Andre artikler fra perioden
Den norske nobelkomité har gitt fredspriser til en skogplanter, hjelpearbeidere og krigere. Mahatma Gandhi, det kanskje fremste symbolet på fredssaken i det 20. århundret, fikk den aldri. Hvorfor ikke?
I 1982 nådde de norske overføringene det opprinnelige målet med et bidrag på 1,03 prosent. Hva var den historiske bakgrunnen?
Talen til Gerhardsen på Kråkerøya i 1948 ble et vendepunkt i norsk utenrikspolitisk historie. Etter denne oppga politisk ledelse brobyggingen mellom øst og vest, og valgte side.
Fra 1950-årene eksporterte Hydro tungtvann til land i flere verdensdeler. I 1960 kjøpte Israel 20 tonn, og kravet var at det måtte brukes til sivile formål. Høyst sannsynlig ble tungtvannet brukt i utvikling av atomvåpen. Sympati for Israel førte til at de norske involverte skjulte hva som faktisk foregikk.
Gjenoppbygningen av Norge etter annen verdenskrig forsterket de økonomiske og sikkerhetspolitiske båndene til de vestlige stormaktene. Opposisjon mot den vestorienterte utenrikspolitikken oppstod i deler av alle partier.
Mange kvinner av «omstreiferslekt» ble sterilisert ved Svanviken arbeidskoloni utenfor Molde i tiårene etter andre verdenskrig.
Det indisk-norske fiskeriprosjektet er det mest omtalte i norsk bistandshistorie. Selv om det ofte omtales som mislykket, var det i realiteten et av Norges mest vellykkede bistandsprosjekter.
Å bidra til fellesskapet ved å betale skatt er en samfunnsplikt, men er det også en rettighet? Ektefellebeskatningen har vært debattert i over hundre år.
Ny prevensjonsteknologi og åpenhet om seksuelle spørsmål gjorde det i etterkrigstiden mer legitimt å ha samleie fordi man hadde lyst. Prevensjonsrevolusjonen fikk stor betydning både for kvinnekampen og for folks hverdag.
Det norske samfunnet endret seg grunnleggende i kjølvannet av andre verdenskrig. Krigen skapte og fremskyndet flere av endringene.
Dalbunnen i Groruddalen ble formet av etterkrigstidens krav til modernisering og bedre transport. Gaffeltruckens krav om alt på ett plan kom til å prege lokalmiljøet til titusener av mennesker.
Etterkrigstidens arbeidsskole skulle lære barna å skape i stedet for å kopiere. Derfor måtte læring oftere skje utenfor klasserommet.
Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakten i det aller meste av perioden 1945–1970, de første 15 årene med flertall på Stortinget alene. Likevel var det politiske bildet mer komplisert enn man kan få inntrykk av.
I 1951 vedtok Stortinget at «omstreifere» ikke lenger fikk lov å bruke hest. Forbudet var et dårlig skjult forsøk på å hindre folkegruppen i å reise omkring i Norge.
Store ressursar blei brukte på skogdyrking i Noreg etter den andre verdskrigen. Den norske skogen skulle med i gjenreisinga, som resten av landet.
Nesten 300 norske kommunar forsvann på 1960-talet. Utbygginga av velferdsstaten drog med seg ei omlegging til større og færre kommunar.
Tang og tare kan bli til syltepulver og iskrempulver. Denne oppdagelsen ble utgangspunktet for en norsk industrisatsing i etterkrigstiden: alginat.
Boligmangelen etter annen verdenskrig ble ikke bare møtt med bygging av flere boliger, men også med nye tanker om hva som skapte et godt liv.
Etterkrigstidens drabantbyer oppfylte ofte ikke de målene planleggerne hadde. Men for mange som flyttet inn, var drabantbyene en stor forbedring i forhold til de områdene de kom fra.
Opprettelsen av staten Israel i 1948 var et mirakel, mente mange nordmenn. Norge ble en av Israels beste venner i etterkrigsårene.
Jødene var ikke den eneste gruppen som ble nektet adgang til Norge i Grunnloven fra 1814. Først i 1956 ble forbudet mot jesuitter opphevet.
Norges bistandshistorie startet for alvor med Stortingets vedtak i 1952 om å etablere Indiafondet. Vedtaket vakte internasjonal oppsikt, og i Danmark og Sverige både beundring og misunnelse.
Stat og kommune bygget i etterkrigstiden ut et sosialt sikkerhetsnett som skapte trygghet for den enkelte. Samtidig førte en jevnt fordelt økonomisk vekst til bedre helse og økt livsutfoldelse for brede folkegrupper.
Begrepet «brobygging» brukes ofte for å beskrive norsk utenrikspolitikk fra annen verdenskrigs sluttfase til den begynnende vestorienteringen i 1948. Selv om begrepet kan misforstås, har det fått en etablert plass i norsk historieskriving.
En nordmann skulle lede arbeidet for fredelig internasjonalt samarbeid etter andre verdenskrig. Men etter sju år som FNs generalsekretær så Trygve Lie ingen annen utvei enn å si opp.
Norge var et av verdens første land til å gi utviklingshjelp og ble også en av de mest sjenerøse giverne i løpet av etterkrigstiden. Underveis endret norsk bistand karakter flere ganger.
Tro på teknologi, industrialisering og modernisering preget etterkrigsårene i Norge. Etter hvert meldte tvilen og bekymringene seg hos flere.
Etter 1945 drømte mange om at de harde politiske stridighetene i fagbevegelsen nå skulle være over. En kort stund så det også lyst ut, men uenighet om økonomisk politikk og den kalde krigen splittet bevegelsen.
Gaver og lån gjennom den amerikanske Marshallhjelpen var avgjørende for den raske gjenoppbyggingen av Norge etter krigen. Likevel ønsket regjeringen først å takke nei til hjelpen.
Forslag om tettere skandinavisk økonomisk og sikkerhetspolitisk samarbeid var gjengangere de første femten årene etter annen verdenskrig. Like ofte som slike forslag ble fremmet, ble de skutt ned.
Mat og ernæring ble viktige politiske spørsmål utover på 1900-tallet. Problemene oppstod når helserådene var i strid med viktige næringsinteresser.
Både entusiasme og skepsis preget nordmenns syn på USA ved begynnelsen av den kalde krigen. Amerikanerne brukte blant annet kulturelle virkemidler for å vinne økt støtte i den norske befolkningen.
Flere av de store politiske og økonomiske veivalgene for Norge i etterkrigstiden ble satt på spissen i spørsmålet om Marshallhjelpen. Å takke ja innebar å velge side i øst/vest-konflikten.
Nye boformer og utflytting fra den gamle bykjernen til drabantbyer endret rammene for bybarns oppvekst etter krigen. Samtidig tok barna med seg gamle leker og påfunn.
Under grunnsteinen til FNs hovedkvarter la generalsekretær Trygve Lie i 1949 den universelle menneskerettighetserklæringen. Erklæringen ble et hyppig brukt retorisk våpen i den kalde krigen.