Wilhelms gate

Næringsutvikling på Bolteløkka i et hundreårsperspektiv

Kart over Oslo fra 1900. Utsnitt fra St.Hanshaugen

Oslo-historier 2021

Prosjekt for studenter på bachelorprogrammet i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO

I innføringsemnet på historie jobber studentene i grupper med å studere hver sin gate i Oslo. På denne måten kommer studentene inn i historiefagets praksis og de utvikler ferdigheter som trengs i arbeidslivet. Et utvalg av tekstene publiseres her etter at de er korrekturlest og gjennomgått små språklige justeringer. 

Ny teknologi forårsaker ikke nødvendigvis en slik radikal endring i næringslivet, det kan også fungere som en oppgradering av det samme yrket.

Wilhelms gate, som ligger i bystrøket Bolteløkka, ble offisielt en gate i 1891, men dens historie kan trekkes enda lenger bak enn dette. Hele området den ligger i er definert av endring og utvikling. Bolteløkka har i lang tid vært en av Kristianias byløkker, og befolkningen har i hovedsak jobbet innenfor primærnæringen. Byløkkene ble nemlig satt opp for å brødfø bybefolkningen. Utover på 1800-tallet ekspanderte Kristiania kraftig, og samfunnet endret seg sosialt, teknologisk og økonomisk. Bolteløkka ble etterhvert innlemmet i Kristiania – et vendepunkt i områdets historie.

Blant annet førte dette til at boligbygg og bedrifter ble oppført i det som nå ble kalt Wilhelms gate. I denne artikkelen skal vi undersøke og drøfte næringsutviklingen i Wilhelms gate i perioden 1870-1970, og undersøke hvordan denne utviklingen har formet gaten. Teksten skal i forbindelse med dette vurdere og drøfte kvinners posisjon i arbeids- og familielivet i denne perioden, og i bedriftene man finner i gaten. Vi vil også se på hvor vidt påvirkningen av teknologiske nyvinninger i næringslivet har vært viktig for utviklingen.

Fra åker og løkke til bryggeri og industri

Mot senere del av 1800-tallet vokste befolkningen i Kristiania raskt, fra litt over 107 000 i 1875 til over 250 000 i 1900.[1] Sammenfallende vokste industrien i byen kraftig. Den overordnede næringsutviklingen i byen satte også sine preg i det som snart skulle bli Wilhelms gate.[2]

I 1878 kjøpte Frydenlund bryggeri en tomt på hjørnet mellom Thereses gate og Wilhelms gate. Her ble det bygget boligbygg for deres arbeidere. Arbeiderne bodde altså på eiendommen til deres arbeidsgivere – noe fagforeningene satte en stopper for 20 år senere.[3]Området Bolteløkka endret seg dramatisk på denne tiden, sannsynligvis som følge av et stort boligbehov i Kristiania. På kort tid endret Bolteløkka seg fra være dominert av mark for primærnæring, det vil si kornfokusert gårdsdrift, til å være boligområde for å huse industriarbeidere.

Disse arbeiderne trengte ikke bare husrom, de trengte også infrastruktur tilpasset urbane behov. Sporvei og butikker ble antakelig derfor utviklet for å møte behovene til denne nye befolkningsmassen i området. Industriarbeidere i denne leiegården er det vi kan kalle fundamentet av Wilhelms gate og starten av dens utvikling, ettersom den aller første bygningen i det som skulle bli Wilhelms gate nettopp var Frydenlund bryggeris leiegård. Dette ser vi klart fra Oslo byarkivets bilder fra 1881.[4]

En voksen gate, og tjenesteytende næringer

Fra hundreårsskiftet og i tiden etter, ser vi at beboerne i gaten for det meste skiftet til jobber innenfor tertiærnæringene, det vil si yrker knyttet til service og tjenester, for eksempel transportyrker, som flere i gaten jobbet med. Dette gjaldt ikke bare transport av varer, det fantes også noen sporvognsførere og ekspeditører i gaten allerede tidlig på 1900-tallet. Kontoristyrket går gjentatte ganger igjen i ulike adressebøker fra 1905 til 1916, og det var ikke uvanlig at kvinner i familiene også arbeidet innenfor kontorarbeid. Jobber som ser ut til å ha vært vanlige for menn i gaten var murmann eller -mester, handlende, samt jobb innenfor lager. Vi ser også i skattetaksten fra 1925 at murmann fortsatt var et vanlig yrke.[5]

Fra 1930-tallet utover går antall innenfor f.eks maler- og mureryrkene ned mens kontoristyrket fortsatt er et dominerende yrke for folk i gaten.[6] På 1950-tallet ser vi at yrker som sjåfør og jobb innenfor hotellbransjen har blitt mer vanlig. Gjennom den første halvdelen av 1900-tallet var flere av beboerne ansatt i yrker som omfattet transport av personer. Og med introduksjonen av det mer moderne transportmiddel bilen, ser vi også at noen folk i gaten ble drosjesjåfører.[7]

Næringslivet og teknologi

Mye av endringene i næringslivet for folk i gaten skyldes teknologiske endringer. Det tidligste eksempelet på dette ser vi fra områdets hopp fra en byløkke til industriarbeiderstrøk, altså fra primær til sekundærnæring. For jobbmuligheter som industriarbeider på Frydenlund bryggeri var forutsatt av fabrikkmaskinene som kom med industrialiseringen på 1800-tallet.

