medlemmer av Nobelkomiteen har vært enige med i hvert fall de sistnevnte. Mye tyder på at de som satt i komiteen i 1948 tenkte det samme, og at de ville gitt prisen til Gandhi hvis han ikke var blitt myrdet tidlig dette året, men for eksempel en gang i årets siste måned. Gunnar Jahn skrev i dagboken sin at han var overbevist om at en posthum pristildeling ville vært i strid med Nobels vilje, og 18. november 1948 bestemte han og de andre komitemedlemmene at prisen det året ikke skulle deles ut fordi de ikke hadde en ”passende, levende kandidat”. Med de ordene kan vi kanskje si at Gandhi likevel har sin plass på listen over fredsprisvinnere.

Artikkelen er en redigert versjon av en eldre artikkel publisert på nobelprize.org.

Hør et lydklipp fra NRK "Norgesglasset" hvor forfatter og lektor ved Nansenskolen Inge Eidsvåg forteller om Gandhis liv:

 
Av Øyvind Tønnesson
Publisert 9. okt. 2018 15:58 - Sist endret 11. okt. 2018 12:20