Wilses gate

Politiovervåkning av kommunistpartiet på 1950-tallet

Kart over Oslo fra 1900. Utsnitt fra St.Hanshaugen

Oslo-historier 2021

Prosjekt for studenter på bachelorprogrammet i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO

I innføringsemnet på historie jobber studentene i grupper med å studere hver sin gate i Oslo. På denne måten kommer studentene inn i historiefagets praksis og de utvikler ferdigheter som trengs i arbeidslivet. Et utvalg av tekstene publiseres her etter at de er korrekturlest og gjennomgått små språklige justeringer. 

 

Hendelsen i Wilses gate var en av flere overvåkingssaker som ble viet oppmerksomhet, da Stortinget i 1990 bestilte en rapport som skulle granske ulovlig overvåking av norske borgere.

Som i en komisk-parodisk spionfilm, festet menn fra politiets overvåkingstjeneste kvelden den 14. januar 1955 en lapp på døren til Arbeiderbevegelsens arkiv i Wilses gate 1: «Stengt grunnet sykdom». De to påfølgende kveldene skulle Norges Kommunistiske Parti (heretter NKP) holde årsmøte i andre og tredje etasje i samme bygg. Politiets overvåkingstjeneste (heretter POT) hadde på dette tidspunktet allerede i flere år drevet en storstilt etterretningsvirksomhet mot norske kommunister.

Det fremgår av den såkalte Lund-rapporten fra 1997.[1]Det var altså ikke ut av det blå at medlemmer fra NKP samme kveld anklaget to menn som forlot Arbeiderbevegelsens arkiv «med mørk gabardinfrakk» for å ha overvåket møtevirksomheten i etasjen over.[2]

Hendelsen i Wilses gate 1 skulle i den følgende tiden bli gjenstand for debatt, blant annet i Stortinget gjennom NKPs representant Emil Løvlien. Flere ganger reiste han foran daværende justisminister Jens Chr. Hauge spørsmål om aktiviteten som hadde foregått, uten å få annet enn oppfordringer om å overlevere materialet han satt på om saken til politiet. Emil Løvlien repliserte i NKPs eget medieorgan, Friheten, at han fant det vanskelig å skulle «anmelde politiet til politiet», samtidig som etatene stod fast ved at de ikke var involvert i det de ble anklaget for.[3]  

I denne artikkelen skal vi derfor undersøke følgende: Hvem overvåket NKPs landsmøte i Wilses gate i 1955, og hvilke årsaker lå til grunn for overvåkingen?

Litteratur og teori

Hendelsen i Wilses gate var en av flere overvåkingssaker som ble viet oppmerksomhet, da Stortinget i 1990 bestilte en rapport som skulle granske ulovlig overvåking av norske borgere. Ferdigstilt ble den hetende Lund-rapporten, og denne vil utgjøre det vi betrakter som en så objektiv og korrekt som mulig fremstilling av både involverte aktører og hendelsesforløpet. Vi har hentet noe av holdningene knyttet til det politiske klimaet i etterkrigstiden fra den kommunistiske orienterte avisen Friheten. ​Vi anser dette som en god kilde til hvordan den ene parten oppfattet situasjonen, ikke som en historisk korrekt beskrivelse av den faktiske situasjonen.

Vi supplerer med Trond Bergh og Knut Einar Eriksens Den hemmelige krigen (1998), samt aktørportrettet Sin egen fiende ​(Andersen, 1992) om politiinspektør Asbjørn Bryhn. Vi har brukt Olav Ristes bok Strengt Hemmelig (1997) til å undersøke bakenforliggende årsaker til utviklingen og struktureringen av de aktørene som sto bak etterforskningen. Man kan alltid kritisere skjevheter hos forfatteren bak historiske beretninger som disse, men vi har forholdt oss til  det materialet som er beskrivende av situasjonen, og lagt mindre vekt på de historiske analysene, selv om de er representert i teksten.

Hendelsen i Wilses gate 1

I 1955 var Wilses gate 1 delt i to forskjellige lokaler. I første etasje lå Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (Arbark), eid og driftet av Landsorganisasjonen og Det norske Arbeiderparti. I andre etasje lå det private kontorer. 15. og 16. januar hadde NKP leid lokalene i andre og tredje etasje for sitt landsmøte dette året. Fredag kveld ble det av en vaskehjelp observert tre personer som gikk ut og inn av lokalet med mindre kasser og utstyr. Lørdag morgen var det hengt en plakat på døren til Arbark som forklarte at biblioteket var stengt grunnet sykdom. Allikevel ble det observert flere menn før, under og etter konferansen som oppholdt seg i og utenfor lokalet.

