Dalsbergstien

Den tidlige kampen for homofile rettigheter i Norge

Kart over Oslo fra 1900 med utsnitt fra St.Hanshaugen

Oslo-historier 2020

Prosjekt for studenter på bachelorprogrammet i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO

I innføringsemnet på historie jobber studentene i grupper med å studere hver sin gate, vei eller plass i Oslo. I 2020 jobbet studentene med bydelen St.Hanshaugen. På denne måten kommer studentene inn i historiefagets praksis og de utvikler ferdigheter som trengs i arbeidslivet. Et utvalg av tekstene publiseres her etter at de er korrekturlest og gjennomgått små språklige justeringer. 

«'Forbundet av 1948' ser det som sin hovedoppgave å forsvare de menneskelige rettigheter for den minoritet i samfunnet som utgjøres av mennesker med homo- og biseksuell innstilling til kjærlighetslivet (...)»

Den 20. mai 1950 ble Det Norske Forbund av 1948 offisielt stiftet i Dalsbergstien på St. Hanshaugen i Oslo.[1] Hospitset ble eid av «Mor i nøden», pseudonymet til Erling Næss, en av mange forkjempere for homofiles rettigheter i Norge.[2] På dette tidspunktet var det ulovlig for to menn å være sammen. De risikerte å bli straffet for sin legning etter § 213 i straffeloven av 1902, hvor det ikke ble skjelnet mellom menn som hadde sex med menn, og menn som hadde sex med dyr. Kriminaliseringen av homofile i Norge varte helt frem til 1972 og medførte tabu, skam og stigmatisering. 

Denne oppgaven vil undersøke hvordan ulike deler av samfunnet omtalte homofile i perioden 1950 til 1972, da straffeparagrafen som kriminaliserte homofili ble fjernet.[3] I denne artikkelen stiller vi forskningsspørsmålet: I hvilken grad forandret omtalen av homofile i offentligheten seg i perioden fra 1950 – 1972? Vi vil ha et særlig fokus på homofile menn i perioden, og utforske hvordan avisen VG og straffeloven omtalte dem. Samtidig skal vi se nærmere på hvordan homofile omtalte seg selv i perioden.

Myndighetenes omtale av homofile

Frem til 1972 var homofil forbudt i Norge gjennom §213. Denne paragrafen ble innført i 1902 og var etterhvert lite representativ for holdningene omkring homofili. Det ble derfor stilt endringsforslag i 1954 og 1972, hvor sistnevnte førte til at Stortinget vedtok å fjerne paragrafen. I dokumentene «Odelsting proposisjon nr. 41 for 1954» og «Odelsting proposisjon nr. 5 fra (1971-1972)» kan vi se nærmere på hvordan justisapparatet forsto homofile. 

Disse dokumentene skulle forklare hvorfor man ville endre loven, og proposisjonen fra 1954 fokuserte mye på at homofile ikke skulle straffes for noe de ikke hadde valgt.[4] Dokumentet forklarer også at §213 hadde som mål om å beskytte medlemmer i samfunnet mot det de forsto som seksuelle avvik.[5] Det ble hevdet at man ble homofil gjennom eksponering.[6] Homofile ble derfor fremstilt som både tidligere ofre for uheldig eksponering, og uheldige mål av loven. Homofili i seg selv ble beskrevet som en psykiatrisk lidelse.

I 1971 ble det skrevet en ny proposisjon til et nytt endringsforslag. Denne gangen viste de til at andre land i Norden, som hadde fjernet lignende lover, ikke opplevde frykten om at homofil eksponering ville føre til flere «seksuelle avvik» blant yngre.[7] Ingen land kunne vise til at flere ble homofile gjennom lovliggjøring av homofili. Idéen om «økende seksuelle avvik» blant folk som loven skulle beskytte mot, var en idé som viste seg å ikke være sann. Begge dokumentene ble skrevet for å forklare hvorfor vi hadde lovene, men i 1971 ble grunnene til §213 motbevist og loven opphevet. 

Måten homofile ble omtalt på var forskjellig fra 1954 til 1972. I 1954 ble homofili betraktet som noe som kunne påvirke yngre gutter negativt. Dette ble endret til 1972, men de fortsatte å peke mot helsemyndighetene for svar, som var med på å opprettholde idéen av at det er en psykiatrisk lidelse

Avisers omtale av homofili

Tidligere forskningslitteratur peker på at holdningene til homofili mildnet mot slutten av perioden.[8] Spørsmålet er om denne tendensen også fant sted i VG. I undersøkelsen av avisen gjorde vi en kvantitativ undersøkelse basert på tilgjengelige eksemplarer på nasjonalbibliotekets hjemmeside (vedlegg 1). Hensikten med undersøkelsen var å finne ut om omtalen av homofili forandret seg i frekvens. Tendensen som kommer frem viser at omtalen var relativ stabil frem til 1965, mens det etter dette steg betraktelig. Dette kan tyde på at bevisstheten rundt denne gruppen økte, og var oppe for debatt. Spørsmålet er imidlertid om innholdet endret seg i takt med den økte frekvensen.

