Jess Carlsens gate

Arbeidsvilkår og økonomiske forhold før og etter første verdenskrig

Kart over Oslo fra 1900. Utsnitt fra St.Hanshaugen

Oslo-historier 2021

Prosjekt for studenter på bachelorprogrammet i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO

I innføringsemnet på historie jobber studentene i grupper med å studere hver sin gate i Oslo. På denne måten kommer studentene inn i historiefagets praksis og de utvikler ferdigheter som trengs i arbeidslivet. Et utvalg av tekstene publiseres her etter at de er korrekturlest og gjennomgått små språklige justeringer. 

Levekostnadene for vanlige familier ble tredoblet i årene 1914-1920, og reallønnen gikk kraftig ned.

Fra husmor i liten familie med god plass, til arbeidende kvinne med stemmerett og trangt om plassen i en by i rasende utvikling. Fra innflytter og svenn, til etablert møbelhandler med kone og to barn. Dette beskriver Hansine Olsens og Theodor Knudsens situasjon i Jess Carlsens gate nr. 2, men kunne likeså godt vært fra mange andre familier i Kristiania første del av forrige århundre. Vi vil i denne artikkelen ta for oss hvordan arbeidsmessige og økonomiske forhold endret seg i Jess Carlsens gate før og etter første verdenskrig.  

Jess Carlsen er en liten, sentrumsnær gate under 100 meter lang og med 12 husnummer i dag, avgrenset av en skole på den ene siden. For hundre år siden hadde gaten bare to bebodde bygg. Vi vil i artikkelen rette fokus på noen enkeltpersoner som levde i denne gaten, og søke gjennom case-studie og komparativ analyse å belyse hvordan deres liv endret seg i perioden. Vi vil se komparativt på årene fra 1912 til 1923, da dette er en periode med god kildekvalitet fra folketellinger som også gir et bilde på tiden før og etter krigen – et sentralt påvirkningselement i perioden. Vi avgrenser også til å rette hovedfokus på arbeidsmessige og økonomiske forhold, for å kunne gi mer dybde i disse vilkår og på grunn av kildekvalitet. 

Det er verdt å være kildekritisk til folketellingene som primærkilde og dets spesifikke informasjonsinnhold. For å komplettere disse, benytter vi Beretninger om Oslo kommune for årene 1912-1947 for å finne spesifikk, kvalitativ informasjon fra Kristiania i årene vi ser på. Videre har vi litteratur for å gi et bilde på årene opp til og imellom 1912 og 1923, og vi anvender Aftenpostens digitalarkiv som en ytterligere kvalitativ primærkilde for perioden.  Slik håper vi artikkelen kan gi et bilde av både fru Olsens og andre familiers utvikling i perioden – en periode med stor endring for Kristiania, for Norge og for verdenssamfunnet. 

En verden i endring

I perioden frem til 1912 var verden, og ikke minst Norge, i en sosial og økonomisk endringsperiode. Den industrielle revolusjonen tok av i Norge på midten av 1800-tallet, men det var ikke før begynnelsen av 1900-tallet den norske industrien begynte å skinne frem. Norge var et «paradis» for utenlandske selskap som ønsket å utnytte billig vannkraft og investeringer. Dette førte til at det vokste frem helt nye industristeder i Norge, og nye bedrifter slik som Norsk Hydro ble etablert.[1]

Takket være industrialiseringen ble Norge et av de rikeste landene i Europa, og arbeiderklassen fortsatte å vokse.[2] En stor del av arbeidende i fabrikker var kvinner. Mulig er dette en effekt av at kvinner begynte å bli mer likestilt og fikk rettigheter som menn i samfunnet allerede hadde, slik som stemmerett. Kvinner fikk stemmerett i likhet med menn i 1910 ved kommunevalg og 1913 ved stortingsvalg.[3] Dette førte til at kvinner ble mer selvstendige, og at de nødvendigvis ikke trengte en mannlig forsørger.

To tilsynelatende normale familier i Jess Carlsens gate i 1912 

Familiekonstellasjonene i de to bebodde byggene gaten i 1912 gjenspeiles i folketellingene. Av de totalt 80 beboerne i gaten bodde det 42 menn, 38 kvinner og 8 barn dette året.[4] Gaten rommet flere nyinnflyttede par som hadde kommet til hovedstaden for å arbeide, i tillegg bodde det flere eldre som tok inn leietakere for å dekke husleien. Det er derfor et fåtall barn i Jess Carlsens gate i 1912.    

I denne artikkelen har vi valgt å se på to ulike familier, som bodde i Jess Carlsens gate i 1912 og frem til 1923. En av dem er familien Knudsen i hus nr. 2 leilighet 7. Far, Theodor Reidar Amandus Knudsen, flyttet til Kristiania fra Arendal i 1900. I 1910 står han oppført som boende i Jess Carlsens gate som tapetserer svenn, og i 1912 er tittelen hevet til møbelhandler.[5] Han bodde nå med kona Dagmar Helgesen og sammen har de det unge tvillingparet - Hans og Grethe Knudsen. 

I leilighet nr. 10 forsørget elevatorføreren Johan Arnt Olsen sin kone Hansine Oline Olsen. I leiligheten bodde det også en eldre enke, Oline Kristensen, og den ugifte månedspiken Inga Bollette Hansen.[6] Det var vanlig å ta inn flere leietakere for å dekke husleien, og dermed lette de økonomiske byrdene for alle parter. Yrkestitlene til de forsørgende i familien bærer preg av sin samtid, hvor titlene var svært spesifisert og bar en form for stolthet i å være det.       

Første verdenskrig: En by med vekst, utfordringer og nye velferdsordninger 

Årene under og etter 1. verdenskrig ga innbyggerne i Norge en rekke utfordringer og utviklinger. På grunn av krigen slo mange utlendinger seg ned i Kristiania: i 1917 var det 22 forskjellige nasjoner integrert i hovedstaden uten eksistensmidler. Etter krigens slutt i 1918, kom det også nordmenn fra andre kommuner til hovedstaden. Mange av disse hadde et håp om å oppfylle «Kristiania-drømmen» om et bedre liv og bedre offentlig forsørgelse.[7] Vi ser en marginal tilflytting til byen i perioden: I 1914 var det 250 741 innbyggere i Kristiania, i 1918 var det 258 699.[8]  Dette kan ha sammenheng med at levekostnadene for vanlige familier ble tredoblet i årene 1914-1920, og reallønnen gikk kraftig ned.[9]  

Etter krigen steg arbeidsløsheten og kommunen måtte fatte tiltak for å begrense dette, blant annet ved å stifte arbeidshjemmet. Alle arbeidsløse ble henvist dit i håp om å skaffe seg arbeid, men det var langt fra alle som fikk. Rett før krigens ende var det også mange som søkte hjelp til husvilleavdelingen, fordi de, i motsetning til familiene Knudsen og Olsen, ikke hadde et sted å bo.[10] 22. september 1919 var alle flyttet ut herifra da de fikk et hjem via kommunens leiegårdskontor.[11]

Andre velferdsmidler som ble innført var blant annet pleieavdelingen for de som ikke klarte å forsørges hjemme, og barnehjem. At de økonomiske kårene ble krevende, ser vi også eksemplifisert i daglig oversikt over konkursboer i Aftenposten, som en vilkårlig mars-dag i 1923 var mer enn tre ganger så lang som den typisk var i 1912.[12] I disse lange listene finner vi også agent Handberg i underetasjen til Hansine Olsen og familien Knudsen.[13]   

Jess Carlsens gate i 1923: Færre beboere, nye kår

I 1923 besto gaten av totalt 69 beboere: 37 kvinner og 27 menn, hvor åtte av disse var regnet som barn.[14] Til tross for at innbyggertallet hadde gått ned fra 1912, var antall barn i gaten økt. Det gjenspeilet seg også i familiekonstellasjonene i gaten i 1923: flere av beboerne var unge og nygifte, samtidig som det fortsatt var flere husstander med foreldre, voksne ugifte barn, og enkelte leieboere som var utenforstående. 

Oslo Kommunes boligpolitikk kan ha hatt noe med dette å gjøre, hvor magistraten i 1910 gikk inn for å fremme en systematisk bygging av småhus rundt omkring i Kristiania.[15] Til tross for flere innbyggere i byen, var det altså rom og plass for beboerne i gaten til å bo komfortabelt, uten for mange i hver boenhet, og man kunne holde seg til kjernefamilien hvis man ellers hadde økonomisk mulighet til dette.

For familien Knudsen i hus nr. 2, leilighet nr. 7, bestod husstanden i 1923 av akkurat de samme personene, men barna Hans og Grethe var blitt 14 år gamle. Far Theodor jobbet fremdeles som møbelhandler, og mor Dagmar var hjemmeværende husmor. I leilighet nr. 10 hadde det derimot skjedd ting: Hansine var blitt enkefrue og tatt jobb som serveringsdame. Månedspiken Inga hadde giftet seg med Harald, blitt husmor og fått et barn, men bodde fremdeles med sin gamle husvert. 

