Vallegata

Arven etter kvinnesaksaktivisten Tove Mohr

Kart over Oslo fra 1900. Utsnitt fra St.Hanshaugen

Oslo-historier 2021

Prosjekt for studenter på bachelorprogrammet i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO

I innføringsemnet på historie jobber studentene i grupper med å studere hver sin gate i Oslo. På denne måten kommer studentene inn i historiefagets praksis og de utvikler ferdigheter som trengs i arbeidslivet. Et utvalg av tekstene publiseres her etter at de er korrekturlest og gjennomgått små språklige justeringer. 

«Det vi har gjennomlevd her i landet, er i virkeligheten en revolusjon uten blod.»

Mellom Geitmyrsveien og Ullevålsveien strekker det seg en liten gate som heter Vallegata, med utsyn mot både St. Hanshaugen og Lovisenberg kirke. Fra gammelt av var dette en enkelt gård. I dag rommer gata 25 adresser og noen titalls beboere. I gatas nordre ende, nærmere bestemt gatenr. 19, står en villa som en gang har huset godt selskap. I dette huset bodde nemlig en av Oslos mest profilerte human- og kvinnesaksaktivister, Tove Mohr. 

Hun bodde i Vallegata fra 1925 til 1949.[1] I denne tiden utviklet hun en radikal profil gjennom hennes erfaringer som arbeidende lege, og det er denne tidsperioden vi skal ta for oss. Denne oppgaven fokuserer på Mohr som kvinnesaksaktivist, og hvordan hennes arbeid for å humanisere samfunnet forandret Oslo på sosialt og politisk nivå. 

Teori

Mohrs aktivisme fokuserte hovedsakelig på å få gjennomført vedtak som var kritisk nødvendig for dem som levde i fattige kår og arbeidermiljøet. Økonomisk og sosialt sett var Mohr del av øvre middelklasse, men som datter av en kjent kvinnesaksforkjemper – Katti Anker Møller – og kvinnesaksforkjemper selv, kan det være på sin plass å påstå at hun ikke passet inn i borgerskapets konservative kultur. 

Mohr fikk også impulser fra omgivelsene under studietiden, for eksempel fra de radikaliserende utenlandsreisene hun forteller om i Arbeiderbladet.[2] Vår oppgave kommer ikke til å se på reisene eller oppveksten hennes. Vi fokuserer heller på hennes tid som etablert lege på St. Hanshaugen. 

Her drev hun en klinikk hvor kvinner fra hele byen kom for å få hjelp med bl.a. prevensjon. Hjemmebesøk ga henne en unik innsikt i disse kvinnenes liv. Dette får oss til å tro at Mohr som arbeidende lege og aktivist har hatt en langvarig påvirkning på Oslos politiske og sosiale miljø. Vi har derfor valgt å undersøke sentrale politiske spørsmål hun beskjeftiget seg med, som f.eks. avholdsbevegelsen og abortsaken.

Streik og brennevin

«I årene 1933-35 var 30% av arbeiderbefolkningen i bystrøk arbeidsledig (...) Det var en tid med hård klassekamp, kanskje den bitreste Norge har hatt.»[3]

På den tiden da Mohr flyttet inn i Vallegata, var Oslo preget av sosial uro. Sammenbrutte lønnsforhandlinger førte til en omfattende streik i 1931. Fattigdom var utbredt i arbeidermiljøene. I kombinasjon med at brennevinsforbudet ble hevet i 1927 førte det til mye alkoholisme, og enorme barneflokker hjemsøkte mange hjem. Mange av Mohrs pasienter kunne fortelle om fryktelige boforhold, vold i hjemmet, og fattigdom som deres ektefeller var skyld i. 

Dette ledet Mohr inn på et radikalt spor. Hun promoterte prevensjon for kvinner, siden «det var det eneste til å stole på».[4] Hun argumenterte for selvbestemt abort, og for familielønn – altså at lønn skulle utbetales til moren i familien der lønnen ble tjent.[5] Det er lett å se hvordan hun ble påvirket av sin samtid, men gikk påvirkningen andre vei også?

