Westye Egebergs gate

Boligrekvirering og tvangsinnkvartering i krigsårene 

Kart over Oslo fra 1900. Utsnitt fra St.Hanshaugen

Oslo-historier 2021

Prosjekt for studenter på bachelorprogrammet i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO

I innføringsemnet på historie jobber studentene i grupper med å studere hver sin gate i Oslo. På denne måten kommer studentene inn i historiefagets praksis og de utvikler ferdigheter som trengs i arbeidslivet. Et utvalg av tekstene publiseres her etter at de er korrekturlest og gjennomgått små språklige justeringer. 

«At herr T. som har bodd i leiligheten i snart 15 år og endog nu etter sin fars död er blitt eier av samme, skal måtte fraflytte sin egen bolig er jo helt meningslöst (…) men personlig tror og er jeg fullt ut overbevist om at det er spesielle krefter som står bak det hele.»
– 10. mars 1948, Sverre Simonsen, leieboer i Westye Egebergs gate 3A, første etasje.[1]

Ved akutt bolignød uten mulighet for nybygging, må eksisterende boligareal utnyttes bedre. Å bli fratatt bolig er vanskelig å akseptere, slik dette sitatet viser. Oslo var i første delen av 1900-tallet preget av bolignød, og i krigsårene 1940-1945 forverret situasjonen seg. Det var flere årsaker til dette. Okkupasjonsmakten hadde behov for rom, og nazistyret trengte «belønningsleiligheter» for frontkjempere. Mange leiligheter ble ødelagt på grunn av eksplosjoner. Oslo måtte også motta tvangsevakuerte fra Finnmark og Nord-Troms, og etter krigen trengte hjemvendte flyktninger og norske soldater husrom. 

Allerede i april 1940 ga Administrasjonsrådet hjemmel for tvangsinnkvartering og boligrekvirering, og nazistyret fortsatte denne praksis. Oslo kommune fortsatte med slike inngrep i fem år etter krigen. Boligrekvirering og tvangsinnkvartering skapte ofte kraftige reaksjoner i befolkningen og dannet grunnlaget for mange klagesaker og konflikter. I denne artikkelen spør vi derfor: Hvordan ble tvangsinnkvartering og boligrekvirering som tiltak mot bolignød opplevd i Westye Egebergs gate 3 i perioden 1940-1950?

Teori, metoder og materiale

Ved tvangsinnkvartering ble husløse mennesker innlosjert i private boliger. Ved boligrekvirering tok man hele boligen. Boliginngrep var aktuelle både under og etter krigen, og vi har derfor valgt perioden 1940-1949. Ut fra de store antall tvangsinnkvarteringer og boligrekvireringer i Oslo, antok vi at det i en stor boligblokk som Westye Egebergs gate 3 kunne finnes eksempler på slike tiltak. 

Som stikkprøver har vi benyttet de kommunale folketellingene for 1940, 1943, 1946 og 1949. Boligrekvirering og tvangsinnkvartering ble offisielt avviklet i 1950, men folketellingen fra dette året er ikke tilgjengelig. I tillegg finnes en del saker om boligrekvirering registrert på gateadresser i Oslo byarkiv. Vi har notert både åpenbar og tilsynelatende tvangsinnkvarting og dessuten vurdert en rettssak om en boligrekvirering etter krigen.

Boforholdene i WE3 er vurdert i forhold til bostandarden i Oslo. Folketellingene gir nemlig blant annet oversikt over antall beboere, antall rom, familiesammensetning og yrkessituasjon. Dermed er det mulig å følge utviklingen av beboernes boligsituasjon i perioden. Vi har dessuten brukt SSB Statistisk Årbok for å finne frem data om boligstandard i Oslo.[2]

Boligstandard

Westye Egebergs gate 1-4 ble bygget i 1930-årene som en arkitektonisk enhet i funkisstil, eid av boligselskapet Fredensborg II.[3] Blokken WE3 hadde 72 aksjeleiligheter, 11 med ett rom, 44 med 2 rom og 17 med 3 rom. Totalt antall rom var 149.[4] Hall kommer i tillegg i de større leilighetene. 

