Wolffs gate

Byutvikling illustrert gjennom én gate

Kart over Oslo fra 1900. Utsnitt fra St.Hanshaugen

Oslo-historier 2021

Prosjekt for studenter på bachelorprogrammet i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO

I innføringsemnet på historie jobber studentene i grupper med å studere hver sin gate i Oslo. På denne måten kommer studentene inn i historiefagets praksis og de utvikler ferdigheter som trengs i arbeidslivet. Et utvalg av tekstene publiseres her etter at de er korrekturlest og gjennomgått små språklige justeringer. 

Det var på denne tiden minimalt med bebyggelse i dette området. Men det skulle etter hvert vise seg å bli et populært boligområde for Oslos velstående.

Mellom Fagerborggata og Pilestredet ligger en kort gate med 10 bygninger. Denne gaten heter Wolffs gate og er tilsynelatende ganske ordinær, med sine flotte sveitservillaer i den ene enden og nyere mur- og betongbygg i den andre. Dette kan virke som en naturlig progresjon av en vel planlagt gate, men om en graver litt dypere oppdager man noe besynderlig: Halvparten av husene i gaten har ikke adressen Wolffs gate, og de andre bygningene ble oppført lenge etter at gaten ble grunnlagt og med store mellomrom seg imellom. 

I denne artikkelen vil vi forsøke å svare på hvordan og hvorfor bygningene i Wolffs gate utviklet seg som de gjorde fra grunnleggelsen på 1870-tallet til utviklingen stoppet på 1950-tallet, og hvilken rolle gatens innbyggere spilte i denne prosessen.

Vi vil altså se på situasjonen da gaten ble grunnlagt og de originale planene for hvordan gaten skulle se ut, samt den tidligste utviklingen. Deretter vil vi se på bygningene og personene som bodde i gaten over tid for å få en ide om den faktiske utviklingen og noen av motivene bak denne, for så å forsøke å svare på hvordan Wolffs gate gikk fra et bindeledd mellom to større veier til den bebodde gaten full av villaer vi ser i dag.

Bakgrunn

St. Hanshaugen var et attraktivt utbyggelses område allerede i 1858. Tidligere hadde det ligget under Aker kommune, men var nå innlemmet under Kristiania. Hovedstaden skulle utvides og med det skulle St. Hanshaugen også.[1] Navnet kom fra at det var et fabelaktig område til å fyre opp et bål i anledning av feiringen Sankt Hans. I 1859 var den første store byutvidelse og Fagerborg og St.Hanhaugen ble en del av Kristiania.[2]

Hovednettverket av gater i byen bestod av flere eldre veier, men ettersom befolkningen økte i takt med en stadig ekspanderende bygrense måtte nye gater etter hvert etableres.  I 1877 fikk Wolffs gate sitt navn, oppkalt etter dikteren Simon Olaus Wolff. Ser vi på «Aktstykker vedrørende Christiania Commune» fra 1877, under sak nr 27, «endringer anngående nye gade navne», finner vi navneendringer av en rekke gater på St. Hanshaugen deriblant Wolffs gate. Her står gaten blant andre oppført som «tidligere tverrgader fra pilestredet C».[3] Om ikke gaten het dette så er det trolig at den i det minste ikke hadde et offisielt navn før den het Wolffs gate.

Ifølge Oslos bykart fra 1881 ser det ut til at gaten ble etablert som en tverrgate fra Pilestredet til Kirkeveien, som ved neste byutvidelse i 1878 også var blitt en del av Kristiania by.[4] Gaten krysser fra øst til vest, først Lyder Sagens gate – som også ble navngitt i 1877 – deretter Fagerborggaten til Kirkeveien. Det var på denne tiden minimalt med bebyggelse i dette området. Men det skulle etter hvert vise seg å bli et populært boligområde for Oslos velstående.

Den merkverdige utviklingen av Wolffs gate

Wolffs gate er i dag betydelig kortere enn hva den opprinnelig var. Det er trolig fordi Jacob Aalls gate ble trukket lenger nord, noe som resulterte i at Wolffs gate nær sagt ble halvert og fikk den størrelsen den har i dag. Ser vi på bykartet fra 1921, er denne forandringen i gatenettverket allerede gjennomført.[5] Den resterende delen av den da tidligere Wolffs gate tok navnet Schwachs gate i 1914, noe som leder oss til å tro at denne forandringen skjedde da.[6] Endringene på størrelsen av gaten og dens tidligere bruk som tverrgate, mener vi er grunnen til at gaten i dag er såpass kort og huser tilsvarende få adresser.   