I et intervju i tidsskriftet «Profil» snakker Mohr om hvordan 30-årene var for Oslos arbeiderkvinner, og om hvordan dette, i hennes mening, underbygget argumentet om behov for lovlig selvbestemt abort:

«På denne tiden var det at jeg arbeidet som ung lege og åpnet mitt kontor på st. Hanshaugen. (...) Det var mest kvinner fra strøket - St. Hanshaugen, Sagene og Grünerløkka, men også noen fra Grorud og Stovner. Flesteparten var arbeiderkvinner. Ca. 30 kvinner satt på venteværelse hver dag.»[6]

Det var altså ikke bare kvinner fra nærområdet som søkte legehjelp fra Mohr, men også arbeiderklassekvinner fra hele Oslo. Det tyder på at tilbudene av typen kvinnelig sanitet var få: «Legene drev stort sett ikke prevensjonsveiledning på den tiden - det var liksom under deres verdighet.»[7] Mangelen på nettopp prevensjonsveiledning og kvinnelig hygiene stod i sentrum for hennes kampsaker i politikken.

Edruelighetsnevnder og Abortsaka

I foredraget «Konemishandlingen og Behovet for Edruelighetsnevnder», som Mohr holdt ved N.S.U.As Sociale Kursus i 1929, tok hun opp problemet med brennevin og alkoholrus i hjemmene til arbeiderklassen. Alkoholforbruket hadde steget med hele 10% fra 1926 til 1927! Denne stigningen skyldtes først og fremst brennevin, hvis konsum hadde steget i nærmere det ni-dobbelte, fra 400 000 liter i 1926 til 3,6 millioner i 1927.[8] Denne enorme økningen og kampen om alkoholen preget norsk politikk i den første halvdelen av 1900-tallet, og løsningen på alkoholspørsmålet var av største betydning for samfunnet og nasjonens fremtid.

Mohr var formann i Oslo edruelighetsnemnd i mange år, og som praktiserende kvinnelege kjente hun bedre enn de fleste til mødrene i de fattige strøk.[9] Hun lærte å kjenne dem under de økonomiske vanskelighetene på begynnelsen av 30-tallet, og opplevde situasjonen hun kjempet for å forbedre ansikt til ansikt. [10] Hun beretter at hun behandlet kvinner som opplevde vold i hjemmet, deriblant en situasjon der den brennevins-berusede mannen «prylte mig så der var ikke en flekk som ikke var øm på min kropp.»[11]

Det var ikke bare fysiske påkjenninger disse kvinnene mottok som følge av de alkoholiserte mennene. «Ikke engang moderskapets gleder får disse ha i fred - all fryd, all skjønnhet (...) berøves dem» skriver Mohr, etter å ha snakket om et tilfelle hvor  «en kvinne som ventet sitt tredje barn bad mannen ringe til legevakten, men han var beruset.»[12] Det siste kvinnen så da hun gikk ut av døren var hennes to små barn og «han, som stupte av fyll.»[13] Alt det Mohr hadde sett av hvordan store barnekull kunne slite ut kvinner og være til økonomisk byrde på deres familie, førte henne inn på et radikalt spor i abortspørsmålet.[14]

«I 1930 årene var det en betydelig økning i antallet illegale aborter. Da jeg arbeidet som sykehuslege gjorde det et rystende inntrykk å se alle de kvinnene, og særlig de 18-19 årige pikene som døde av infisert abort med efterfølgende blodforgiftning(...)»[15]

Mohr fulgte sin mors fotspor i arbeidet for «barnebegrensing» – for å forbedre kvinners kår og for å endre straffelovens bestemmelser om abort. Hun arbeidet før, under og etter 2. verdenskrig for de samme saker som hennes mor hadde gjort før, under og etter 1. verdenskrig. 

Etter krigen holdt Mohr flere foredrag til fordel for liberalisering av selvbestemt abort. Som medlem av legeforeningen ble hun oppnevnt av Justisdepartementets oppnevnte komité til revisjon av abortlovgivningen i forkant av landsmøtet i 1930. Formålet var å formulere en innstilling til et forslag om foreningens politiske holdning til fremprovosert abort (endring av straffeloven § 245).[16] Hun var talsmann for de radikale i abortspørsmålet og støttet dekriminalisering av abort for kvinnens del. 

Det betyr at selv om hun mente en nemnd fortsatt skulle avgjøre om en kvinne fikk innvilget abort, skulle hun ikke straffeforfølges om hun utførte abort uten godkjennelse. Mohr sluttet seg bare sekundært til flertallsinnstillingen som var abort under såkalte sosiale og humanitære indikasjoner – henholdsvis familiens økonomi og morens helse, og hvorvidt fosteret ble unnfanget ved voldtekt, incest (blodskam), eller av en ugift kvinne. Det siste nektet mange å godta.[17] Mohrs forslag var for radikalt, men det mer moderate, men like fullt liberale, forslaget ble vedtatt.