Beboerne i WE3 hadde en boligstandard som var høy i forhold til sentrale strøk i Oslo. Alle leilighetene hadde innlagt vann, toalett og bad. Det var svært få arbeidsledige. Gjennomgående var det flere funksjonærer enn arbeidere blant de yrkesaktive beboerne. Ifølge folketellingen i 1940 var det mange leiligheter som bare ble bebodd av kjernefamilier.[5]

Botettheten økte under krigen, men antall fremleide rom falt i denne perioden. Dette kan skyldes at man tok inn andre familiemedlemmer under krigen.[6] Det å ha alle rom opptatt kan tenkes å ha vært en beskyttelse mot tvangsinnkvartering, men kan også være et utslag av bolignøden. At 18 personer flyttet ut før folketellingen i 1949, kan være et tegn på at boligforholdene begynte å bli bedre.[7]

Tvangsinnkvartering og boligrekvirering

I leilighet nr.1 har vi eksempler både på tvangsinnkvartering under krigen og boligrekvirering etter krigen. I leilighet nr.66 var det en tvangsinnkvartering etter krigen. På grunn av personvern har vi valgt å bruke forkortelse av etternavn. Opplysningene om leilighet nr.1 kommer fra en rettssaksmappe fra serie med saksmapper om rekvirerte boliger som gjelder WE3 og er supplert med informasjon fra de kommunale folketellingene.[8]

Fredrik T. hadde kjøpt leilighet nr. 1 i det nyoppførte WE3. Der bodde hans fraskilte kone, Mary T., og tre sønner, mens han selv bodde på kontoret sitt i Youngs gate. Hun og sønnene ble NS-medlemmer.[9] Mary T. og to sønner flyttet ut før 1939, og Fredrik T. flyttet inn, mens sønnen Gustav ble boende. Fredrik T. tok inn en leietaker, Sverre Simonsen, i 1942.[10]

Omtrent samtidig ble Klara W., en rengjøringsdame for tyskerne, tvangsinnkvartert. Hennes tidligere bolig i Industrigaten 71 ble tatt i bruk av den tyske krigsmarinen.[11] Både herr T. selv og vitner har fortalt at han sov på kontoret fordi han ikke kunne bo i leiligheten sammen med Klara W.[12] Det er flere uoverensstemmelser mellom folketellingene og rettssaksdokumentene når det gjelder flyttedatoer. 

Allerede den 9. mai 1945 ble det sendt ut arrestordre på Gustav T. Han ble arrestert den 20. mai og dømt til tvangsarbeid i et år og tre måneder for landssvik.[13] Den 15. oktober 1945 ble WE3 kontrollert av Sverre Bruu fra Oppgjørskontoret med tanke på mulig innkvartering og boligrekvirering. I rapporten nevner han at Klara W. var innkvartert av tyskerne og at Fredrik T. ikke orket å bo i leiligheten med henne. Fredrik T. var ikke NS-medlem og ønsket ikke bo sammen med familien utenfor Oslo.[14]

I en rapport fra 13.mars 1946 ble det anbefalt at leiligheten burde rekvireres til «fordel for en större familie» og at leietakerne måtte kastes ut.[15] Det er nevnt igjen her at leiligheten benyttes av barna som er NS-medlemmer, mens Fredrik T., leilighetseier, ikke var nazist. Den 11. april ble det vedtatt at hele boligen skulle rekvireres.[16]Leiegårdsbestyreren, Bjarne Graneggen, skrev i et brev til Oppgjørskontoret den 19. februar 1947 at «hvis avgjørelsen i saken skulle få det utfall at den går i Fredrik T.s favør, vil dette Boligselskap si ham opp som andelshaver.»[17]

Gjennom advokaten Erik Kaasböl, gikk Fredrik T. til rettssak, men fikk ikke endret vedtaket om rekvireringen. Han påklaget dette, men døde imidlertid før saken ble avsluttet. I mellomtiden hadde husleienemnda vært innstilt på å frafalle rekvisisjonen, men da leiligheten ble arvet av sønnen Gustav, opprettholdt nemnda sitt opprinnelige vedtak.[18] Dette påklaget Gustav T., og det endte med at husleienemnda den 13. juni 1949 vedtok å oppheve rekvireringen.[19]

Det finnes forskjellige beskyldninger i mappen om WE3. Bjarne Graneggen påsto at Gustav T. var frontkjemper, men det stemte ikke.[20] Gustav T. var medlem av den tyske landtjenesten.[21] Sverre Simonsen klaget over at Bjarne Graneggen beskyldte ham for å være nazist.[22] Gustav T. anklaget Klara W. for tyveri.[23] Sverre Bruu kalte Klara W. for «tyskertøs» i sin offisielle rapport.[24] Vi har ikke mulighet til å etterprøve de tre siste anklagene. 