Ny teknologi forårsaker ikke nødvendigvis en slik radikal endring i næringslivet, det kan også fungere som en oppgradering av det samme yrket. Vi ser et eksempel på dette i adressebøkene fra 1900 og 1970. I 1900 er det en mann ved navn Olaus Hval som jobber som «kjørekarl», altså en som kjører hest og kjerre.[8] I 1970 har vi en Gunnar Paulsen som er drosjeeier.[9]

Teknologien gjorde altså visse aspekter ved yrker utdatert, og moderniserte de. Dette er altså noe vi kan se fra adressebøkene, men teknologien førte også til endringer og effektivisering i de yrkene som forble, selv om det er vanskeligere å tyde fra disse kildene. Om vi bruker yrker fra adresseboken fra 1970, kan vi i hvert fall resonere oss fram til noen antagelser. Murere og lagerassistenter ville kanskje få hjelp av kjøretøy til å transportere mursteiner eller varer. Bedrifter kunne være åpne lenger på kvelden og på vinteren, ved hjelp av et varmesystem. Kontorister, konsulenter og advokater kunne få lys drevet av elektrisitet i stedet for parafin på kontoret sitt, og svare folk med telefon i stedet for brev.

Kvinner i næringslivet

I den kommunale folkeregistreringen fra 1899 er kvinnelige beboere registrert på lik linje med mannlige beboere. Det kan imidlertid være verdt å merke seg at det ansees som nødvendig å instruere de registreringsansvarlige om dette. Før hver personliste har det blitt gitt samme instrukser, om at enker og ugifte kvinners levebrød, det være seg «egne midler» eller arbeide, skal registreres. Det ansees med andre ord som nødvendig å klargjøre at disse kvinnene skal registreres.

Videre sies det ingenting om gifte kvinner.[10] Formodentlig tas det for gitt at gifte kvinner ikke er i lønnet fulltidsarbeid. Det var da også bare fem år tidligere at gifte kvinner fikk rett til å drive handel og håndverk.[11] Nærmere undersøkelse av en adressebok fra 1899 viser oss bare litt informasjon om hvilken stilling kvinnene hadde på denne tiden.[12]De fleste kvinnene var gifte husmødre, men vi ser også noen enkefruer, lærerinner ved folkeskolen, og en svensk kvinne som driver melk- og delikatessebutikk i gaten.

Dette forteller neppe hele virkeligheten. Det var i datiden, og i flere tiår fremover, standard praksis å ikke inkludere gifte kvinners eventuelle arbeid i folketellinger.[13]Dette sier imidlertid kildene våre ingenting om, og antagelig er disse opplysningene tapt for oss. Vedrørende gifte kvinners mulige arbeid utenfor hjemmet, er vi derfor henvist til gjetninger og antagelser.

Ser vi på adresseboken fra 1970 er det verdt å merke seg at det store flertallet av kvinner fortsatt ikke er registrert med noen yrkestittel. Av gatens 201 myndige beboere er bare seks kvinner registrert med yrke. Derimot har de fleste kvinnene, skjønt langt ifra alle, sivilstatusen registrert i adresseboken («frøken», «fru» og «enkefrue».)

Menns sivilstatus sies det ingenting om direkte. Til gjengjeld er de for det meste registrert med yrkestitler.[14] I utgangspunktet later det til at registrering av sivilstand er normalen for kvinner, arbeid for menn. Hjemmeværende kvinner var fortsatt normalen, både lokalt og nasjonalt. Anslagsvis var 45% av norske kvinner i lønnet arbeid på begynnelsen av 1970-tallet, og ut fra adresseboken fra 1970 later det til at Wilhelms gate var om noe mer konservativ enn landsgjennomsnittet.[15]

Bedriftslokalene i 4B

Næringslokalene som oppstod i Wilhelms gate gjennom årene viser en utvikling fra mindre, selveide bedrifter til større og flere forretninger. I 1903 var det oppført to butikklokaler i folketellingen i 4B.[16] Ett av dem stod ledig, det andre ble brukt av svenske Karoline Hagstrøm som melk- og delikatessebutikk.[17]Hun bodde i femte etasje i samme bygning.

