Smedgangen

Sosiale forhold på gamle Hammersborg

Kart over Oslo fra 1900. Utsnitt fra St.Hanshaugen

Oslo-historier 2021

Prosjekt for studenter på bachelorprogrammet i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO

I innføringsemnet på historie jobber studentene i grupper med å studere hver sin gate i Oslo. På denne måten kommer studentene inn i historiefagets praksis og de utvikler ferdigheter som trengs i arbeidslivet. Et utvalg av tekstene publiseres her etter at de er korrekturlest og gjennomgått små språklige justeringer. 

«Jeg sneg meg ind i Smedgangen ... det var ikke et lys å se på nogen Kant, det var velsignet mørkt omkring mig; jeg gav mig til å gnave i mig af Benet».[1]

Slik oppfattet hovedkarakteren i «Sult» Smedgangen. Det er grunn til å tro at flertallet av Kristianias innbyggere på slutten av 1800-tallet var enige. Omtrent 40 år etter Hamsun skildret gaten var den derimot forsvunnet. Området rundt, Hammersborg, var så og si ugjenkjennelig. Hva skjedde?

Ved å kronologisk følge bydelens framvekst og utbyggelser skal artikkelen gjøre rede for hvordan Hammersborg utviklet seg fra å være et fattig og lite attraktivt strøk, til å bli en sentral del av Oslo med kulturelle bygninger. Ettersom gaten ikke eksisterer lenger, og fordi den sjeldent er nevnt i tidligere forskningslitteratur har bydelen Hammersborg fått en mer sentral plass i artikkelen.

Hammersborgs og Smedgangens opprinnelse 

I tidsskriftet «Oslo – byen slik den var» skriver Beate Muri om opprinnelsen til Hammersborg. Høyden fikk sitt navn etter presten J.C Hammers og ble brukt til lagring av dyrefor, og dermed plassert et stykke unna selve byen på grunn av brannfare.[2] I andre halvpart av 1700-tallet utviklet området seg til å bli en slags selvgrodd forstad, uten noen form for regulering av bebyggelse. Først i 1859 ble bydelen en del av Kristiania.[3]

I takt med industrialiseringen av jordbruket, flyttet mange arbeidsløse til Kristiania med et håp om et bedre liv. I løpet av 1800-tallet økte Kristianias befolkning kraftig, og som et resultat vokste det fram fattige strøk særlig i den østlige og nordlige delen av kommunen. Med stor innflytting og befolkningsvekst stod mange uten arbeid. Noe som resulterte i at en tredjedel av byens innbyggere ble betraktet som fattige på slutten av 1800-tallet.[4] Mange familier med dårlig økonomi havnet på Hammersborg. 

Det er grunn til å tro at livet på Hammersborg var av den enkleste sort. I artikkelen «Christiania. De elendiges hovedstad», skriver Cato Gunhfeldt om hvordan levekårene var på Hammersborg og de andre fattige bydelene i Kristiania. En fellesnevner for bydelene var de falleferdige husene som var preget av dårlig isolasjon, hvor det ofte kunne snø inn. Bøttene med vann kunne fryse til is innendørs. I noen tilfeller var familiemedlemmer nødt til å tilbringe natten på det kalde gulvet. Det er kanskje ikke tilfeldig at fattigkassen lå i Hospitalgaten 18, rett rundt hjørnet fra Smedgangen.[5]

De stusselige levekårene Guhnfeldt skildrer er relativt troverdig ettersom flere kilder fra byarkivet gir innsikt i en lignende tilværelse. For eksempel står det i et brev at Oslo Kommune ringte kammerjegeren for å kvitte seg med skadedyr før arbeiderne kunne starte nedrivningen av boligene rundt Smedgangen i begynnelsen av 1930-tallet.[6]

Smedgangen dukker for første gang opp i kartene i begynnelsen av 1800-tallet som en blindvei, med kun et hus nummerert.[7] Det er mye som tyder på at det kun lå et hus i gaten, blant annet nevner folketellingen fra 1900 kun Smedgangen 1. På en annen side er det stor sannsynlighet for at vi har oversett noen kilder, og derfor må man være kritisk. Det kan ha stått små hus som ikke var nummerert og derfor ikke dukker opp hverken i kartene eller i folketellingene. Dessuten var få hus i strøket nummerert på 1800-tallet: husene ble navngitt etter hvem som bodde der, for eksempel «Kjøttkak-Olsa» eller «Paraplymakeren».[8]

Dersom man går ut ifra at fleste innbyggerne i gaten opp gjennom årene har oppholdt seg i Smedgangen 1, er folkefortellingene gjennom årene relativt representative for hvordan levekårene i gaten var. Folketellingen fra 1900 forteller at Smedgangen 1, som besto av 3 etasjer og 7 leiligheter med en sidebygning til vedboder, var av den enkleste sort. Det var ikke innlagt vann så beboerne var nødt til å gå til Hammersborg Torg der den lokale vannposten lå.[9]

Leilighetene bestod av ulike antall rom, og antall personer som levde i leilighetene varierte fra 2 til 9 personer. Yrkene til de som oppholdt seg i boligen varierte fra en smed, til pensjonister og hjelpearbeidere. Det er tydelig at flesteparten utførte enkle yrker med lav inntekt. Også en ensom husmor bodde i huset med hennes tre voksne barn. I øverste etasje delte beboerne kjøkken.[10]

Idealisering av Hammersborg 

«Se hvordan soppen gror opefter veggene og vannet trekker inn gjennom sprekkene.» 

Dette skrev Rudolf Nilsen i Norges Kommunistblad fra 1924 som en reaksjon på de mange idylliseringene av området rundt Hammersborg.[11] Til tross for at de fleste var enige med Nilsen, fantes det en samfunnsgruppe som så det vakre i bydelen – kunstnerne. Dersom de ikke bodde der selv, besøkte de Hammersborg for å på avstand male bydelen. Hvordan de beskrev Hammersborg står i sterk kontrast til de dårlige levekårene vi tidligere i artikkelen har gjort rede for. 

Johannes von Ditten og Arne Hjersing er blant kunstnerne som likte å stå å male i Nedre Hammersborggate. De skildret bydelen som et drømmested, med ord som «romantiske og til dels koselige laftetømmer og bindingsverkshus». Det er mye som tyder på at bydelen virket som en inspirasjon for flere kunstnere. Imidlertid gjorde flere av disse verkene ikke rett til lokalbefolkningens liv, men forvrengte virkeligheten.[12]

En ny bydel vokser frem 

Det positive synet på Hammersborg stoppet ikke der. I 1822 begynte folk å se vekk fra de usle tømmerhyttene, og heller se potensialet i Hammersborghøyden med utsikt over hele byen. I motsetning til kunstnerne, ønsket kommunen å rive ned bygningene og heller bruke tomten til noe annet. 

Oslos stadskonduktør Grosch vurderte området som tomt til slottet, stortinget, regjeringsbygg, nasjonalteateret og statsministerbolig. Flere utkast ble opprettet og deretter avvist. Det tok flere tiår for å realisere de nye byggeprosjektene. Først på midten av 1800-tallet begynte kommunen å kjøpe opp tomtene på Hammersborg, og de første nedrivningene av bydelen begynte i 1849, på tomten til den nye Trefoldighetskirken.[13] Deretter ble den begjærte tomten på høyden tildelt det Deichmanske bibliotek, som ble åpnet i 1933, og Margareta kirken, som hadde sin første gudstjeneste i 1925.[14]

Utkastelsen

Gjennom skriftlige beskjeder ble Smedgangens innbyggere informert om at de var nødt til å finne nye steder å bo. I brevene fra Oslo kommune til beboerne i Smedgangen, som er lagret i byarkivet, er det tydelig at bydelen prøvde å skape en rettferdig kompensasjon for innbyggerne av de oppkjøpte tomtene. De fikk en delvis likeverdig erstatning i form av kommunale leiligheter eller økonomisk kompensasjon.[15]

Ut ifra brevene er det også klart at kommunen fryktet at beboerne ville bli boende, og at nedrivningen skulle utsettes. De var nødt til å sette strengere krav og i Mars 1935 mottok Smedgangens beboere et nytt brev fra kommunen. Denne gangen stod det svart på hvitt at de var nødt til å være ute av boligen senest St. Hans aften samme år. 