Basert på søkeordet «homoseksualitet» tok vi for oss 4 artikler fra hvert tiår i perioden. I disse artiklene undersøkte vi hvordan homofili ble omtalt, og eventuelt om det var en forandring. Fra 1950 – 1960 ser vi eksempler på at homofili assosieres med sykdom. Dette kommer frem i en sak fra 1956. Her omtaltes homofili på følgende måte: «Ingen av pasientene lider av noen sinnssykdom, men alle har problemer å slåss med, som f. eks. alkoholisme, homoseksualitet, akutt angst, arbeids-skyhet (...)».[9] Denne typen assosiasjoner var gjennomgående i perioden. Ved å fremstille homofili som en sykdom legges det opp til at legningen kunne kureres. Denne omtalen blir i minimal grad utfordret, og fremstår på den måten som en etablert sannhet i perioden.

Utover 60- og 70-tallet ser vi at det åpnes opp for debatt vedrørende denne etablerte sannheten. Et eksempel på dette finner vi i en artikkel av journalisten Nils Moe, publisert i VG i 1968.[10] Her diskuteres det moralske aspektet vedrørende bortfall av § 213. Moe drøftet eventuelle konsekvenser ved at straffeloven ble fjernet, der økning av antall homofile var en av disse. Han hevdet at straffelovens bortgang ikke ville skape flere homofile, men at flere ville stå frem. Dette kan tolkes i den retning at han mente at homofili var medfødt. 

Når vi ser på den kvantitative undersøkelsen kan det virke som debatt bidro til økt omtale av «homoseksualitet». Denne tendensen kommenterte VG selv i 1969.[11] I samme artikkel påpekte de at homofili blant folk flest ikke lenger ble ansett som en forbrytelse, og at åpenheten rundt tema hadde økt. På den andre siden finner vi klare eksempler på at homofili blir omtalt i negativ forstand, da de i samme artikkel kalte homofile for «det tredje kjønn».[12] Dette vil si at de ikke ble kategorisert som verken menn eller kvinner i journalistens øyne. Ut ifra disse funnene blir det tydelig at homofili, gjennom omtale i VG, fortsatt ble sett på som noe fremmed, og som et unntak til normalen. Samtidig er det tydelig at det i større grad forelå en aksept om å utfordre denne tankegangen og åpne for debatt.

Homofiles omtale av homofile

Når vi undersøker hvordan homofile omtalte seg selv, må kildene man bruker undersøkes med visse forbehold. Homofili var ulovlig i perioden og temaet bar preg av skam og tabu. Derfor er kildene mindre tilgjengelige og er preget av anonymitet. På denne måten vil homokampen og homofiles bidrag til debatten i perioden være mer diskrete enn vi har sett i senere tiår. 

Det Norske forbundet av 1948 som ble startet i Dalsbergstien, skrev følgende i sin første brosjyre, «Hva vil vi?», fra 1951: «'Forbundet av 1948' ser det som sin hovedoppgave å forsvare de menneskelige rettigheter for den minoritet i samfunnet som utgjøres av mennesker med homo- og biseksuell innstilling til kjærlighetslivet (...)».[13] Dette var mest sannsynlig første gang ordet «homofil» ble trykket i en norsk publikasjon. Førsteamanuensis ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning Hanne Marie Johansen, argumenterer for at ordet «homofil» ble brukt for å få frem at dette dreide seg om mer enn kun det seksuelle.[14]

Brosjyren fra 1951 hadde et mer kritisk syn og en kritisk omtale av samtidenes psykiatri, medisin og lov angående homofili. Brosjyren ble distribuert til medlemmer av DNF, avisredaksjoner, psykologer og psykiatere, men politimester i Oslo og riksadvokaten forbød etter hvert distribusjon av brosjyren. Dette gjorde de fordi de brosjyren dreide seg om forsvar av seksualpraksiser som da var ulovlige. Det at homofile på 50-tallet, med DNF, begynte å omtale seg selv som homofile, kan argumenteres for å ha hatt en samlende effekt på homokampen i Norge. 

Begrepet «homofil» var noe homokampen i Norge hadde, om ikke utarbeidet selv, så i hvert fall et eierforhold til. Dette var et begrep som de kunne stå inne for og som ble brukt på deres premisser. Derfor kan det argumenteres for at bruken av begrepet homofil i pressen og myndighetene etter 1951 var på de homofiles premisser. Enten bevisst eller ubevisst førte dette til at homofile fikk en egen plass i debatten. 

