Thulstrups gate

Årsakene bak opprettelsen av Ullevål sykehus.

Kart over Oslo fra 1900. Utsnitt fra St.Hanshaugen

Oslo-historier 2021

Prosjekt for studenter på bachelorprogrammet i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO

I innføringsemnet på historie jobber studentene i grupper med å studere hver sin gate i Oslo. På denne måten kommer studentene inn i historiefagets praksis og de utvikler ferdigheter som trengs i arbeidslivet. Et utvalg av tekstene publiseres her etter at de er korrekturlest og gjennomgått små språklige justeringer. 

«Man satt igjen med følelsen av at det østlige Kristiania var en eneste stor sykestue og en kirkegård.»

Thulstrups gate er i dag en gate fullstendig omgitt av Ullevål sykehus. For oss som lever i dag er det kanskje vanskelig å forestille oss en tid der Ullevål Sykehus ikke eksisterte. Men frem til 1887 var det vi kjenner som Ullevål Sykehus en del av en større gård med røtter tilbake til vikingtiden. 

På slutten av 1800-tallet begynte det en politisk prosess som resulterte i planleggingen av et nytt sykehus. Representantskapet vedtok følgende: «Lille Ullevold i Aker i Henhold til Representantskapets Beslutning av 9de Oktober indkjøbt – benyttes til Anlæg af Epidemilasarether, Sindsykehus og almindelige kommunale Sygehuse» i 1885.[1] I denne artikkelen trekker vi frem noen faktorer ved samfunnsutviklingen i Kristiania på slutten av 1800-tallet, og hvordan de nødvendiggjorde byggingen av Ullevål sykehus.

Et århundre preget av vekst

Gjennom 1800-tallet i Norge er begrepet «vekst» en gjenganger. Befolkningsvekst er blant de mest fremtredende: «mellom 1820 og 1870 voks folketalet i Noreg faktisk raskare enn i noko anna europeisk land».[2] Befolkningen flyttet også mer på seg, og Norge fikk større lokalsamfunn og byer. Befolkningsveksten førte til overbefolkning på bygdene, som igjen førte til at folk flyttet på seg rundt og inn mot byen.[3]

I den siste halvdelen av 1800-tallet opplevde man en syvdobling av befolkningen i Kristiania: fra 30.000 beboere i 1850 til 230.000 i 1900. Da sykehuset sto i 1887 ferdig var innbyggertallet på 130.000.[4] For å kunne takle den økte sentraliseringen av befolkningen, var Norge avhengig av økt kapasitet i flere viktige sektorer – ikke minst helsesektoren.

Helsevesenets tilstand

Det var stort sett dårlig standard på sanitære installasjoner i Norge på tidlig 1800-tallet. Fra kommunearkivet leser vi i et referat fra Kristiania representskap at «begge Sandakergaardene ere saa daarlige, at det ikke kan forsvares at benytte dem som sygehuse længere end til næste Høst, og Ankerløkken sygehus der som er bekjendt tilhører fattighveæsenet, vil detvistnok ogsaa falde vanskelig at beholde længere».[5] Det skulle nå legges større vekt på humanitet og kvalitet i sykehusene. 

Med fokus på økt kvalitet økte også profesjonaliteten, det ble en stor vekst av fagfolk i helsevesenet, med bredere kompetanse. Det ble satt en ny standard for de hvordan forholdene på sykehus skulle være.[6] Samtidig som kravet til kvalitet i helsesektoren økte, vokste også behovet for et helsetilbud. Spesielt i byene ble sykehusutbyggingen diskutert.[7]Utviklingen i helsetjenesten er en av mange faktorer i historiker Anne-Lise Seip sin teori om at Norge utviklet seg til å bli en sosialhjelpstat på slutten av 1800-tallet. Ullevål sykehus var en del av denne nye sosialpolitiske utviklingen samt den generelle moderniseringen av landet.

Et dystert sykdomsbilde

Sykdomsbildet i Kristiania på 1800-tallet var et dystert syn. I Oslo Kommune byarkiv står det: «Man satt igjen med følelsen av at det østlige Kristiania var en eneste stor sykestue og en kirkegård.»[8] På denne tiden ble Norge herjet av bølger med difteri og skarlagensfeber omtrent hvert tjuende år. Sykdommen difteri angriper hals og lunger, og fikk kallenavnet «barnas dødsengel» fordi den var en så viktig årsak til den økende spedbarnsdødeligheten. Hovedgruppen av rammede var barn under 10 år, gjerne fra det laveste sosiale sjiktet.

I Oslo Kommune Byarkiv står det at letaliteten til difteri i 1887 var 23,7%, mens Folkehelseinstituttet mener den kunne vært oppe i hele 30%.[9] Epidemien nådde toppen av sitt smitteomfang i 1887, samme år som det nye epidemilasarettet stod klart på Ullevål. «Ifølge helsestatistikken for Kristiania økte forekomsten av smittsomme sykdommer fra 100 syke pr 1000 innbyggere i 1868 til 250 pr 1000 i 1887.»[10]

Byggestil

Sammenhengen mellom disse sykdommene og byggingen av sykehuset kommer fram i følgende utdrag fra et vedtak om hvor mye penger Ullevål sykehus skullle bevilges: «De smitsomme Sygdomme, som i Christiania i Alminnelighet vil kræve Isolering i særegne Epidemilazaretter, er: 1. Asiatisk Kolera, 2. Børnekopper, 3. Nervefeber, 4. Exantematisk Typus, 5. Skarlagensfeber, 6. Difterit, 7. Blodgang, 8. Rosen, og 9. Mæslinger–Beslutning.»[11] En eksplosiv spredning av disse epidemiske sykdommene på 1800-tallet førte til et større behov for å isolere de smittede. Derfor skulle deler av det planlagte sykehuset være egne epidemilasaretter. På dette viset kan de nevnte sykdommene kobles direkte til byggingen av sykehuset. 