Det andre eksemplet på tvangsinnkvartering i WE3 finnes i leilighet nr. 66. Anders Bjölgeruds bolig i Aker ble rekvirert av tyskerne i 1940. Ifølge Oslo adressebøker har han også bodd i Schouterrassen 5. Han flyttet til familien i Fetsund under krigen og ble etter krigen innkvartert i WE3 mens han ventet på frigivelse av egen bolig.[25] 

Diskusjon 

En del tilfeller av registrert fremleie kan tenkes å ha vært tvangsinnkvartering, uten at dette er notert. Det finnes ingen total oversikt over tvangsinnkvartering og boligrekvirering i Oslo.[26] Disse tiltak hadde som mål å avhjelpe akutt bolignød. Da de ble innført av Administrasjonsrådet i april 1940, var det for å skaffe husrom til mennesker som hadde mistet sin bolig som følge av krigshandlinger.[27]

Det var tilsynelatende ingen bestemmelser om hvilke retningslinjer man skulle følge med hensyn til utnyttelse av boligareal hos dem som fikk pålegg om å avgi rom. Etter krigen ble det laget kriterier for dette. Stortinget vedtok en midlertidig lov av 19/7 1946 om avståelse av bruksrett.[28] Den romnormen som ble vedtatt i Oslo bystyre i september samme år, tillot at man fikk beholde like mange rom som antall beboere i leiligheten. En enslig person kunne dog beholde 2 rom til seg selv.[29]

Tvangsinnkvartering under krigen var langt mer brutal. Innkvarteringen av Klara W. i leilighet 1, WE3, tok antakelig ikke hensyn til antall beboere, og hennes bruk av boligen ble erklært «aldrig (...) godkjent» ved behandlingen av boligrekvisisjonen mot Frederik T..[30] For mange mennesker var avståelse av rom et urimelig inngrep i privatlivet, noe som kom til uttrykk ved det store antall klagesaker som er omtalt av historikeren Øystein Eike.[31]

Våre undersøkelser i arkivmateriale om WE3 viser at det kunne være mange kryssende motiver hos de involverte parter. En representant for bygget WE3 uttalte at sønnen til Fredrik T. hadde vært frontkjemper, underforstått at rekvisisjonen kunne være til pass for familien.[32] Dette var en feilaktig beskyldning.[33]

Tiltak som tvangsinnkvartering og boligrekvirering kan skape uvanlige maktrelasjoner mellom mennesker på tvers av forskjellige private roller eller offisielle embeter. Bobestyreren Graneggen og Sverre Simonsen ble beskrevet som «bitre uvenner».[34] Graneggen ønsket at hans bekjente kunne få tildelt boligen.[35] Det er også påfallende at rekvireringskontoret var innstilt på å frafalle boligrekvireringen mot Frederik T. mens han levde, men at de endret standpunkt da sønnen Gustav T. arvet leiligheten. At kommunen til slutt opphevet boligrekvisisjonen kan tenkes å være i tråd med reduksjonen i hevnlyst ettersom årene gikk.[36]

Det er mange uoverensstemmelser i vårt kildemateriale, særlig i dokumentene om boligrekvisisjonen mot Fredrik T. Slike uoverensstemmelser kan imidlertid si litt om hvor vilkårlig inngrepene kunne fortone seg for noen av de berørte familier. Når det gjelder motstridende opplysninger i de kommunale folketellingene, kan årsaken være bevisst feilinformasjon eller unøyaktigheter, uten at vi i vår undersøkelse kan finne tegn på at helhetsbildet er uriktig. 

Konklusjon

Vår undersøkelse av fire folketellinger i en stor boligblokk fra perioden 1940-1949 bekrefter antakelsen om at vi ville finne tilfeller av tvangsinnkvartering og boligrekvisisjon. To boenheter var berørt. En detaljgjennomgåelse av kilder i Oslo byarkiv viste også kompleksiteten i slike byråkratiske prosedyrer, både under og etter krigen. Vi har funnet svakt begrunnede og lite konsistente kommunale vedtak. 

På leietakernes side fant vi eksempler på falske påstander om frontkjempere, på en årelang konflikt mellom en leietaker og bostyreleder, på rapportert tyveri begått av en tvangsinnkvartert samt emosjonelle reaksjoner på å få tvangsinnkvartert fremmede personer man mislikte. Vi har også funnet et eksempel på nødvendigheten av å skaffe bolig til en person som ble fratatt sin bolig av okkupasjonsmakten. 

Til slutt blir vi stående igjen med spørsmål som angår sitatet i begynnelsen av artikkelen, nemlig at man kan mistenke at det sto spesielle krefter bak rekvisisjonen av Frederik T.s leilighet. Vi synes at det er god grunn til å oppfatte denne boligrekvisjonen som urettmessig. Forholdene i en stor boligblokk kan belyse flere aspekter ved tvangsinnkvartering og boligrekvirering. 

 

[1] Brev fra Sverre Simonsen til Erik Kaasböll, 10.mars 1948, Serie med saksmapper for rekvirerte boliger, WE3.

