print logo

Hesteforbud for «omstreifere»

I 1951 vedtok Stortinget at «omstreifere» ikke lenger fikk lov å bruke hest. Forbudet var et dårlig skjult forsøk på å hindre folkegruppen i å reise omkring i Norge.

Tanken om å forby «omstreifere» å holde hest kom i begynnelsen av 1920-åra, fra kommunale myndigheter og lokallag av Foreningen til Dyrenes Beskyttelse.

«Omstreiferne» mishandler hestene sine. Slik lød et dårlig skjult, vikarierende argument for ønsket om hindre «omstreiferne» i å reise rundt i landet. Et forbud ville gi myndighetene en «ganske effektiv foranstaltning til motarbeidelse av omstreiferuvesenet», mente Justisdepartementet i 1923.

«Nødvendig tiltak»

Saken ble likevel utsatt inntil Johan L. Mowinckels venstreregjering i 1935 fremmet et forslag til dyrevernlov. Her het det: «Det er forbode […] at umstreifarar på ferdene sine fører med seg hest eller anna dyr til førsle av folk og varor».

Erling Bjørnson (Bondepartiet) ville ikke være med på å ramme «en folkerase innen vår stamme». Historiene han hørte fra naziregimet i Tyskland, skremte. Forslaget var «inhumant», syntes flere stortingsrepresentanter.

Men flertallet i Odelstinget så forbudet som et nødvendig tiltak mot «omstreiferuvesenet».

«Menneskemishandling»

Da saken kom til Lagtinget, foreslo gårdbrukeren og arbeiderpartipolitikeren Iver Kristiansen Hognestad at Odelstingets vedtak burde forkastes. Han var skuffet over at partifeller stilte seg bak et forslag som ville ramme «den aller fattigste del» av befolkningen.

Forslaget om et hesteforbud splittet også Høyres stortingsgruppe. Det er konstitusjonelt betenkelig med «en særbestemmelse for en bestemt klasse mennesker», mente Harald Bakke. Han fryktet et dyrevern som lett kunne føre til «menneskemishandling».

18 av 35 lagtingsmedlemmer støttet forslaget fra Hognestad. Dermed ble dyrevernloven vedtatt uten det påtenkte forbudet rettet mot «omstreiferne».

Forbudskravet reises på nytt

Under annen verdenskrig bestemte det norske NS-regimet at «omstreifere» ikke lenger skulle få lov til å bruke hest. Det var et ledd i NS-regimets plan om å bli kvitt «taterplagen».

Etter frigjøringen ble forbudskravet reist på nytt. Det er «en skam for et kultivert folk å ha disse individer rekene etter veiene som hittil», het det i en henstilling til Stortinget fra kommunale myndigheter og dyrevernere i Solør-bygdene i 1946.

Norges Dyrebeskyttelsesforbund gikk i bresjen for forbudet.

I 1948 kom Dagbladet på banen og foreslo under overskriften «Taterplagen på bygdene er verst utover høsten» at det også burde bli forbudt å selge hester til «omstreifere». Hesteholdet og hestehandelen holdt liv i «taterplagen», mente avisa.

Arbeiderpartiets lovforslag

I 1950 foreslo Einar Gerhardsens andre arbeiderpartiregjering at en revidert dyrevernlov også burde forby «omstreiferne» å bruke hest.

Arbeiderpartiets Amund Rasmussen Skarholt var en av mange stortingsrepresentanter som støttet forslaget. Han mintes stortingsdebatten i 1935: Da ble forslaget «ødelagt […], nærmest ved en latterlighet kan en gjerne si».

Enkelte politikere var fortsatt betenkte. Arbeiderpartiets Ole Jensen Rong fryktet en stor urett mot «ein stand av medborgarar». Høyres Rolf Stranger mistenkte regjeringen for å ville fjerne «omstreiferne» fra landeveien, nå skal vi «møte dem i rasjonalisert tilstand». Stranger syntes det var «trist at dette kapitlet av landeveienes historie i vårt land» skulle avsluttes.

Forslaget vedtas

Landbruksminister Kristian Fjeld i Gerhardsens andre arbeiderpartiregjering var forbauset over «romantikken» til Stranger. Fjeld trodde ikke noen var «tjent med å ha disse folkene rekene etter veiene og la dem bruke dyr».

Odelstinget vedtok forslaget mot fem stemmer og fikk denne gangen Lagtingets støtte: «Det er ulovleg […] for umstreifarar, når dei flakkar ikring, å bruka hest eller anna dyr til å frakta folk eller varer med eller å føre med seg laushest».

Hesteforbudet opphører

Forbudet opphørte i 1974. Det skjedde på et tvetydig grunnlag.

Landbruksminister Thorstein Treholt i Trygve Brattelis arbeiderpartiregjering mente at forbudet ikke lenger hadde noen hensikt, fordi slik «livsførsle som føresegna har for auga», var blitt sjelden. Dessuten kunne forbudet bli «tolka som diskriminering av ei folkegruppe».

Av Per Haave
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 15. aug. 2016 13:49