Man ser også en sammenheng i hvilke hensyn som ble tatt ved byggingen av sykehuset: stor avstand mellom byggene, luftetårn for bedre ventilasjon og beplantning rundt byggene ble prioritert for å unngå ytterligere spredning. Dette var den såkalte lasarettstilen og hadde bakgrunn i miasmeteorien – teorien om at sykdom spredte seg gjennom «skadelige dunster» i luften. Mye av datidens medisinske resultater pekte riktignok mot at denne teorien var gal, men sykehuset ble likevel bygget i den tradisjonelle lasarettstilen. Om miasmeteorien var utdatert eller ikke, påvirket den fortsatt både hva som ble bygget og hvordan det ble bygget.

Plassering

Hvorfor sykehuset ble plassert på Ullevål kan man kanskje lure på? På grunn av plassmangelen i Kristiania var det vanlig å legge byggeprosjekter utenfor byen, nærmere sagt til Aker kommune som omkranset hovedstaden. For eksempel ble Ullevål hageby og Torshov kjøpt og bygd av Kristiania kommune. Samtidig var det vanlig at Kristiania kjøpte fritids- og badeområder, som Håøya på Frogn og Hvervenbukta i Aker kommune.[12] Så at et nytt storsykehus ble lagt til Aker kommune var derfor ikke helt unaturlig. 

Som nevnt var det vi kjenner som Ullevål sykehus en gård på denne tiden, så et større anleggsarbeid var enklere å gjennomføre der enn å bygge på udyrket mark. Den store tomten ga også mulighet til å bygge etter den tradisjonelle lasarettstilen med god plass mellom byggene. Med disse faktorene tatt i betraktning virker det som om Ullevål var en naturlig plassering av sykehuset.

Konklusjon

I vårt forskningsarbeid om hvilke faktorer som nødvendiggjorde byggingen av Ullevål sykehus har vi kommet fram til to som har hatt størst betydning: befolkningsvekst og utbrudd av smittsomme sykdommer på 1800-tallet. På bakgrunn av faktaene som er lagt fram tidligere i teksten, har vi kommet frem til en teori om at den sanitære standarden i Kristiania by ikke klarte å forbedre seg så mye som befolkningsveksten i byen krevde. Veksten i befolkningen førte til at folk bodde tettere som ga epidemiske sykdommer gode vilkår for å spre seg. 

De gode vilkårene for smitte førte naturligvis til flere syke personer i byen, som igjen førte til et behov for flere sykehusplasser. Etterspørselen etter større kapasitet hos de sanitære installasjonene i Kristiania, samt fokuset på kvalitet i planleggingen av nye sykehus, kan ses på som grunner til at en mer permanent løsning som Ullevål sykehus ble bygget, framfor flere midlertidige løsninger på utbruddene av de epidemiske sykdommene.

Sykehustomtens sentrale og store størrelse, samt relativt urørte plassering, kan trekkes frem som hovedgrunner til at byggingen av sykehuset ble lagt til nettopp Ullevål. Eiendommens funksjonalitet og potensiale ble viktige forutsetninger i henhold til å bygge et sykehus ut ifra miasmeteorien. Selve behovet for byggingen av sykehuset er et resultat av sosialstatens framvekst på slutten av 1800-tallet, presset frem av store demografiske endringer.

 

[1] Byarkivet i Oslo. Aktstykker vedkommende Christiania Commune, referat fra møter i formannskapet i Kristiania. sak M29 1885. s.12

[2] Myhre, Jan Eivind. 2015. Norsk historie 1814-1905: Å byggje ein stat og skape ein nasjon​2. utgave. Oslo: Samlaget, 2015, s.72

[3] Myhyre, Jan Eivind, «Befolkningsøkningen». norgeshistorie.no. Hentet 2. nov. 2020. Fra: https://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/1406-befolkningsokningen.html.

[4] Kåresen, «Ullevål – fra vikingetids gårdsanlegg til nedleggingstruet sykehus.» Michaeljournal​. Hentet 17.nov. 2020. Fra:https://www.michaeljournal.no/i/2018/05/Ullevål-fra-vikingetids gårdsanlegg-til-nedleggingstruet-sykehus.

[5] Byarkivet i Oslo. Aktstykker vedkommende Christiania Commune, referat fra møter i formannskapet i Kristiania. sak M70 1885. s.2.

[6] Seip, Anne-Lise. 1984 Sosialhjelpstaten blir til Norsk sosialpolitikk blir til 1741-1920​. Oslo: Gyldendal. s.240-241

[7] Ibid, s.242

[8] Flood, Grethe. «Byens smittevern», Oslo Kommune Byarkivet. 26.okt.2020. Fra https://www.oslo.kommune.no/OBA/tobias/tobiasartikler/t99_4_4.htmi.

[9] Ibid.

[10] Kåresen, «Ullevål – fra vikingetids gårdsanlegg til nedleggingstruet sykehus.»

[11] Ibid.

[12] Ibid.

 
Av Henrik Amademus Bjørndalen, Ronja Hermine Videsjorden Dahlstrøm, Kornelius Mølmann Fuglem, Sondre Dillingøen Myhre, Karen Anna Nybakke
Publisert 19. mars 2021 10:08 - Sist endret 19. mars 2021 10:08