I 1959 ble det vedtatt at gifte kvinner kunne kreve særskilt ligning for sin lønnsinntekt. Et gammelt krav fra kvinnebevegelsen om økonomisk likestilling var dermed innfridd.
Før dette vedtaket ble ektefellenes inntekt lignet sammen. Det førte til at kvinnene fikk lite igjen for sin arbeidsinnsats. Med et progressivt skattesystem, der skatten er stigende med økt skatteevne, gikk mye av kvinnens lønn bort til skatt. Dette ble en barriere for gifte kvinner som ønsket lønnsarbeid.
Loven av 1888
Denne samskatten var imidlertid ikke opplagt. Da gifte kvinner ble myndige i 1888 og fikk råderett over egen inntekt, kom også spørsmålet om de skattemessige konsekvensene opp. Skulle råderett over egen inntekt innebære at gifte kvinner også ble selvstendige skattesubjekter?
Ulike svar ble gitt i de første tiårene, inntil felles ligning av ektefeller ble obligatorisk i 1921, samtidig som skatteprogresjonen økte. Begrunnelsen var behovet for økte skatteinntekter og en rimelig fordeling av skattebyrdene mellom husholdene. Gifte yrkeskvinner oppfattet imidlertid dette som økonomisk diskriminering.
Strid om samskatten
Striden om samskatten tilspisset seg etter 1945. I utgangspunktet hadde kravet om å avskaffe samskatten nå støtte fra alle de sentrale kvinneorganisasjonene og de fleste politiske partiene. Enigheten blant kvinnene varte ikke lenge. Norges Husmorforbund snudde allerede i 1947, og andre husmororganisasjoner fulgte etter.
Den viktige motstemmen var likevel Arbeiderpartiet, som så skattesystemet som et viktig fordelingspolitisk virkemiddel. At en familie med to inntekter skulle ha lavere skatt enn en barnerik familie med bare én inntekt, så de som dypt urettferdig. Isteden lanserte de et hustrufradrag for familier der begge ektefellene hadde inntekt.
Et utvalg ble satt ned i 1948 for å utrede spørsmålet om skattleggingen av ektefeller. Halvparten av utvalgsmedlemmene var kvinner, den høyeste kvinnerepresentasjon i noe offentlig utvalg til da. I utgangspunktet var et flertall i utvalget skeptisk til samskatten. Men etter seks år og atten møter var stemningen snudd, og et enstemmig utvalg støttet en fortsatt samskatt.
Særskilt ligning
Da skatteutvalgets lovforslag ble diskutert i Stortinget i 1959, ble resultatet likevel en halv seier for kvinnene, i alle fall tilsynelatende. Felles ektefellebeskatning ble fortsatt hovedregelen. Men fra 1960 kunne ektefeller kreve særskilt ligning dersom de ikke arbeidet i felles virksomhet.
Unntaket var imidlertid ingen innrømmelse til kvinnesaken. Det var bred enighet om at felles ligning fortsatt skulle være regelen. Samtidig så man behovet for tiltak som kunne lette rekrutteringen av høyt utdannet kvinnelig arbeidskraft. Å lette skattebyrden på gifte kvinners lønnsinntekt skulle stimulere flere gifte kvinner til å ta lønnsarbeid.
Fra 1970 fikk også ektefeller i felles bedrift rett til å kreve særskilt ligning, noe som ikke minst fikk stor betydning for de gifte kvinnene i jordbruket, som nå ble verdsatt for den innsatsen de faktisk gjorde.
Men hovedprinsippet var fortsatt at ektefeller skulle lignes under ett. De kunne kreve særskilt ligning, men nå ble også ligningsvesenet pålagt å skattlegge ektefellene særskilt hvis det ga dem lavere samlet skatt.