Kierschows gate

Geitmyra skolehages kamp for overlevelse

Kart over Oslo fra 1900. Utsnitt fra St.Hanshaugen

Oslo-historier 2021

Prosjekt for studenter på bachelorprogrammet i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO

I innføringsemnet på historie jobber studentene i grupper med å studere hver sin gate i Oslo. På denne måten kommer studentene inn i historiefagets praksis og de utvikler ferdigheter som trengs i arbeidslivet. Et utvalg av tekstene publiseres her etter at de er korrekturlest og gjennomgått små språklige justeringer. 

«Hvad der er begyndt af opdragelse til arbeide i hjemmets skolehave, man fortsættes i skolen under lærerens ledelse. Har vi ikke alle et sterkt indtryk af, hvor altfor lidet der hidtil er gjort paa skolen for at vinde børns forstavelse, interesse og kjærlighed for arbeidet med jord og planter - i det hele taget for, hvad der sker i landmandshjemmet.»[1]

Slik skriver Johannes Smith om hvordan oppdragelse var en viktig del av skolehagens pedagogikk da de ble startet opp på 1900-tallet. En slik skolehage ligger sentralt i Oslo i Kierschows gate og heter Geitmyra. Skolehagen ble grunnlagt i 1909, og er den største i Oslo med sine 42 dekar (42 000 kvadratmeter). Det er derfor denne vi kommer til å fokusere på i artikkelen. 

I Oslo alene er det 30 ulike skolehager som benyttes av rundt 40 skoler, hvor 16 av disse benytter seg av Geitmyra.[2]Det at skolehagen fortsatt står etter over 100 år i drift fikk oss til å undre over hvordan den har overlevd og styrket sin posisjon i nærmiljøet gjennom alle disse årene. For å hjelpe oss med å besvare spørsmålet har vi brukt avisartikler fra 1988 og 1989, og bøkene Skolehaven som undervisnings- og arbeidsfelt og Ut i det grønne.[3]

I tillegg gjorde vi et intervju med nåværende skolehageansvarlig for Oslo, Tore Faller, som har hatt sin stilling siden 1993.[4] Med mangel på andre skriftlige kilder i nær tid av hendelsene, så er Tore Faller vår nærmeste kilde vi har hatt tilgang på. Selv om han muligens ikke er den sikreste, har vi allikevel valgt å bruke han som en form for «kompass» når vi utformet artikkelen, og brukt han som en historisk kilde. Skolehagen har vært gjennom flere kriser siden oppstarten, men de vi hovedsakelig skal fokusere på er andre verdenskrig og 1980-tallet.

Hva er en skolehage?

Skolehagen fikk sitt gjennombrudd i Norge i 1880-årene som en etterfølge av europeiske strømninger. Det ble anlagt flere lærerhager ved ulike skoler, drevet ved hjelp av økonomiske bidrag fra både foreninger og private enkeltpersoner. De var også avhengige av lærere som ville jobbe frivillig. Johannes Smith, forfatteren av Skolehaven som undervisnings- og arbeidsfelt, var blant disse. Skolehagene ble mer etablert i Norge etter 1900, da de først fikk innvilget to dager årlig i skolen til hagedyrking for barna, under oppsyn av lærere. 

I 1903 foreslo Norsk lærerforening en endring av skoleloven, slik at kommunen ville bli sikret økonomiske midler til skolehagene. Forslaget ble tatt godt imot og i 1908 fikk også skolehagene tilgang til amtskassen. Alt lå nå til rette for at Geitmyra skolehage skulle bli anlagt, og i 1909 ga Oslo kommune klarsignal. Geitmyra skolehage ble på den tiden, og blir fremdeles benyttet av skoler som Møllergata, Foss, Bolteløkka, Lilleborg, Sagene og Grünerløkka.[5]

