Svanviken arbeidskoloni ble etablert av den kristne, filantropiske foreningen Norsk misjon blant hjemløse i 1908. I tidsrommet 1949–1970 ble 38 «omstreifer»-familier anbrakt i kolonien, de fleste i fem år. Femten mødre ble sterilisert.
Fire av kvinnene ble sterilisert med hjemmel i steriliseringsloven av 1934. De øvrige elleve ble sterilisert uten at det var søkt helsedirektøren om tillatelse. Vi vet ikke hvor mange som ble sterilisert før 1949 og etter 1970.
I 1989 ble kolonien nedlagt, etter å ha fungert som «familiesenter» med opplæring og attføring siden 1970-åra.
Utrydde en livsform
Familier kunne søke seg til kolonien, men også anbringes med tvang.
Fram til 1970-åra var hensikten med kolonidriften å forberede familiene på et bofast liv og gjøre dem til «positivt byggende lemmer av folkefellesskapet». Slik bestyreren av Svanviken arbeidskoloni i perioden 1955–1969 så det, var mange av «kolonistene» ikke egnet til å være foreldre. Derfor burde de ikke få flere barn.
Bestyreren mente at sterilisering skulle bryte en sosial arv. Barn av uskikkete foreldre ville ikke klare seg selv som voksne. De ville, like mye som foreldrene, bli en byrde for samfunnet, var hans syn.
«Det vi gjør», uttalte kolonibestyreren til bilde- og reportasjebladet Aktuell i 1963, «er bevisst å utrydde et folks egenart, deres språk, deres livsform».
Tvilsomt grunnlag
Sterilisering uten søknad til helsedirektøren var tillatt dersom svangerskap og fødsel satte kvinnens liv og helse i fare. Det kaltes medisinsk sterilisering.
Likevel ble det bare i to av de elleve medisinske steriliseringene uten søknad til helsedirektøren lagt vekt på kvinnens helse.
I de øvrige sakene ble det vist til familiens sosiale forhold, eller til at familien tidligere var blitt fratatt barn. Med slike vurderinger skulle det vært søkt om tillatelse til sterilisering. Når dette likevel ikke ble gjort, skyldtes det som regel at legene fant det tungvint.
Presset til sterilisering
Noen av kvinnene ga uttrykk for at de ønsket sterilisering. Andre ga sitt samtykke. De tok ikke selv initiativet, men ble overtalt eller utsatt for press. Mange fryktet at barna ville bli tatt fra dem dersom de nektet.
En kvinne som kom til kolonien i 1959, kunne seinere fortelle til ukeavisa Dag og Tid at hun og flere andre kvinner opplevde et press: «Somme blei truga direkte av leirleiaren. Viss dei ikkje ville så skulle dei misse ungane. Mange nekta tvert. Somme gav etter.»
«Deres asosiale innstilling»
Hvilken rolle spilte det at kvinnene var av «omstreiferslekt», eller at de var gift med en «omstreifer»?
I tilknytning til en sterilisering i slutten av 1950-åra framholdt kolonibestyreren at «denne folkegruppe som vi vanligvis benevner ‘reisende’, ‘fant’ eller ‘tatere’», ofte manglet en «utviklet ansvarsfølelse». De måtte regnes som «slette barneoppdragere».
En lege som fikk innlagt en kvinne fra Svanviken til sterilisering, mente at «de fleste av disse ‘reisende’ med deres asosiale innstilling» led av «psykasthenia», som var en slags «svekket sjelelig motstandskraft». I hans øyne gjorde denne tilstanden sterilisering nødvendig.
Bosettingspolitisk argument
Det ble sagt at bosettingen etter kolonioppholdet bare kunne bli vellykket dersom familiene holdt «en viss økonomisk standard».
Denne standarden vil «nødvendigvis synke for hvert barn de skal forsørge», ble det uttalt i forbindelse med en sterilisering sist i 1950-åra.
Med denne bosettingspolitiske begrunnelsen ble mange av kvinnene ved Svanviken arbeidskoloni sterilisert.