Under Mohrs tid i Vallegata møtte hun sterkest motstand fra geistlige og medisinske foreninger og andre råd, f.eks. Kristiania Sedelighetsforening. Foreningen ble stiftet i 1882 «med formål om å motarbeide utukt og å fremme et sedelig samfunnsliv på kristendommens grunn.»[18] Sedelighetsforeningen motarbeidet målbevisst informasjon om prevensjon, og den Norske kirkes presteforening og Norges kirkelige landslag motarbeidet prevensjonsopplysning. 

Mohr ble foreningenes fiende da hun tok ansvaret for å få igjennom et forslag om seksualundervisning i skolen og prevensjonsveiledning ved mødrehygienekontoret i 1930-årene.[19] Etter tiår med svak kampvilje ble sedelighetsforeningen oppløst i 1940.

Konklusjon

Da Mohr flyttet ut av Vallegata i 1949, kunne hun se tilbake på en lang og hard kamp for human tenkning og sosial rettferd. Hun hadde stått i bresjen for mange av datidens viktige saker, og holdt taler både for foreninger og stortingskamre. Vi kan se hvordan Mohrs arbeid har hatt en langvarig og relativt permanent effekt på samfunnet: «Hygiene, mentalitet – alt det ligger på et ganske annet plan enn det gjorde i min ungdom. Det vi har gjennomlevd her i landet, er i virkeligheten en revolusjon uten blod.»[20]

Selv om dagens abortlov kanskje ikke direkte er Mohrs fortjeneste, er den likevel i hennes ånd. Komplementært med Mohrs mening er «spørsmålet om provosert abort i senere tid ikke lenger noe problem og er heldigvis lite aktuelt i vårt moderne samfunn.»[21]

Det er Mohr som sørget for at seksualundervisning i skolen ble vedtatt i 1930-årene og at prevensjonsveiledning fortsatt ble gitt ved mødrehygienekontoret også etter 2. verdenskrig. Som formann i Oslos edruelighetsnemnd, hadde Mohr innflytelse på alkohollovens praktiske utfall. Hennes påvirkning på selve loven er derimot vanskeligere å få øye på. Hun mente selv at forbudspolitikk hadde vist seg å være nytteløst, og tydde til regulering av alkoholsalget.22]

Mohr dro Oslo i sin retning, men kanskje ikke like langt som hun hadde ønsket. Hun var forut for sin tid – ideene hennes ville bli mer populære i tiårene etter hennes politiske virkedager var over. Vallegata kan i seg selv virke som en beskjeden gate, men det var ikke beskjeden kvinnekamp fra nr. 19 på 30-tallet.

 

[1] Aktieselskapet Kristiania Adressebok, 1925. s. 1927

[2] Bj. G. En Modig Kvinne. Arbeiderbladet Oslo. Nr. 48, 1961. s. 16

[3] Pihl, Joron. «Arbeiderkvinnene i 30-åra – perspektiv på abortsaka.» Profil Vol. 33, nr. 2: ss. 4-5. Universitetet i Oslo. Avdeling for idéhistorie, 1975. s. 4

[4] Ibid.

[5] Mohr, Tove. Konemishandlingen og Behovet for Edruelighetsnevnder. Oslo. N.S.U.As Forlag, 1930. Transkripsjon av foredrag holdt av Mohr, ved N.S.U.As Sociale Kursus i 1929. s. 13

[6] Pihl, Joron. 1975

[7] Ibid.

[8] Mohr, Tove. 1930, s. 10

[9] Bj. G., 1961

[10] Ibid.

[11] Mohr, Tove. 1930, s. 7

[12] Ibid. s. 6

[13] Ibid.

[14] Bj. G., 1961

[15] Pihl, Joron. 1975, ss. 4-5

[16] Munkebye, Renate. 1985. «Tre generasjoner humanister.» Human-etikk, juni. ss. 4-5

[17] Bull, Ida. 1977. «Norske legers holdning til spørsmålet om barnebegrensning.» Historisk tidsskrift. ss. 419- 423

[18] Ibid.

[19] Ibid.

[20] Bj. G., 1961

[21] Ibid.

[22] Ibid.

Av Bendik Berg, Jonas York Krüger, Snorre Kind Monsson
Publisert 19. mars 2021 10:07 - Sist endret 19. mars 2021 10:07