Den norske homokampen, som begynte i Dalsbergstien i 1950, bar preg av hemmelighold. Stuart Mack, DNFs formann fra 1952, var sterk pådriver av strategien om den såkalte diskresjonslinjen. Medlemmene av DNF brukte blant annet dekknavn seg imellom. Eieren av hospitset i Dalsbergstien, Erling Næss, hadde for eksempel dekknavnet «mor i nøden». Denne diskresjonslinjen var en strategi som kanskje hadde den norske Heimefronten som organisatorisk modell. Det var ikke lenge siden slutten på andre verdenskrig og heimefronten hadde høy moralsk status i landet. For norske homofile menn og kvinner kan livet på mange måter ha opplevedes som en krigstilstand.[15] Flere politirazziaer i DNFs lokaler i Dalsbergstien kan også ha vært med på å styrke denne følelsen. 

I et intervju i Fritt Fram fra 1990 under pseudonym «Einar», sier Næss at han i 1930 kjøpte gjestgiveriet i Dalsbergstien og at alle slags folk kunne bo der over lenger perioder, blant annet politimenn. Videre forteller Næss at det en dag kom en mann på besøk og ville vite hva slags folk som bodde der som antakeligvis var fra politiet. Næss «viste ham rundt, blant annet politiuniformene som hang i entreen (...)» og han antar at denne politimannen under dekke «Antagelig skulle advare meg».[16] Fordi hemmeligholdet var så viktig, er det vanskelig å si noe om hvordan homofile omtalte seg selv i perioden. 

Konklusjon

Gjennom å utforske hvordan homofili ble omtalt i offentligheten i perioden fra 1950-1972, har vi sett at omtalen økte i frekvens. Samtidig åpnet både VG og lovforslagene i større grad opp for debatt utover i perioden. Avisen VG og Odelsting proposisjonene omtalte i stor grad homofili som en smittsom sykdom de første tiårene av perioden. Deretter endret debatten seg noe, og begge ser ut til å ha åpnet seg for tanken om at homofili er medfødt – selv om dette ble uttalt mellom linjene. 

Perioden var generelt preget av skarpe kjønnsroller, strenge tradisjoner og verdier, men vi ser samtidig at marginale grupper som opplevde diskriminering på forskjellige plan begynte å organisere seg og fikk gjennomslag for sine ideer. I mai 2020 var det nøyaktig 70 år siden DNF ble stiftet i Dalsbergstien 21 i Oslo. Takket være datidens modige forkjempere har kampen for homofiles rettigheter tatt enorme steg siden den gang.

Vedlegg 1

Tabellen nedenfor viser en oversikt over antall avisartikler hos VG som inneholder ordet «homoseksualitet» i en gitt periode. Statistikken er utviklet basert på antall treff søkeordet genererte på Nasjonalbibliotekets hjemmeside.

År

Antall treff

1950 - 1955

43

1955 - 1960

38

1960 - 1965

40

1965 - 1970

82

1970 - 1975

90

 

[1] Skeid, «Det hele begynte hos «mor i nøden». 14.05.2020.                                https://skeivtarkiv.no/skeivopedia/det-hele-begynte-hos-mor-i-noden

[2] Oslo Adressebok. Oslo Adressebok 1950,(Oslo: Nationaltrykkeriet, 1950) s. 1796

[3] Tveter, «Rett og seksuell orientering». 17.04.2019. https://lovdata.no/artikkel/rett_og_seksuell_orientering__et_tilbakeblikk/2408

[4] Odelsting proposisjon nr. 41 (1954), s. 1

[5] Odelsting proposisjon nr. 41 (1954), s. 12-13.

[6] Odelsting proposisjon nr. 41 (1954), s. 12-13

[7] Odelsting proposisjon nr. 5 (1971-1972), s. 7-8.

[8] Hegna, Kristiansen & Moseng, Levekår og livskvalitet, s. 32-33.

[9] Kvaale, «Håpets dør for samfunnets utstøtte»

[10] Moe, «Forholdet mellom rett og moral» 

[11] Borg, «Pornografi – alt som gjør seksuallivet skittent, lavt, platt og drepende kjedelig»

[12] Borg, «Pornografi – alt som gjør seksuallivet skittent, lavt, platt og drepende kjedelig»  

[13] DNF, «Hva vil vi?», 1951, URL: https://skeivtarkiv.no/dnf-48s-forste-brosjyre

[14] Jonasen, Skeive linjer i norsk historie, (Oslo: Samlaget, 2019) s. 123

[15] Jonasen, Skeive linjer i norsk historie, (Oslo: Samlaget, 2019) s. 122-23

[16] Fritt Fram, (Nr. 52/53, 1990), s. 32

Av Rebecca Marie Bangfield, Jawad Ben Hammou, Svend Ole Bugge, Victoria Heleen Austveg Ciobanu
Publisert 19. mars 2021 10:06 - Sist endret 12. sep. 2022 10:38