Geitmyra skolehage ligger i Oslo sentrum og fungerer som et par grønne lunger blant høye blokker, biler og trikker. Skolehagen har ligget der i litt over hundre år og bidratt med videreføring av kultur og viktig kunnskap hos flere generasjoner med barnehender. Skolehagen ble opprinnelig ansett for å være et middel til oppdragelse, sidestilt med forstandsutvikling og tilegnelse til naturkunnskaper og praktisk ferdighet.[6] Det pedagogiske aspektet var viktig, og det var et overordnet fokus på opplæring og dannelse, samtidig som det var, og er, et viktig øvingsfelt og arbeidssted for mange små barnehender. Her kunne barn få øynene opp for naturens dyrking og pryd.[7]

En krise for landet, men fremgang for Geitmyra

«Gode tider i samfunnet er dårlige tider for skolehagene og omvendt.»[8]

Frem til andre verdenskrig var skolehagene i Oslo midt i en periode som var preget av uro og usikkerhet. Organiseringen og administrasjonen av skolehagen var både dyrt og tidkrevende mens skolene gradvis flyttet inn.[9] De måtte ofte finne midlertidige løsninger til problemene siden det ikke alltid var nok penger for å utføre de nødvendige reparasjonene.[10]Under andre verdenskrig fikk Geitmyra skolehage (som mange andre skolehager i Oslo) en høyere status. Plutselig var det et stort behov for å produsere mer mat, og Oslos befolkning satt stor pris på landbruket, dyrkningen og utdanningen som ble gjennomført på skolehagene under krigen. 

Mellom første og andre verdenskrig fikk skolene gradvis et større areal å utnytte, hvor det mest nylige tillegget ble på Nordre Åsen, nord for Sinsenkrysset. Panikken og uroen som fulgte begynnelsen av andre verdenskrig påvirket hvordan skolehagene plutselig skulle brukes. Mange tidligere områder skulle brukes til matauk, mens andre skolehager – Geitmyra inkludert – var plutselig overfylt av skoler, elever, og lærer. Dette kunne bli problematisk, ettersom administrasjonen til skolehagen hadde få ressurser til disposisjon. Samtidig var det flere elever som kunne både lære om dyrkning og hjelpe til med å dyrke mer mat i skolehagene.[11] En kilde som viser at Geitmyra skolehage begynte å fylles opp med elever kan finnes i gamle oppmøtelister til forskjellige skoler som fortsatt finnes i skolehagen.

Matauken funket ikke så bra på Geitmyra, noe som gjorde at skolene fikk tilbake det området de trengte til normal undervisning igjen. Dette skapte en periode hvor mange midlertidige reparasjoner ble utført. Dette ga veldig gode resultater for dyrkningen, noe som igjen førte til en rik og god avling. Disse resultatene var veldig viktige for en befolkning i nød, hvor mange slet med å få nok mat.[12] Ifølge intervjuet med Tore Faller, så var det denne produksjonen av mat som hjalp til med å sikre skolehagens framtid etter en så stor krise som andre verdenskrig.

Det var ikke bare skolehagenes areal som ble dyrket under krigen. I intervjuet med Tore Faller påpekte han at «det som er interessant med andre verdenskrig er jo at ‘forker og plener ble potetåkre’ – men det står ingenting som hvorfor folk greide det». Han tilskriver folkets evne til å dyrke sin egen mat til undervisningen i skolehagen, og begrunner dette med at skolehagen hadde drevet med undervisning sammenhengende i 30 år. Han er helt sikker på at tjenesten skolehagene utførte under andre verdenskrig, var viktig for å sikre skolehagens framtid. 

Nåtiden er til sammenligning mindre preget av verdenskonflikt, og det er enklere for befolkningen å få tak i mat fra verden rundt. Det er i disse tider at Tore Faller mener at skolehagens framtid er truet. Mens andre verdenskrig var en krise som hovedsakelig gikk utover befolkningen, så var derimot den neste krisen vi skal diskutere: Jappetida, en økonomisk krise som truet Geitmyras framtid.

