Den norske utviklingshjelpen hadde bakgrunn i en begynnende tradisjon for internasjonalt hjelpearbeid, og den oppstod innenfor rammen av den kalde krigen.
Fra 1947 mottok Norge økonomisk hjelp fra USA gjennom Marshallplanen for å bygge opp landet etter krigen. Mottakerne av Marshallhjelp ble samtidig integrert i et vestlig bistandssystem. Bistandspolitikkens sentrale rolle i utenrikspolitikken ble fremhevet av USAs president Harry Truman, og dette ble et eksempel til etterfølgelse for andre vestlige allierte.
Bistandens forhistorie
Forløpere til den moderne utviklingshjelpen kan finnes i blant annet misjonsbevegelsen og internasjonale organisasjoner. Fra slutten av 1800-tallet deltok norske misjonærer i utviklings- og hjelpearbeid i Afrika, Asia og Latin-Amerika.
I mellomkrigstiden gjorde Fridtjof Nansen og Christian Lous Lange internasjonalt arbeid for flyktninger og vanskeligstilte kjent gjennom sitt virke i Folkeforbundet. Engasjementet hadde fellestrekk med det senere utviklingsarbeidet.
Bistandens barndom
Norge ble i 1952 verdens andre land uten kolonier som ga bistand på bilateral basis. «Fondet for hjelp til underutviklede land» drev det indisk-norske fiskeriprosjektet i Kerala i India, bedre kjent som «Kerala-prosjektet». Prosjektet utviklet fiskerinæringen i området gjennom motorisering av båter og etablering av fryserier og fabrikker. Prosjektet drev også et sykehus.
Den tidlige bistanden fokuserte på overføring av kunnskap og kapital. Kapitalen skulle gjøre mottakerne i stand til å investere i moderne teknologi og andre hjelpemidler for modernisering. Kunnskapsoverføringen skulle sørge for at disse hjelpemidlene ble brukt på en antatt god måte, og gi mottakerne tilgang til moderne vestlige teknikker og kunnskap.
Internasjonale og norske eksperter hjalp til med altomfattende utviklingsplaner, og mottakerstaten fikk ofte en sentral rolle i prosjektene. Prinsippet om ikke-innblanding i mottakerlandets politikk stod sentralt i norsk bistand på denne tiden.
Institusjonene kommer
På 1960-tallet var utviklingsoptimismen stor, og bistand var en bransje i vekst. I løpet av tiåret ble den norske bistanden – som den internasjonale – institusjonalisert.
I 1962 ble Norsk Utviklingshjelp etablert og fikk ansvar for den bilaterale bistanden, mens Utenriksdepartementet hadde hånd om den multilaterale hjelpen. Inspirert av president John F. Kennedys initiativ i USA opprettet Norge i 1963 Fredskorpset. Her ble frivillig norsk ungdom involvert direkte i utviklingsprosjekter.
I 1968 tok Direktoratet for utviklingshjelp (NORAD) over den bilaterale bistanden. Norsk bistand rettet seg i økende grad mot østafrikanske land, og NORAD etablerte kontorer i Uganda, Kenya og Tanzania.
Avkolonisering og optimisme
Avkoloniseringen skjøt fart på 1950- og 1960-tallet, og Norge ønsket å støtte de nye uavhengige landene. Samtidig kom enkelte motsetninger frem. Mot midten av 1960-tallet ble slagordet «handel, ikke bistand» mer sentralt i den internasjonale bistandsdebatten.
Gjennom FNs konferanse for handel og utvikling krevde utviklingslandene bedre handelsbetingelser og økte overføringer. For Norges del tydeliggjorde dette at u-landenes ønsker stred imot enkelte norske næringsinteresser.
Bistanden fikk likevel stadig større politisk oppslutning i Norge, spesielt i etterkant av Biafrakrigen. Mot slutten av 1960-tallet gikk Norge inn for å nå et bistandsbudsjett tilsvarende én prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) innen 1974.
Troen på overføring av kunnskap, kapital og eksperter var fortsatt stor. Fireårige landprogrammer mellom Norge og mottakerlandene skulle skape forutsigbarhet i bistanden. Norske utviklingsprosjekter var gjerne relativt store, og gikk til områder som landbruk og fiske, infrastruktur, industri, helsetiltak og utdanning.
Den politiske radikaliseringen i 1970-årene skulle imidlertid føre med seg endringer i norsk utviklingspolitikk.
Se en video om norsk bistands historie hos NRK Skole: