Krafts gate

Behandlingen av psykisk syke rundt århundreskiftet 1900

Kart over Oslo fra 1900. Utsnitt fra St.Hanshaugen

Oslo-historier 2021

Prosjekt for studenter på bachelorprogrammet i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO

I innføringsemnet på historie jobber studentene i grupper med å studere hver sin gate i Oslo. På denne måten kommer studentene inn i historiefagets praksis og de utvikler ferdigheter som trengs i arbeidslivet. Et utvalg av tekstene publiseres her etter at de er korrekturlest og gjennomgått små språklige justeringer. 

«Oppgaven var å skaffe noen av samfunnets ulykkeligste, med sykdom som kunne vare i år eller årtier, sykdommer som en medisinsk sett sto maktesløs likeoverfor, et fredet sted der de best mulig skulle kunne finne seg vel til rette; ‘falle til ro’».[1]  

På begynnelsen av 1900-tallet var det viktig å være i arbeid og sørge for økonomisk stabilitet både for sin egen familie, men også for samfunnet. De som fysisk eller psykisk ikke var i stand til å arbeide ble sendt et sted der byen ikke lenger kunne se dem, et sted de var skjermet fra omverden og omverden skjermet fra dem. De ble usynlige.

Da vi tok et dypdykk inn i historien til Krafts gate i Oslo, kom vi til å finne en av disse usynlige. Sverre Colberg bodde i Krafts gate med sin familie, men ble i 1905 gjort usynlig og overstrøket i folketellingen fra 1910 ved hans innleggelse på Dikemark sykehus.[2] Hva skjedde med den usynlige mannen på Dikemark? Hvordan ble han behandlet – av sykehuset, av samfunnet? I denne oppgaven skal vi se på den psykiatriske utviklingen i Norge rundt århundreskiftet 1900, og behandlingen pasientene med psykiske lidelser fikk på Dikemark sykehus i perioden 1905-1920.

Vi kan finne igjen Sverre Colberg i pasientprotokoller på Dikemark i årene 1904, 1906, 1910 og 1913.[3]  For å besvare problemstillingen har vi valgt å bruke en case-studie som metode. Det vil si at vi tar utgangspunkt i Sverre Colbergs innleggelse, men bruker den for å belyse et større felt, og har derfor valgt å fokusere på perioden 1905-1920.

Forskningsetikk

Vi har i denne artikkelen valgt å ikke anonymisere Sverre Colberg. Vi vil gi opplevelsene hans en stemme. Colberg levde for over 100 år siden og informasjonen vi har funnet om han i folkeregisteret og pasientprotokollene er allment tilgjengelige i Oslo Byarkiv. Vi har gjort dette for å bevare etterprøvbarheten i arbeidet vårt. Det er også viktig for oss å presisere at Sverre Colberg er en pasient, og at evt. kritikk som kan tolkes ut fra artikkelen i hovedsak er rettet mot samfunnets og den medisinske behandlingen av pasientene og ikke pasienten selv. 

Degenerert – et samlebegrep

I 1904 ble Sverre Colberg innlagt i fattigvesenet som degenerert. Ved innleggelsen på Dikemark var diagnosen hans «degenerert», og insomnia.[4] Insomnia som en lidelse som forårsaker søvnforstyrrelser, forstår vi og bruker også i dag, men hva mente man egentlig med degenerert? Degenerasjon, som et fagbegrep, har tidligere vært hyppig brukt i sosiologien som en beskrivelse av de som bryter med vanlige sosiale normer, og som på en eller annen måte anses for å ha mistet eller har reduserte normale funksjoner.[5]

Åpenhet rundt abnormaliteter som psykiske lidelser var svært tabubelagt, og er til en viss grad også det i dag. På mange måter var dette et begrep som samlet abnormaliteter i en og samme bås, og begrepets vei inn i de tidligste stadier av psykologi-fagets utvikling var kort.

Hvordan ble syke sett på av samfunnet? – En tilflukt fra byen

Det kan sees en endring i forståelsen av psykiske lidelser og behandlingen av dem rundt århundreskiftet. Fra 1500-tallet fantes det praksiser for å holde «farlige gale» i dårekister i arresten, mens annen «pleie» ble i hovedsak utført av munkene.[6] De psykisk syke var på mange måter sidestilt med kriminelle. Endringen fra samfunnets side kom i ulike former. Etter reformasjonen ble noe av praksisen fra klostrene flyttet til mindre avdelinger ved hospitaler, f.eks. Oslo Hospital. 