[2] Statistisk Årbok for Oslo By. Oslo: Kommunens Statistiske Kontor. 1940

[3] Brev fra Bjarne Graneggen, 19.februar 1947. Serie med saksmapper for rekvirerte boliger, WE3.

[4] Folketelling, 1940, WE 1-3.

[5] Folketelling, 1940, Westye Egebergs gate 1-3, Folkeregisteret, Oslo byarkiv, Oslo, Norge

[6] Folketelling, 1943, Westye Egebergs gate 1-3, Folkeregisteret, Oslo byarkiv, Oslo, Norge

[7]  Folketelling, 1949, Westye Egebergs gate 1-3, Folkeregisteret, Oslo byarkiv, Oslo, Norge

[8] Serie med saksmapper for rekvirerte boliger, WE3. og 

Folketellingene, 1940, 1943, 1946, og 1949, WE3.

[9] Rapport fra Sverre Bruu, 15.oktober 1945. Serie med saksmapper for rekvirerte boliger, WE3.

[10] Folketelling, 1943, WE 1-3.

[11]Ibid. og

“Industrigata 71.,” Industrigata (Oslo Byleksikon)

[12] Brev fra Erik Kaasböl til Oppgjørskontoret, 4.juni 1946. Serie med saksmapper for rekvirerte boliger, WE 3.

[13] Dokumentliste om G. T. Landssviksak, 1945-1950, 1162-46L, Landssviksarkivet bestilt 

gjennom Arkivverket, Oslo, Norge, s.1

[14] Rapport fra Sv. Bruu, 15.oktober 1945. Serie med saksmapper for rekvirerte boliger, WE3.

[15] Oslo kommune oppgjørskontoret rapport av Bjarne Dybsjord, 13.mars 1946. Serie med saksmapper for rekvirerte boliger, WE3.

[16] Offisiell melding av Olav Solheim, Oppgjørssjef, 11.april 1946. Serie med saksmapper for rekvirerte boliger, WE3.

[17] Brev fra B. G., 19.februar 1947. Serie med saksmapper for rekvirerte boliger, WE3.

[18] Brev fra Erik Kaasböl til  Dagfin Bech, 11.mars 1948. Serie med saksmapper for rekvirerte boliger, WE3. 

[19] Dokument av Husfordelingsnemda, 27.juni 1949. Serie med saksmapper for rekvirerte boliger, WE3.

[20] Brev fra Bjarne Graneggen til Oppgjørskontoret, 11.februar 1946. Serie med saksmapper for rekvirerte boliger, WE3. 

[21] Dokumentliste om Gustav T. Landssviksak, 1945-1950, 1162-46L, s.2

[22] Brev fra Sverre Simonsen til Erik Kaasböll, 10.mars 1948. Serie med saksmapper for rekvirerte boliger, WE3.

[23] Brev fra Gustav T. til Husfordelingsnemda, 19. oktober 1948. Serie med saksmapper for rekvirerte boliger, WE3.

[24] Rapport av Sverre Bruu, 15. oktober 1945. Serie med saksmapper for rekvirerte boliger, WE3.

[25] Leilighet nr. 66,  Folketelling, 1946, Westye Egebergs gate 1-3, Folkeregisteret, Oslo byarkiv, Oslo, Norge

[26] Eike, Øystein, “Rekvireringen av husrom på 1940-tallet”, s.38

[27] Eike, Øystein, “Rekvireringen av husrom på 1940-tallet”, 38. 

[28] Eike, Øystein, “Rekvireringen av husrom på 1940-tallet”, s.40

[29] Eike, Øystein, “Rekvireringen av husrom på 1940-tallet”, s.41

[30] Brev fra Fredensborg II til Oslo Kommune Leiegårdskontor, 17. desember 1947. Serie med saksmapper for rekvirerte boliger, WE3.

[31] Eike, Øystein, “Rekvireringen av husrom på 1940-tallet”, s.44

[32] Brev fra Bjarne Graneggen  til Oppgjørskontoret, Serie med saksmapper for rekvirerte boliger, WE3.

[33] Dokumentliste om G. T. Landssviksak, 1945-1950, 1162-46L, s.7

[34]  Brev fra Sverre Simonsen til Erik Kaasböll, 10.mars 1948, Serie med saksmapper for rekvirerte boliger, WE3.

[35] Brev fra Bjarne Graneggen til Oppgjørskontoret, Serie med saksmapper for rekvirerte boliger, WE3.

[36] Solberg, s. A15

Av Kamilla Ellingsen, Anna Maeve Ellis, Carl Birger van der Hagen, Lucia Phuongthuy Cat Pham, Alexander Ormbostad Stadsvik
Publisert 19. mars 2021 10:07 - Sist endret 19. mars 2021 10:07