Etter arrangementet ble det av NKPs kontordame Liv Godager observert to menn bærende på hver sin båndopptaker. Hun konfronterte de ukjente mennene uten å få noe svar. NKP var under hele arrangementet denne helgen under oppfatning av at de ble avlyttet av overvåkingstjenesten. Lund-rapporten fra 1997 konstaterer, etter å ha intervjuet etteretingstjenestemenn i politiet, at disse hendelsene faktisk fant sted og at politiets overvåkingstjeneste sto bak. De hadde sørget for at Arbark var stengt for helgen, og satte opp båndopptakersystem for å avlytte landsmøtet.[4]

Under Stortingets trontaledebatt 25. januar 1955, ble daværende justisminister Jens Chr. Hauge av NKPs representant Emil Løvlien konfrontert om hendelsen 15. og 16. januar. Etter å ha konferert med sjefen for overvåkingstjenesten, politiinspektør Asbjørn Bryhn, meddelte han at «overvåkingstjenesten ikke har opptrådt i strid med norsk lov og gjort lydbåndopptak på landskonferansen til Norges Kommunistiske Parti i år eller noen annen gang…»[5] Videre ønsket Hauge at Løvlien skulle oversende materialet han satt på til de riktige instanser.

På grunnlag av etterforskning gjort av Riksadvokaten konkluderte Hauge at det ikke var holdepunkter for at møtet var avlyttet av politiet. Lund-kommisjonen fant det derimot sannsynlig at han direkte eller indirekte var orientert om avlyttingen da han talte til Stortinget. Kommisjonen har kommet frem til at politiinspektør Bryhn var løpende orientert om overvåkningen, men at han bevisst kan ha skjermet Hauge mot opplysninger som kunne være konstitusjonelt eller politisk belastende.[6]

Historisk kontekst og forklaring

Det politiske klimaet var i 1955 preget av kald krig, også i Norge. Spenningen var stigende mellom øst og vest, og konflikten mellom USA og Sovjetunionen skapte bølger langt utenfor supermaktenes landegrenser. De venstreradikale ble pekt ut som den store trusselen, og Sovjetunionens politikk førte til amerikanske mottiltak for å demme opp for den kommunistiske ekspansjonen, både innenfor og utenfor egne grenser. Trumandoktrinen av 1947 lovet hjelp til «de frie folk som kjemper mot forsøk fra væpnede minoriteter eller fremmede interesser på å vinne  herredømmet», og Norge ble samme året økonomisk innlemmet i denne gjennom Marshallhjelpen.[7]

NKPs oppslutning i Norge, som like etter krigen var rekordstor  med flere stortingsmandater og høye medlemstall, raste.[8] At det var typisk for NKPs retorikk at deres medieorgan Friheten omtalte Tsjekkoslovakia-kuppet i 1948 som at «folk[et] vant en seier» da kommunistpartiet der tok makten må bare ha økt motforestillingene mot NKP ytterligere.[9]Det samme gjelder NATO-innmeldelsen i 1949. I den velkjente Kråkerøytalen utropte Einar Gerhardsen Sovjetunionen, kommunistene og dermed NKP som demokratiets fremste motstandere.[10]

Det lå, skriver Bergh og Eriksen, konkret frykt bak slik retorikk.[11] Mistankene ble rettet mot et parti hvis medieorgan på dette tidspunktet ga en ukritisk dekning av systemet og utviklingen i Sovjetunionen og Øst-Europa, og ga signaler om at de aktet å forsvare og støtte alle sider ved  deres utenrikspolitikk.[12] Dette roet neppe gemyttene hos styringsmaktene som fryktet at NKP fungerte som et redskap for verdenskommunismen og Moskva. Innbakt i dette lå frykten om at norske kommunister lot seg bruke i sovjetstyrte subversive operasjoner, eller i internasjonale spionasje- og etterretningssystemer. At NKP hadde en internasjonal orientering var med andre ord vesentlig for det antatte behovet for overvåking.[13]

I Norge manifesterte dette fokuset seg på flere vis. Gjennom en kongelig resolusjon som fikk navnet «Plakaten på veggen», ble kartleggingen av femtekolonister – borgere i et land som under krig sympatiserer med fienden og driver politisk og militært undergravingsarbeid bak egne linjer – intensivert.[14] Senere skulle en ny innstilling av Tjenestemanns-utvalget ​i 1951 utvide begrepet for femtekolonne-aktivitet til også å omfatte «grupper og organisasjoner som planla infiltrasjon og propaganda med sikte på å svekke landets forsvar og alminnelige motstandsevne».[15] Noe av det vesentlige med denne innstillingen var at den krevde at politiet nå skulle ta et større ansvar i etterforskning utenfor militære områder. Oberstløytnant Vilhelm Evang nevnte da også NKP eksplisitt i sitt notat til utvalget.[16]

Samme år som Gerhardsen-regjeringen hadde takket ja til Marshall-hjelpen, tiltrådte Asbjørn Bryhn i stillingen som sjef for nylig reetablerte POT.[17] Den økonomiske støtten fra USA hadde markert slutten på brobyggingspolitikken som hittil var forsøkt ført, og starten på en tettere tilknytning til vestmaktene. Fra 1948 dreide arbeidet i etterretningsvirksomheten nesten ensidig  om Sovjetunionen og de østeuropeiske satelittstatene.[18] Med dette var rammene satt for den nye overvåkingsjefens mandat.[19]

Retningslinjene han skulle følge var det derimot knyttet spørsmål til, og POT ba tidlig på 1950-tallet om et parlamentarisk kontrollorgan som skulle unngå at rettssikkerheten ble krenket. Det var tydelig at tjenesten etter å ha nedlagt år med arbeid hadde støtt på vanskelige avveielser. Jens Chr. Hauge, som ble utnevnt justisminister en uke etter hendelsen i Wilses gate, svarte imidlertid ved sin tiltredelse med å gi de hemmelige tjenestene frie tøyler – friere enn de ønsket selv.[20]Han gikk inn for en omlegging som skulle gi POT frihet under ansvar, og herfra fantes ingen løpende politisk styring av virksomheten.

Bergh og Eriksen kaller dette en høyst uformell politisk godkjenning av virkemidler som rettslig sett var tvilsomme.[21]Sannsynligvis var det bare en manifestering av en allerede etablert praksis, noe Lund-rapportens funn langt på vei bekrefter. Det ble begått invaderende personvernovertamp: for eksempel tok Emil Løvlien i samme trontaledebatt 25. januar opp både brevkontroll og telefonavlytting.[22]At POT med tilsynelatende få betenkeligheter avlyttet NKPs landsmøte den 15. og 16. januar 1955, kan dermed ikke sies å være overraskende.

Konklusjon

Både Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet var etter krigen bekymret for spionasje eller kuppforsøk fra fremmede makter. Som en del av maktapparatets mandat til å forsvare sine egne borgere ble det gjort opprustning av etterforskningstjenestene, endringer i juridiske retningslinjer,  og etterforskning av kommunister som var mistenkt for samarbeid med Sovjetunionen.

I 1955 ble POT oppdaget i et forsøk på ulovlig overvåkning av NKPs landsmøte i Wilses gate 1. Lund-kommisjonen fant at noen av midlene som ble brukt i hendelsen i Wilses gate var ulovlig fra styresmaktenes side, men det kan allikevel ikke utelukkes at tanken bak  etterforskningen av NKP var legitim. NKP hadde i forkant uttalt støtte til andre kommunistiske opprør i Europa, og dette preget statens arbeid i deres oppfattelse å opprettholde trygghet og sikkerhet for sine egne borgere.

Samtidig ble etterretningstjenesten omorganisert og gitt friere tøyler til og større ansvarsoppgaver. Sentrale i rollen for denne organiseringen var Asbjørn Bryhn og Jens Chr. Hauge. Våre kilder og teorier peker på at denne hendelsen var knyttet til regjeringen og styresmaktenes frykt for at andre nasjoner eller organisasjoner skulle gjennomføre kupp eller maktovertakelse av staten på ulovlig vis.

 

[1] Dokument nr. 15 (1995–1996). Rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å granske påstander omulovlig overvåking av norske borgere (Lund-rapporten).

[2] Bergh og Eriksen 1998, 1:409

[3] Ibid.

[4] Bergh og Eriksen 1998, 1:408–9; Friheten​1955; Lund mfl. 1996, 176

[5] Lund mfl. 1996, 176

[6] Lund mfl. 1996, 344

[7] Tvedt og Tjelmeland 2018

[8] Tvedt og Garvik 2019

[9] Lund mfl. 1996, 158

[10] Pharo 2018

[11] Bergh og Eriksen 1998, 530)

[12] Lund mfl. 1996, 157

[13] Ibid.

[14] SNL, «femtekolonne» 2020

[15] Riste 1997, 62

[16] Riste 1997, 70-71

[17] Bergh og Eriksen 1998, 1:15; Andersen 1992, 172

[18] Bergh og Eriksen 1998, 1:529

[19] Andersen 1992, 172

[20] Bergh og Eriksen 1998, 1:542

[21] Bergh og Eriksen 1998, 1:543

[22] Bergh og Eriksen 1998, 1:19

Av Erle Marki Hansen, Øystein Nordrum Solvang
Publisert 19. mars 2021 10:08 - Sist endret 19. mars 2021 10:08