Vi kan antyde at Wolffs gate er en del av det store utviklingspuslespillet til Kristiania, og dermed hadde liten innflytelse av gatene i Oslo. Likevel har vi noen dokumenter igjen fra kommunestyre om planer for utbyggingen av Wolffs gate. Dokumentene innebærer saksnummer: 278-288/1919[7] og 100-106/1923-1924, hvilket tilsier at Wolffs gate allerede hadde eksistert der i over 50 år, og var offisielt etablert.[8] Dokumentene omhandler ansøkning om dispensasjon for bygningsloven for en rekke gater i Oslo, blant de Wolffs gate 4 i 1920 og Wolffs gate 3a 1923. Dette tilsier at Wolffs gaten ekspanderte med to boliger.

De 4 første husene bygget i Wolffs gate er sveitservillaer bygget i tre.[9] Disse husene har alle innkjørsel som leder til Wolffs gate og kun Wolffs gate, men de har ikke adressen til gaten de hører til. Disse husene har adressene: Pilestredet 95 og 97, og Lyder Sagens gate 23 og 25. Hagene deres grenser riktignok til gatene de får adressen sin fra, men har bevisst blitt bygget med eneste inngang og utgang i Wolffs gate. Disse bygningene ble bygget flere tiår etter at gaten fikk navnet sitt, så hvorfor ikke la dem være Wolffs gate 1, 2, 3 og 4?

Vi tror dette er en interessant følge av spesifikt formulerte bygningslover, mer nøyaktig brannsikkerhetsloven «Kongelig Resolution af 19de November 1877 om Træbebyggelse».[10] Denne loven omhandler hvilke retningslinjer trebygninger i Oslo, da Kristiania, måtte følge. Det interessante for de omtalte husene er at det følger med resolusjonen en liste med gater der trebebyggelse var lovlig. På denne listen står spesifikt Pilestredet, gaten to av villaene hører til. Dette leder oss til å tro at villaene fikk adressen de fikk for å kunne unngå å be om dispensasjon fra bygningslovene, noe man ellers måtte gjøre om man skulle bygge utenom reguleringene, noe som ville sinket prosjektet, kunne ha kostet mye eller stoppet byggeprosessen fullstendig.

Nybygging på 1900-tallet

Offisielt sett starter byggene i gaten først i 1903, selv om vi, som nevnt tidligere, i dette verket mener Pilestredet 95. og 97. I tillegg til Lyder Sagens Gate 22., 23. og 25. som en naturlig ville tenkt at hører hjemme i denne mellomgaten. Det første huset registrert i Wolffs gate er derfor nr. 2, som kom i 1903.[11] Denne leiegården er en kald kontrast til de opprinnelige trehusene i Lyder Sagens gate 25. og 23. og Pilestredet 95. og 97. 

14 år senere ble det søkt om å få bygget et mindre hus med garasje på Wolffs gate 4, noe som manglende vedtektskilder tyder på at aldri godkjent.[12] Derimot har vi kilder som viser til at det ble godkjent bygging av en garasje i 1920, attestert i 1921.[13] Det skulle derimot ta hele 29 år fra Wolffs gate fikk sitt neste godkjente beboelsesbygg, nemlig Wolffs gate 5. i 1932.[14]  Tre år senere kommer Wolffs gate 3 attestert for i 1935.[15]  Så blir gatens siste bygg, Wolffs gate 4 ferdig attestert for i 1944.[16] Noe som avslutter perioden av nye bygg i den offisielt anerkjente delen av gaten. 

Beboernes sosioøkonomiske status

I folketellingen fra 1910 ble det telt tre leiligheter i Wolffs gate 2, hvor husleien var på mellom 1000 og 1500 kroner.[17]For å sette tallene i perspektiv var gjennomsnittslønna for en tjenestepike i samme år på 147 kroner.[18] Dette vitner om at leiebetalerne tilhørte høyere middelklasse, siden husleien var høyere enn gjennomsnittet for de nærliggende gatene. 