Det er viktig å huske på at disse «bevaringene» var forbeholdt dem uten familie til å forsørge seg.[7] Den tydeligste endringen fra samfunnets side kom med sinnsykeloven i 1848. Dette regnes som det første steget mot psykiatri som et medisinsk felt. Loven presiserte at sinnslidende ikke skulle bevares sammen med kriminelle, og tyder på at samfunnet gradvis tok mer seriøst på oppgaven om å ta vare på psykisk syke.[8] Dette er en medvirkende faktor til utbyggingen og oppstarten av de store amt-asylene. 

Sverre Colberg var som tidligere nevnt allerede i 1904 skrevet inn i fattigvesenet som degenerert. De Oslobaserte sinnsykehusene Oslo hospital og Prinds Christian August Minde (Prindsen), hadde ofte tett samarbeid med fattigvesenet og tok imot mennesker som trengte psykisk forpleining. Christianias hyppige befolkningsvekst på slutten av 1800-tallet førte til mangel på ledige plasser på sinnsykehusene. [9] I 1898 vedtok derfor bystyret å kjøpe Dikemark gård i Asker for å starte utviklingen av et nytt stort moderne sykehus pasientene skulle overføres til.[10]

Opprettelsen av asylene, ofte ute av byens kjerne, førte til at man i større grad enn tidligere «skjulte» psykisk syke, og holdt dem utenfor samfunnet. De ble usynlige. Siden bevaringen tidligere foregikk i større grad i familien, var det dermed flere synlig syke i samfunnet. Når utbyggingen og driften av amtasylene startet beskrev Rolv R. Gjessing oppgaven (til Dikemark) i de første årtiene slik:

«Oppgaven var å skaffe noen av samfunnets ulykkeligste, med sykdom som kunne vare i år eller årtier, sykdommer som en medisinsk sett sto maktesløs likeoverfor, et fredet sted der de best mulig skulle kunne finne seg vel til rette; ‘falle til ro’».[11]  

Det var altså snakk om å oppbevare pasientene et sted, og forsøke å behandle dem slik at de kunne «falle til ro». Når dette ansvaret i større grad falt på samfunnet og asylene, forsvant de syke fra allmennheten og ble usynliggjort. 

Det nye sykehusets primære oppgave var å få pasientene tilbake til sin normale bylivstilværelse. Paradoksalt nok ble kulturelt, økonomisk og sosialt stress som stammet fra det hektiske bylivet sett på som medvirkende årsaker til de psykiske lidelser pasientene opplevde. 

I sykehusprest H. Chr. Mamen's levninger fra Dikemark sykehus, skriver han innledningsvis at «i dobbel forstand er forholdene i byen avgjørende for sykehuset(...)»[12] Slik skildrer Mamen byen og sykehusets samspill og avhengighet av hverandre. Det beskriver hvordan målet var å få de syke tilbake til byen, som de så på som årsaken for sykdommen. I tillegg blottlegger det dualiteten i målsetningen om å helbrede de syke, satt opp mot praksisen med å oppbevare de syke skjult for samfunnet. 

Kongen av Dikemark

Virksomheten på Christiania kommunale sindssygeasyl ble flyttet til Dikemark i 1905, og et stort flertall av pasientene, deriblant Sverre Colberg, ble overført til det nye sykehuset. Overlege på Prindsen, Harald Holm, inntrådte som direktør ved det nye sykehuset og fortsatte sitt arbeid med sine tidligere pasienter fra anstaltet, samt nye pasienter.[13] Holm var av mange ansett som en pioner innen det lite bearbeidede fagfeltet. Hans eminente ekspertise innen psykologi og hans sentrale rolle som psykiatrisk sakkyndig i strafferettssaker, var uten tvil årsak til at det var han som fikk æren av å føre den norske psykiatrien inn i en ny æra.[14]

Som lege var Holm sikker på at psykologiske lidelser var forårsaket av somatiske årsaker, og interesserte seg spesielt for den patologiske anatomi.[15] Tanken om at en psykologisk lidelse hadde et fysisk opphav i kroppen var drivkraften til bruk av ulike fysiske behandlingsmetoder på det nye sykehuset. Selv om Holm var overbevist om at somatisk behandling var velfungerende midler for å oppnå helbredelse, avskrev han seg ikke anvendelsen av psyko-terapi som behandlingsform på sykehuset. Han hadde riktignok ingen spesiell tiltro til at «sykdomsprosessen derved lot seg prate bort».[16

Medisinsk behandling

Harald Holm var svært opptatt av at pasientene ikke skulle ha noe som kunne minne om tvangsarbeid. Sysselsetting var likevel oppfordret og oppmuntret. Pasienten kunne bedrive tiden med gårdsarbeid, veving, kurvfletting, snømåking og benyttelse av verksted. Senere fikk Dikemark også et eget bokbinderi og en egen systue. Det ble lagt stor vekt på at vakre omgivelser bidro til helbredelsen, og derfor ble også fysisk arbeid utendørs oppfordret (særlig for mennene).[17]  

Ved Sverre Colbergs ankomst til Dikemark er det høyst sannsynlig at han gjennomgikk en «renselse». Brekningsmidler, årelating, avførende og urindrivende midler var utbredt.  Ved innleggelse ble pasienten «laksert» og «purgert» grundigere enn vanlig på noe sykehus ifølge professor og forfatter Einar Kringlen.[18] Det kommer fram i pasientprotokollen fra innleggelsen hans i 1904 at han har fått «trional», et beroligende-hypnotisk bedøvelsesmiddel.[19] Bruken av beroligende medikamenter var flittig: «Av pasienter innlagt i psykiatrisk sykehus får bare et fåtall ingen medikamentell behandling».[20]

Barbiturater, opiater og andre medikamenter med sedativ virkning ble gitt til de fleste pasientene for å i det minste dempe uro og begrense symptomer, om ikke for å kurere selve sykdommen. At psykiatrien dreide mot en somatisk innstilling ledet til flere «kroppslige» behandlingsformer, som langbad,[21] malariabehandling,[22] defokalisering,[23] sovekur[24]og senere også sjokkbehandlinger.[25] Alle disse behandlingsformene (med unntak av sjokkbehandlinger pga. tidsperspektivet vårt) vet vi har vært i bruk så lenge Colberg var innlagt.

Grensen mellom behandling og forskning.

På starten av 1900 tallet visste psykiaterne og legene svært lite om dette nye feltet innenfor medisin, psykiatrien.[26]Likevel fantes det en håndfull behandlingsmetoder. Det tok ikke lang tid før man fant ut at man hadde en lang vei å gå, for pasientene ble sjeldent bedre som følge av behandlingen. Det var lenge trodd at sykdommene skyldes bakterier og andre biologiske faktorer. Pasienter ble ofte feilmedisinert som et resultat av den utilstrekkelige kunnskapen innenfor feltet.[27]

Ved feilmedisinering så man ingen bedring, og pasientene kunne bli sett på som sykere enn det de egentlig var. Dette kan også være tilfelle for Sverre Colberg. I pasientprotokollen fra 1910 står det skrevet: «Når han uttaler seg er han morsk og kommanderende. Holder seg for seg selv.»[28] Det later ikke til å ha vært noen bedring i siktet, for i 1913 kan vi lese: «Uforandret. Holder seg for seg selv. Avvisende».[29]

Hovedformålet med psykiatrien var å få pasienter tilbake til byen. Når man så at behandlingene ikke fungerte måtte man prøve noe nytt. Det ble mye gjettverk og mange av behandlingene som ble brukt fra 1905 frem til nyere tider, ser vi tilbake på som ondskapsfulle handlinger begått av helsepersonell uten empati for de syke. Men er det slik at de som utførte slike behandlinger var onde?

Uten denne prøvingen og feilingen hadde vi ikke kommet like langt som vi er i dag. Det var ikke ideelt å være pasient på starten av 1900 tallet, men uten disse menneskene er det usikkert hvor psykiatrien hadde vært i dag.