Nytt klosett, pandemi og serveringsdamen Hansine 

I perioden mellom 1912 og 1923 fant det sted betydelige endringer for beboerne i Jess Carlsens gate, og da også for de utvalgte familiene denne oppgaven har valgt å fokusere på. De arbeidende medlemmene av Knudsen- og Olsen-familien klarte, til tross for vanskelige tider med økt arbeidsledighet, å beholde sine jobber, mens Hansine gikk fra husmor til arbeidstaker. Den økonomiske veksten blant enkelte av beboerne i gaten kommer tydelig frem i en forespørsel til byggeetaten i kommunen i 1927, hvor innbyggerne i gate 4 søkte om tillatelse til å bygge nytt klosett på loftet av sidebygningen, da det gamle ble fjernet grunnet bygging av ny garasje og kontor.[16]

Levestandarden endret seg til det bedre, blant annet gjenspeilet i hvordan forespørselen detaljert beskriver hvordan ventilasjonen på det nye klosettet skal virke. Hygienemessig kan også pandemien som herjet i 1918 og tiden etter, spanskesyken, hatt innvirkning for hva beboerne så på som viktig i deres bygg. Myndighetene oppfordret alle til grundig håndvask og god hygiene, samt å unngå store, trange folkemengder. Hansine, Hans, Grethe og de andre ville på dette punktet kjent seg uhyggelig godt igjen i bybildet 100 år etter. 

I mellomtiden kan det diskuteres om den økonomiske veksten og tryggheten, gjaldt alle. Både i 1912 og 1923 var det flere utenforstående som hadde tatt residens i gaten som leietakere hos beboere. Hansine Olsen er et eksempel på hvordan konstellasjonen av beboere i en leilighet ikke bare besto av kjernefamilien. Hun var, som nevnt tidligere, blitt enke i 1923, og hadde dermed tatt arbeid som serveringsdame. Leietakeren hun og mannen hadde hatt i 1912 bodde der fremdeles, men nå med mann og barn. Her rår det usikkerhet om hvem som faktisk sto som eier/leietaker av leiligheten, men uansett viser dette at de så på den valgte løsningen som den beste for de to familiene rent økonomisk.

En mulig grobunn for en norsk velferdsstat

Gaten vi har tatt for oss har gitt oss et nytt innblikk i arbeidsvilkår og de økonomiske kårene Kristiania møtte i forkant og etterkant av første verdenskrig. Hus nr. 2 og nr. 4 – som er revet i dag – kunne sannsynligvis ha måtte huse enda flere dersom boligkrisen hadde utviklet seg til det verre i etterkant av første verdenskrig. Tiltakene som ble opprettet – arbeidshjemmet, husvilleavdelingen, pleieavdelingen og barnehjemmet – viser et behov for statlig støtte i en hovedstad under press og stadig endring. 

Vi ikke har funnet konkrete kilder på at familiene Knudsen og Olsen i Jess Carlsens gate benyttet seg av slike støtteordninger, men det antyder en overordnet politisk vilje og økonomisk evne til å gjennomføre slike tiltak. Tyder dette på at velferdsstaten fikk grobunn i Norge allerede før oljen og Gerhardsen tok grep på slutten av 1940-tallet? Arbeidsvilkårene og de økonomiske kårene var langt ifra ideelle i Jess Carlsens gate mellom 1912 og 1923. Til tross for dette viser case-studiene vi har tatt for oss, at familier som Knudsen og Olsen tilsynelatende tok del i den økonomiske utviklingen og de store omveltningene som skjedde i det norske samfunnet. 

 

[1] Norsk Hydro ASA, 1905: 2. desember – «Den nye arbeidsdagen».

[2] Statistisk Sentralbyrå, Nasjonalregnskap 1865-1960, Norges Offisielle Statistikk XII 163. 

[3] Stortinget 1953, Utsnitt av lovforslag, komite-innstillinger og debatter i Stortinget om Stemmerett for kvinner 17. mai 1814-11. juni 1913.

[4] OBA, Kommunal folketelling 01.02.1912 for Kristiania, Oslo: 47275-47322. All statistikk i dette avsnittet er hentet fra denne folketellingen, hvis ikke annet er spesifisert. 

[5]Digitalarkivet, Folketelling 1910 for 0301 Kristiania Kjøpstad.

[6] Tjenestepike på månedskontrakt.

[7] Oslo Kommune, Beretning om Oslo Kommune for årene 1912-1952, Oslo 1952: 509. 

[8] Statistisk Sentralbyrå, Folkemengden ved utgangen av året

[9] K. Kjelstadli, Den delte byen: fra 1900-1948, Oslo 1990: 62.

[10] Boligmulighet for husløse i hovedstaden. 

[11] Oslo Kommune, Beretning om Oslo Kommune for årene 1912-1952, Oslo 1952: 525.

[12] Aftenposten e-Arkiv, 2020. 26. november 1912.

[13] Aftenposten e-Arkiv, 2020. 28. mars 1923.

[14] OBA, Kommunal folketelling 01.12.1923 for Kristiania. All statistikk i dette avsnittet er hentet fra denne folketellingen.

[15] J. Bergkvist; U.Hovdhaugen, Oslo Kommunes boligpolitikk i hundre år. 

[16] Oslo Kommune, Jess Carlsens gate 4, klosettinnredning på loft, 1927.  

Av Agnes Cecilia Boland Akre, Emilie Bergland Bakklund, Haakon Esrød Brunell, Sebastian Larssen Johansen, Ingrid Blakstad Skar
Publisert 19. mars 2021 10:07 - Sist endret 19. mars 2021 10:07