Det er flere merkverdige personer i denne folketellingen. Først kan vi nevne Kommandørkaptein Thorvald Dannevig samt en husjomfru og en stuepike, som bodde i leilighet 1.[19] Da han bodde i Wolffs gate innehadde han sentrale verv i «Foreningen til Oprettelse av skandinaviske Sjømandshjem i fremmede Havne» og styreformann i «Assuranceforeningen Skuld».[20]

I leilighet 2 bodde dr.philos. Clara Holst med sine to søstre og tjenestepike. Allerede i 1903 var Holst den første kvinnen som disputerte doktorgrad i Norge. Allikevel fikk hun aldri et akademisk verv i Norge, selv om hun underviste i USA i tidsrommet 1906-8. Senere «drog ho seg no heilt attende frå den akademiske verda» og hun og søstrene levde på formue i Wolffs gate.[21]

I leilighet 3 bodde advokat Christian Petter Killengreen, med hustru, fire barn og stuepike. Killengreen drev sin egen sakførerforretning, var formann for «overskattetakstene i 1909» og medlem av skattekommisjonen til «omverdsettelse av Kristiania» i 1910. Han var også formann i Musikkforeningen i Kristiania.[22]

De leiebetalende beboerne i Wolffs gate i 1910 var som demonstrert i forrige avsnitt tydelig økonomisk velstående personer. Som vi også ser ut ifra deres evne til å betale den høye leien i tillegg til at alle hadde tjenestefolk. Killengreen og Dannevig utmerker seg med høye stillinger i foreninger, som peker mot at de også må ha nytt sosial anseelse. Det samme kan ikke sies for Holst, som levde på formue uten verv i akademia eller foreninger.

Konklusjon

Wolffs gate er altså en bemerkelsesverdig gate når man ser nærmere på den. Det er vanskelig å skulle kunne trekke noen definitiv konklusjon om hvorfor den er blitt sånn, men her skal vi likevel prøve. Det vi kan si med sikkerhet er at, basert på informasjonen fra Plan- og Bygningsetaten, så var det ingen gjennomtenkt plan fra kommunens side. Basert på de andre kildene var det heller ingen andre som tenkte gjennom hvordan gaten skulle se ut da den ble ferdig. 

Endringen fra tverrgate til den bebodde gaten den er i dag virker som en naturlig utvikling initiert av privatpersoner som ønsket å utvikle eiendom. Dette kan gi mening ettersom det er et område med dyre eiendommer bebodd av velstående mennesker og derfor tiltrakk samme type kjøpere for tomter i området, som hadde midlene til å bygge som de ville. Grunnen til at Wolffs gate utviklet seg som den gjorde mener vi dermed er lite statlig innblanding på grunn av områdets velstående rykte og befolkning. 

 

[1] Oslo Byleksikon 6. utg. 2020

[2] A. Collett 1909 s. 225

[3] Christiania byråd, sak nr. 27, 1877

[4] Oslo Kommune (kart)

[5] Oslo Kommune (kart) 

[6] Oslo Byleksikon s 382, 2000.

[7] Generalregister f. B og H 1920

[8]Generalregister f. B og H 1923

[9] Kulturminnesøk

[10] Christiania byråd, sak nr. 27, 1877

[11] Plan- og bygningsetaten 2004

[12] Plan- og bygningsetaten 2013

[13] Plan- og bygningsetaten 2013

[14] Plan- og bygningsetaten 2004

[15] Plan- og bygningsetaten 2004

[16] Plan- og bygningsetaten 2004

[17] Statistisk sentralbyrå, 2010, tellingskrets 57

[18] Statistisk sentralbyrå, 1913, s. 156 

[19] Statistisk sentralbyrå, 2010, tellingskrets 57 

[20] Auguston, M.  1914, s. 15; Domaas, K. 1947, s. 17

[21] Jahr, E. H. 2009

[22] Hoff, N. et al. 1910, s. 150-151

Av Oskar Andersen Bjørklund, John-Elijah Bussinger, Jonas Kaldhussæter, Mathias Einride Flaten Skillestad, Truls Hylbak Vie
Publisert 19. mars 2021 10:08 - Sist endret 19. mars 2021 10:08