Det var også tre verkstedslokaler, der alle var i bruk. Mellom 1903 og 1905 var det et treskjærerverksted, et snekkerverksted, et blikkenslagerverksted og et malerverksted. Beboerne i bygningen gjenspeiler også dette, for vi ser mange håndverkere i gaten tidlig på 1900-tallet. Blant dem var det flere malermestere med etternavnet Grøstad. Wilhelms gate 4 var eid av Grøstad-brødrene, og noen av folketellingene har malermester Johan Martinius Grøstads underskrift. Generelt virker det som bedriftene i gaten på denne tiden i stor grad var selveide.

Ifølge adresseboken fra 1970 var butikklokalet i første etasje, det som hadde vært melk- og delikatesseforretning, nå eid av Star Maling- Billakk, og et av verkstedslokalene var blitt gjort om til kontor for samme forretning.[18]Mange av de nyere boligbyggene ble oppført på 70-tallet, og her fantes et nytt mangfold med forretninger. Det ble solgt damehatter, pels og fotpleie. Det fantes også en entreprenørforretning i gaten på denne tiden.

Konklusjon

Oppførelsen av Wilhelms gate har sitt opphav i byløkken (Bolteløkka) som utgjorde området før 1870. Gjennom større industrialisering og byutvikling forsvant denne byløkken og ble erstattet med et boligområde for industriarbeidere. I 1891 da gaten fikk sitt endelige navn hadde denne industri-karakteren allerede i hovedsak forsvunnet fra gaten. De som erstattet disse industriarbeidere var i hovedsak yrkesspesialiserte innenfor tertiærnæringene. Dette ser vi klart i oppstarten av bedriftene, der flertallet av dem var selveid av beboerne i gaten. Disse bedriftene var ofte drevet av arbeidere som snekkere eller treskjærere.

Hvilken rolle sekundærnæringen spilte for Wilhelms gate sin historie er utfordrende å si. For det første hadde utvilsomt industriarbeiderne en stor betydning, da det var utgangspunktet for gaten. Leiegården eid av Frydenlund ble også senere brukt som et vanlig boligbygg når den etterhvert ble solgt av firmaet.[19] 

På en annen side kan man si at industriarbeiderne som bodde der før, hadde liten betydningen da gaten utviklet seg videre til tertiærnæring, hvilket begynte å skje allerede i første tiår av det 20. århundre. Fra og med 1930-tallet besto Wilhelms gate i hovedsak av boliger, supplert med geskjefter tilknyttet tertiærsektoren. Det later til at gaten har fortsatt i dette sporet frem til 1970 og videre, mer eller mindre uavbrutt.

Gjennom perioden har vi sett at de tre hovednæringene, fra primær til sekundær til tertiær, har alle satt sitt preg på gaten på forskjellige måter. Der det før bare var en byløkke, ble det sent på 1800-tallet raskt utviklet til en boliggate med sine egne lokale butikker og et familievennlig bomiljø. Gatens opphav som boligbygg for industriarbeidere har også satt et preg på historien. Etter en relativt dynamisk og ustabil startfase later det til at Wilhelms gate gikk ganske raskt over til å bli det den har fortsatt med å være frem til i dag: En typisk Osloboliggate for middelklasse og diverse serviceytere, med en typisk respektabel, trygg, stabil, konform og anonym historie. Og det skal jo ikke undervurderes.

 

[1] SSB, Folke og boligtelling, 2001

[2] Myhre, 2015

[3] Ramm, Lae og Olsen, 1995, s. 64

[4] Oslo kommune, Kart over Kristiania, felt F4-E4

[5] K/O adressebok, 1905, s.67387-67424; K/O adressebok, 1912, s. 128165-128235; K/O adressebok, 1916, s.131853-131923.

[6] K/O adressebok, 1930

[7] K/O adressebok, 1957.

[8]  K/O adressebok, 1900, s. 1196

[9] K/O adressebok, 1970-1971, s. 1025.

[10] Kommunal folketelling for Kristiania kjøpstad, 1899, s. 16478

[11]  Lønnå, «Kvinners rettigheter i Norge fra 1814 til 1913»

[12] K/O adressebok, 1899, s. 1030

[13] Lie og Roll-Hansen, 2001

[14] K/O adressebok, 1970-1971, s. 1025

[15] Historisk statistikk 1994, «Arbeidskraft»; K/O adressebok, 1970-1971, s. 1025

[16] Kommunal folketelling for Kristiania kjøpstad, 1903, s. 24569. 

[17] Folketelling for Kristiania Kjøpstad 1900

[18] K/O adressebok, 1970-1971, s. 1025

[19] Ramm, Lae og Olsen, 1995, s. 65

Av Eirik Osvik Flekke, Torunn Emilie Lillehammer, Sune Pedersen Røseth, Kim Dennis Sire Seljom, Frida Valentine Canales Weseth
Publisert 19. mars 2021 10:08 - Sist endret 19. mars 2021 10:08