En av beboerne, L. Larsen, en smed som bodde i andre etasje i Smedgangen 1, bestemte seg for å svare kommunen. Smeden presiserte at han og hans kolleger kom til å bli arbeidsledige dersom han må fraflytte sitt verksted som lå på hjørnet av Hospitalsgata og Smedgangen. Grunnen var at den billige leien ikke eksisterte noe annet sted i byen.[16]

Mye tyder på at L. Larsen ikke ble tatt på alvor, for ikke lenge etter brevvekslingen reiste den nye hovedbrannstasjonen i Oslo seg der hvor Smedgangen en gang hadde ligget. Videre ble Arne Garborgs plass og deler av ring 1 utbygget. Beliggenheten var sentral og veldig godt koblet til byen på grunn av de nybygde gatene, slik at utrykningen fra brannstasjonen ville være rask.[17]

Resultatet

Der hvor de enkle lofthusene en gang hadde stått, reiste nå imponerende monumentale bygninger seg. Disse kom til å endre inntrykket og ikke minst funksjonen til Hammersborg: Deichmann med sin nyklassisistiske byggestil med imponerende søyler og regjeringskvartalet der arkitekten Visjø integrerte kunst i arkitekturen – blant annet med Picassos motiver av Carl Nesjar på Y-blokka.[18]

Dersom kommunen hadde en intensjon med sine utbyggelser hadde de lyktes. Hammersborg var ikke lenger en slum, men et sentrum i Oslo bestående av kulturelle bygninger som kom til å tiltrekke store deler av befolkningen i årene fremover. Vi kan med sikkerhet si at dersom Knut Hamsun hadde gått gjennom bydelen i vår tid, ville hans skildring være ganske annerledes enn den han ga 130 år tidligere i Sult. 

 

[1] Hamsun, Sult (København: P. G. Philipsens forlag, 1890), 258-259

[2] Muri, Oslo byen slik den var. (Oslo: Chr. Schibsteds Forlag, 2000), 39

[3] Bergkvist mfl. «Aker – kommunen som forsvant», 5

[4] Guhnfeldt, «Christiania. De elendiges hovedstad»

[5] Ibid.

[6] A-10015/E/Ea/L004, Boligetaten, Diverse Hammersborgreguleringer 1921-1931, uorganisert mappe i to enheter, 1921-1931.

[7] Roede, Historisk atlas over Oslo, (Oslo: Pax Forlag, 2016), 126

[8] Heierstad, «Hammersborg- fra Kjøttkak- Olsa til Sorgenfri», 201

[9] Muri, Oslo byen slik den var. (Oslo: Chr. Schibsteds Forlag, 2000), 41

[10] RA/S-2231, E: FOLKETELLINGER. Folketelling 1900 for 0301 Kristiania kjøpstad, Tellingskrets: 086, 0014 Smedgangen 1, 1900.

[11] Muri, «Pittoresk slum med attraktiv beliggenhet.»

[12] Heierstad, «Hammersborg- fra Kjøttkak- Olsa til Sorgenfri»,199-201

[13] Muri, «Pittoresk slum med attraktiv beliggenhet.»

[14] Store Norske Leksikon, s.v. «Hammersborg», lest 24. November 2020

[15] A-10015/E/Ea/L004, Boligetaten, Diverse Hammersborgreguleringer 1921-1931, uorganisert mappe i to enheter, 1921-1931.

[16] Ibid.

[17] Heierstad, «Hammersborg- fra Kjøttkak- Olsa til Sorgenfri»,199

[18] Brattfjord, «Y-blokka- kunst og arkitektur i uatskillelig samspill.» Nasjonalmuseet. https://www.nasjonalmuseet.no/hva-er-det-med-y-blokka

Av Tommy Höhne, Klara Sophie Kolleck, Veslemøy Kjosavik Søby, Saga Ulriksdottir
Publisert 19. mars 2021 10:07 - Sist endret 19. mars 2021 10:07