Usynlig til synlig – Sverre Colberg, en del av historien

Vi kan ikke med sikkerhet vite hva som skjedde med Sverre Colberg. Sannsynligheten for at han returnerte til Krafts gate som helbredet er svært marginal, men likevel er hans historie viktig å fortelle. Gjennom denne forskningsartikkelen har vi kunnet konstatere at åpenheten rundt psykiske lidelser var lav, så vel som kunnskapen om hva som faktisk feilet de psykisk syke. Psykiatriens historie er et stadig mer opplyst kapittel, men vi håper likevel at ved å gi Sverre Colberg en stemme kan vi synliggjøre de usynlige, og gi enkeltmenneskene en plass i historien. 

 

[1] Gjessing, «Dikemark sykehus», s. 71-86.

[2] OBF, Kristiania 1910. transkribert av Statsarkivet i Bergen v/Yngve Nedrebø, pub. 01.12.2010

[3] OB, Dikemark sykehus, pasientprotokoll m/ register 1904, 1906, 1910 og 1913,   

[4] OB, Dikemark sykehus, pasientprotokoll m/ register 1904.

[5] Herman, Arthur, 1997, The Idea of Decline in Western History New York, London etc.: The Free Press. Kapittel 2 og 4

[6] Kringlen, Norsk psykiatri gjennom tidene (Oslo: N.W.DAMM & SØN AS, 2007), s. 22

[7] Kringlen, Norsk psykiatri gjennom tidene (Oslo: N.W.DAMM & SØN AS, 2007), s. 26

[8] Mamen, “Dikemark sykehus”, s.13-48; Kringlen, Norsk psykiatri gjennom tidene (Oslo: N.W.DAMM & SØN AS, 2007), s. 27, 58

[9] Mamen, “Dikemark sykehus”s. 10-11

[10] Hagen m.fl., “Dikemark sykehus” s. 48-49

[11] Gjessing, «Dikemark sykehus», s. 71-86.

[12] Mamen, “Dikemark sykehus” s. 9

[13] Gjessing, “Dikemark sykehus s. 72

[14] Vogt, “Den Medisinske Utvikling ved Dikemark sykehus” s. 3

[15]  Vogt, “Den Medisinske Utvikling ved Dikemark sykehus” s. 3

[16] Gjessing, “Dikemark sykehus” s. 74

[17] Mamen, “Dikemark sykehus” s.130-142. 

[18] Gundby, “Den Medisinske Utvikling ved Dikemark sykehus”, s.13-18; Kringlen, Norsk psykiatri gjennom tidene (Oslo: N.W.DAMM & SØN AS, 2007), s.112

[19] OB, Dikemark sykehus, pasientprotokoll m/ register 1904; Rahway, Merck’s 1907 index (New York: MERCK & CO, 1907) s. 466;  OB, Dikemark sykehus, pasientprotokoll m/ register 1904.

[20]  Gundby, “Den Medisinske Utvikling ved Dikemark sykehus”, s.13-18

[21] Hermundstad, Psykiatriens Historie (Gjøvik: Ad Notam Gyldendal, 1999) s. 42-43; Gundby, “Den Medisinske Utvikling ved Dikemark sykehus”, s.13-18.

[22] Gjessing «Dikemark sykehus», s. 71-86; Haave, «Fra langbad til lobotomi»

[23] Kringlen, Norsk psykiatri gjennom tidene (Oslo: N.W.DAMM & SØN AS, 2007), s. 113

[24] Haave, «Psykiatrisk behandling fra langbad til lobotomi» Norgeshistore.no. 25.11.2015

[25] Haave, «Psykiatrisk behandling fra langbad til lobotomi» Norgeshistoire.no. 25.11.2015; Gundby, “Den Medisinske Utvikling ved Dikemark sykehus”, s.13-18

[26] Vogt, “Den Medisinske Utvikling ved Dikemark sykehus” s. 3

[27]  Haave, «Psykiatrisk behandling fra langbad til lobotomi» Norgeshistore.no. 25.11.2015

[28] OB, Dikemark sykehus, pasientprotokoll m/ register 1910

[29] OB, Dikemark sykehus, pasientprotokoll m/ register 1913

Av Alexander Cavallini Fevik, Bernard Simenstad Heibo, Markus Kolbjørnsen, Liv-Helene Slettum Sivertsen
Publisert 19. mars 2021 10:07 - Sist endret 19. mars 2021 10:07