Da pengene tok slutt

«Vi hadde råd til å ha skolehager i 50-åra, uten oljepenger»[13]

Driften av skolehagene etter andre verdenskrig ble mer og mer stabil. Det ble gitt gradvis mer pengestøtte fra staten, noe som førte til at det kunne være flere faste ansatte, og at flere barn fikk utbytte av tilbudet. Årene 1963-1984 var en god vekstperiode for skolehagene. På Geitmyra fikk de blant annet innlagt vann for helårsbruk. Det at de fikk flere ressurser tyder på at det ble satset mer på skolehager i denne perioden, noe som hjalp dem med driften, og dermed å stå mer stabilt.[14]

På slutten av 80-tallet gikk man dårligere økonomiske tider i vente. Man ser på børskrakket i 1987 som starten på finanskrisen, men man kan også argumentere for at det startet smått før dette, ved å se på oljeprisen som var på vei nedover allerede i 1985. I intervjuet med Tore Faller forklarer han hvor stor finanskrisen faktisk var i forhold til for eksempel finanskrisen i 2008, og understreker at dette var en veldig usikker tid.[15] For skolehagene kunne dette bli skummelt, spesielt fordi de ikke ble sett på som like viktige som skoler og universitet, og stod dermed i fare for å bli nedprioritert.

Det ble satt av mindre penger i budsjettet til skolehagene frem mot 1989, noe som bidro til at det ikke var råd til å ha mange deltidsarbeidere, og førte til faste stillinger. Den største trusselen mot skolehagen kom i 1989, da byrådet i Oslo bestemte seg for at det ikke skulle bevilges penger til skolehagedrift. Planen var at skolehager skulle selges for å skaffe penger til «ei skral kommunekasse».[16] Dette ble også en realitet da alle de ansatte ble sagt opp ettersom det ikke ble gitt noe penger til skolehagedrift i 1989. 

Driften ble heldigvis tatt over av de frivillige, som passet på at hagene ikke grodde igjen, og at tilbudet fortsatt bestod.[17] Planen var at arealet til Geitmyra og Brobekk skulle bli omregulert til boligfelt.[18] Oslo kommune fikk ikke solgt arealene til skolehagene, nettopp fordi økonomien var så dårlig at det ikke ble bygget noe nytt. Tore Faller omtaler det som flaks at skolehagen slapp unna denne skrekken.[19]

På slutten av krisen i 1993 var det nettopp Faller som overtok driften for skolehagene, som eneste fast ansatt – noe han fortsatt er den dag i dag.

Geitmyra står

Krisene har fellestrekk som vanskeligheter med penger og økonomi, spesielt når vi snakker om hvordan krisene påvirket Geitmyra. Likevel trer skolehagen fram og overlever nedstenging, nemlig på grunn av at arbeidet har blitt mer og mer verdsatt i senere år. Det pedagogiske har hele tiden vært viktig for skolehagene, men spesielt under andre verdenskrig var selve matproduksjonen også en viktig del. Under jappetiden derimot, kom det pedagogiske i sentrum igjen, hvor befolkningen tok skolehagene i forsvar, for deres viktige rolle. På denne måten ser man viktigheten av skolehagenes og Geitmyras rolle, både innenfor det pedagogiske aspektet og innenfor matproduksjonen.

Under vårt arbeid med å undersøke Geitmyra sin historie, oppdaget vi mye motgang, men faktum er at Geitmyra skolehage fortsatt står. Selv om Faller i intervjuet prøver å få fram at den pedagogiske delen av arbeidet er viktigst, kan man si at matproduksjonen og opplæring på dyrking og høsting bidro svært mye med å opprettholde skolehagen. Det at Faller tar utgangspunkt i videreføring av kunnskap om jordbruk, tror vi er en av skolehagens største styrker gjennom krisene, og har bidratt svært mye for å både opprettholde og styrke posisjonen deres i nærmiljøet. Vi mener at Geitmyra er en viktig ressurs for Oslo, og håper at den fortsatt står om nye 100 år.

 
Av Monalisa Tekle Gebreyohannes, Thea Rebekka Myrvoll, Hanna Stenstøen Nilsson, Martina Agnese Pentrella, Kristian Evju Skanke
Publisert 19. mars 2021 10:06 - Sist endret 19. mars 2021 10:06